Anmeldelse

Dungeon Explorer

Ensformig eventyr

Mange ergrer seg over mangel på variasjon i hverdagen. Det gjelder også de djerve eventyrerne i Dungeon Explorer.

Skogsgnomene i kongedømmet Westria har god hukommelse. De eldste av dem forteller historier om en vred krigsgud som var nær ved å utslette menneskeheten en gang for flere hundre år siden. Da alt så som mørkest ut, lyktes det en gruppe magikere å sperre guden inne i et gigantisk tempel, hvor han fortsatt befinner seg. Dette er ikke alle like glade for, og nå kryr landet av iltre beist som gjør alt de kan for å befri sin mørke herre.

I Dungeon Explorer får du slåss mot sumpmonstre og flygende dødninghoder.

Kongen har derfor utlyst gull og grønne skoger til den som kan hamle opp med all ondskapen i landet, og her er det du kommer inn i bildet. Muterte rotter, zombier og kjempefrosker er bare noen av truslene som venter deg. Uheldigvis har overdrevent fokus på monsterslaktning en tendens til å slå feil.

Blodig oppdagelsesferd

Som navnet indikerer, handler Dungeon Explorer om utforskning av mørke huler bebodd av fæle monstre. Din oppgave er i hovedsak å ta knekken på dem alle, men før du kan gå til verks må du velge hvilken figur du vil spille som. Utviklerne kunne godt ha vært litt rausere på dette området, for det finnes bare tre ulike klasser å velge mellom: kriger, jeger og magiker. Hvilken klasse du velger, avgjør måten du spiller på. Krigeren er ekspert på nærkamp og kan bevæpnes med ett sverd i hver hånd, mens magikeren er mest effektiv på langt hold. Jegeren gjør ikke like mye skade som de to andre klassene, men er til gjengjeld lettere til beins. Samme hvilken klasse du velger, har du timevis med brutal monsterslaktning i vente.

Eventyret starter i en liten, krigspreget landsby. Soldatene som tidligere voktet stedet har falt i kamp mot monstrene, og vandrer nå rundt i nærområdet som kjøtthungrige zombier. Det får du vite av innbyggerne, som er mange ganger mer pratsom enn deg; hovedpersonen i Dungeon Explorer later til å være stum. Til tross for at personen du spiller er en enstøing, nøler landsbyfolkene ikke med å gi deg oppgaver, de vil nemlig bli kvitt beistene som lusker rundt like utenfor byporten.

Underjordiske huler trenger nødvendigvis ikke være bekmørke.

Nå bærer det rett ut i felten. Her venter en gjeng overvokste padder på deg, men de gjør du raskt kål på, før du kravler inn i den første huleinngangen du får øye på. Det oversiktlige gangsystemet leder deg raskt til en mystisk sirkel, som på merkelig vis gjør det mulig for deg å lære en rekke magiske ferdigheter. Nye ferdigheter læres ganske enkelt ved å drepe flere monstre. Og hva brukes ferdighetene til? Jo, de bruker du når du vil ta knekken på enda flere monstre. Ildkuler, isspyd og giftpiler viser seg etter hvert å være like effektive som våpnene du er utstyrt med i begynnelsen av spillet. Det er også mulighet for å handle nye våpen, hvilket betyr at du alltid har flere måter å takle fiendene på.

Da er det bare synd at kampene fort blir ensformige.

Hugg og slå

Jeg overdriver ikke når jeg sier at Dungeon Explorer er ensformig. Oppgavene landsbyfolket gir deg går alltid ut på å renske en hule for monstre. Når alle monstrene i hulen er døde, finner du som oftest en gjenstand som skal bringes tilbake til landsbyen, før du kan gyve løs på en identisk oppgave i neste hule. Du møter mange forskjellige typer monstre, men når samtlige slåss på samme måte, blir det raskt kjedelig. Monstrene er raske med å komme deg i møte, men når de får smake sverdet, gjør de et forgjeves forsøk på å komme seg unna. Dungeon Explorer er et typisk «hugg-og-slå»-spill hvor du dreper monstre, drikker styrkedrikker, og finner skattekister bortgjemt i mørke kroker.

