Anmeldelse

Duke Nukem: Manhattan Project

De fleste hørte nok ikke om Duke Nukem før han dukket opp i spillet "Duke Nukem 3D" i 1996. Men Duke ble født lenge før 1996. Faktisk var han å finne på diskett allerede i 1991; den gangen i en 2D-scroller. Sunstorm har valgt å ta skrittet tilbake og lage et plattformspill igjen, dog med en del flere farger til rådighet enn situasjonen tilsa for 11 år siden.

Side 1
Side 2
Side 3

Varer ikke til Dakar
Selv om smaken varer noe lenger enn Sinsenkrysset, når den på ingen måte Dakar. De 8 episodene går relativt raskt å spille i gjennom, bortsett fra når man leter (og leter og leter) etter nøkkelen eller dama, noe som kan være litt frustrerende i blant. Etter hvert må man også lete frem hemmelige rom (typisk kast-granat-på-sprekk-i-vegg) for å finne dem. Det er ikke flere mulige løsninger på et problem, og selv om manualen lover et nytt våpen når man spiller igjennom spillet, er det for min del ikke nok til å ta enda en gjennomkjøring.

I likhet med de fleste andre plattformspill, er det heller ikke multiplayer i DNMP. Det er kanskje begrenset hva man kan få til innenfor denne sjangeren, men jeg skal ikke se bort i fra at det kunne vært artig for eksempel å samarbeide over nettverket, eller å lage spillet slik at man kunne velge seg en ferdighet (for eksempel store våpen eller hoppe høyt) og dermed måtte samarbeide for å komme i gjennom.

Konklusjon
Duke Nukem: Manhattan Project blir reddet av en hyggelig pris (veiledende kr. 249,-). Selv om 3D-motoren er ganske pen, er selve gameplayet fortsatt 2D og dermed ganske begrenset, og lyden er ikke noe å skryte av. Når spillet er spilt igjennom, noe som ikke bør ta mer enn 5-10 timer for en rutinert gamer, er det lite som frister til å prøve en gang til. Det eneste må være brett-editoren som finnes - vi får håpe det kommer noen bra hjemmesnekrede brett etter hvert.

Side 1
Side 2
Side 3

Siste fra forsiden