Som nevnt tidligere, lærer du en rekke forskjellige ferdigheter i løpet av eventyret. Du kan til enhver tid velge mellom disse ved å holde inne den ene skulderknappen, og bla mellom ferdighetene som nå dukker opp på den øverste skjermen. Valgsystemet er slettes ingen dum idé, og fungerer på en eksemplarisk måte. Haugevis av valg på små skjermer blir ofte til en kaotisk suppe, men slik er det ikke i Dungeon Explorer.

Landsbyfolkene er livredde for monstrene som lusker rundt i skogen. Det må du gjøre noe med.

Utviklerne skal også ha ros for måten hulene i spillet er bygd opp på. Mange av dem består av store gangsystemer fordelt på flere etasjer. Likevel roter du deg sjelden bort, takket være skilt og andre ledetråder som finnes spredt rundt på de forskjellige områdene. Det betyr ikke at hulene ikke byr på noen slags utfordring sett vekk fra alle monstrene. Den som bruker tid på å utforske hver krik og krok, blir nemlig belønnet med flotte skatter i form av mektige våpen og sprudlende styrkedrikker.

Som oftest kommer du deg helskinnet hjem igjen selv uten disse godbitene, men spillfølelsen bedres når man har noe ekstra å gå etter. Hulene ligner sjelden på hverandre, og det er morsomt å gjøre seg ekstra godt kjent med hver av dem.

Kornete grafikk

Jeg er ikke videre imponert over den grafiske stilen. Dungeon Explorer spilles som et standard rollespill, hvor du ser det som foregår ovenifra. Figurene er små og udetaljerte, og blir raskt kjedelige å se på. Etter et par timer er det dessuten lett å legge merke til hvor få animasjoner utviklerne har lagt inn i spillet. Ofte viser fiendene ingen tegn til å ta skade, før de faller om og er døde. Teksturene som er brukt på bakken, trær og bygninger er heller ikke noe å skryte av, de er rett og slett alt for kornete. Bunnivå nås når du kravler rundt i de aller mørkeste hulene; da kan det tidvis være vanskelig å skille mellom deg selv om en zombie som gjerne vil spise deg.

Nintendo DS er ikke det kraftigste spillsystemet på markedet, men det visuelle kan gjøres bedre enn dette. Det har vi sett i andre titler, som for eksempel Final Fantasy XII: Revenant Wings og Tingle's Rosy Rupeeland, som begge er flotte eksempler på hvordan man kan lage imponerende grafikk på Nintendos håndholdte.

Hektisk huleutforskning.

Konklusjon

Å slakte blodtørstige monstre med slagvåpen og magiske angrep kan være veldig morsomt. Det er det i Dungeon Explorer også, men bare i begynnelsen. Spillets store svakhet er at det blir lagt for mye fokus på akkurat dette, og når alle monstrene oppfører seg på samme måte, går du raskt lei. Her trenger du ikke tilpasse deg hver enkelt fiende som i Castlevania, eller huske på å bruke de riktige angrepene som i Final Fantasy. Nei, i Dungeon Explorer hakker og slår du, helt til motstanderen detter i bakken. Fra start til slutt, over hele linja. Hakk og slå.

Dypere handling og mer variasjon hadde raskt gjort eventyret til en mer solid – og ikke så begrenset – spillopplevelse. Tro nå ikke at Dungeon Explorer er et spill alle bør sky som pesten, for spesielt dårlig er det ikke, det mangler bare variasjon, og kunne gjerne sett litt bedre ut. Hvis Diablo er din religion, kan Dungeon Explorer likevel være verdt en titt.

Siste fra forsiden