Konkurranse

En post-revolusjonær historie (del 1)

Den latinamerikanske nasjonen Chimerica har kvittet seg med en blodig diktator. Men kan jeg lede landet til en bedre fremtid?

1: First page
2: New page
3: New page

Endelig fred?

Endelig er det i alle fall fred å få. Jeg kan imidlertid ikke ta det med ro. Min amerikavennlige utenriksminister har så langt vært på sidelinjen, men nå tar jeg en konsultasjon med ham, for å se om jeg kan redde forholdet til den skumle supermakten. Det viser seg at amerikanerne fortsatt ønsker å gi tilbud om økonomisk hjelp, utvilsomt som et forsøk på å hindre at jeg vender meg østover. Utenriksministeren min ønsker å ta i mot hjelpen, og det gjør selvsagt jeg også.

Innenriksministeren vil ha fart på demokratiseringen av Chimerica

Utenriksministeren foreslår også at jeg støtter en FN-resolusjon som fordømmer Sør-Afrikas press på en nabostat. Det virker som en grei sak, og jeg ønsker selvsagt at FN skal se på Chimerica som en seriøs aktør på den internasjonale arenaen, så jeg støtter ham. Dette blir min siste avgjørelse denne sesongen.

Neste sesong starter jeg med et møte med innenriksministeren min. Hun er opptatt av å få i gang frie valg. For øyeblikket er det ingen fastsatt slutt på presidentperioden min, og demokrati er ikke noe vi har særlig mye erfaring med på Chimerica. Men hun mener vi skal fastsette et råd, med representanter fra alle de tre partiene, som kan forberede frie valg. Selvsagt er jeg enig. Det betyr naturligvis at jeg kan bli avsatt, men målet mitt er å skape et demokratisk samfunn, og da må vi ha frie valg.

Når møtet med innenriksministeren er ferdig, møtes jeg av et opptog bestående av hundrevis av kvinner kledd i svart. De er mødre til menn og kvinner som «forsvant» under Farsantes styre, og lederen deres har dårlig nytt. Flere kjente torturister har blitt satt fri fra fengslene, og jeg lukter nok en gang den gufne stanken av Oberst Ehrlich. Jeg gir ordre om at de skal settes tilbake i fengsel.

Chimerica har en blodig historie

Deretter tar jeg et kjapt møte med lærerforeningens representant, Leticia Azurdia de Granados, og lover henne mer penger til utdanning. Analfabetisme er et stort problem i landet vårt, og det må ordnes. Så er det «på 'an igjen». Det viser seg nemlig at landreformen går litt av skaftet. Landløse bønder begynner å kreve land på egenhånd, og resultatet er konfrontasjoner med landeierne. Herrera, som jeg har snakket med før, mener at bøndene skal få beholde det de har overtatt. Jeg går imidlertid for ministerens råd, nemlig å fortsette reformen som før, men med økt kontroll. Herrera er fornøyd med kompromisset.

Helse er selvsagt viktig, så jeg tar et møte med legeforeningen. De vil ha mer penger, og jeg går med på det. Jeg bestemmer meg deretter for å titte litt på statistikk. Det viser seg at priskontroll og landreform fungerer godt i forhold til å sørge for at de fattige får nok mat (i forhold til FNs standarder). Reformen har gått litt ut over eksport av bomull og kaffe, men denne er nå rimelig stabil. Økonomien sliter imidlertid, og mens gjelden øker, synker nivået i pengebingen.

Korrupte tjenestemenn

Korrupsjon har alltid vært et problem på Chimerica. Utenriksministeren min mener vi skal gå gjennom en total restrukturering av byråkratiet, og det er jeg enig i. Jeg igangsetter en reform som skal fokusere på nettopp dette. Underskriften min rekker imidlertid ikke å tørke før jeg plutselig får en ny sak i hendene.

Skolesystemet trenger penger

Streiker i ulike store bedrifter har nemlig eskalert til en mer eller mindre ulovlig generalstreik. Fagforeningsmann Herrera vil snakke med meg. Han ønsker at de ansatte skal få fulle rettigheter til å organisere seg, og at de skal få rett til å streike lovlig. Jeg er enig, og det er innenriksministeren min også. Forhåpentligvis betyr dette at arbeidskonflikter kan løses internt i fremtiden, slik at vi slipper store opptøyer.

Etter å ha løst denne saken, stikker jeg til den kubanske konsulen. Jeg har lovet større investeringer i helse og utdanning, og Kuba er eksperter på dette området. De stiller gladelig opp, sammen med en rekke andre sosialistiske land. Problemet er at de vil gi oss en pakke som også inkluderer militær hjelp. Utenriksministeren er klar på at han ikke ønsker noe slikt – han ønsker faktisk ikke hjelp fra kommunistene i det hele tatt. Hadde jeg valgt en annen utenriksminister, kunne vi kanskje forhandlet oss frem til en løsning som kun involverte sivil hjelp, men med en amerikavennlig utenriksminister går ikke dette.

Les også
Slutt for den tradisjonsrike serien?

Etter et skuffende møte med den kubanske konsulen bestemmer jeg meg for å besøke menneskerettighetsaktivistene. De ber meg om å presse rettssystemet til å få fortgang i prosessen med å straffeforfølge torturister fra Farsante-eraen, noe jeg går med på. Jo før vi får dette problemet unna, jo bedre. Det viser seg at innenriksministeren min ikke var helt enig, og jeg burde kanskje ha hørt hennes forslag før jeg tok en beslutning, men det er for sent nå. Dette ble uansett sesongens siste avgjørelse.

Situasjonen følges fra omverdenen

Konflikt!

Neste sesong starter med et møte med en mann jeg har tenkt mye på, men fortsatt ikke hatt personlig kontakt med; Oberst Horatio Ehrlich. Han insisterer på at vi skal gå tilbake til det gamle systemet med hjelp fra USA, og mener at den kommunistiske geriljaen får alt for stor innflytelse slik systemet er nå. Jeg er litt redd for at han har rett, men samtidig mener jeg fortsatt at all slik hjelp bør gå gjennom regjeringen. Jeg velger å stå på mitt, og Ehrlich forlater kontoret uten et ord.

Kort etter er han imidlertid tilbake, og denne gangen er det store problemer i fengslene. Vaktene og politistyrkene har begått mytteri, og gått sammen med krigsforbryterne. De krever amnesti for alle soldater som er beskyldt for politisk motiverte forbrytelser. Ehrlich er, ikke overraskende, fullstendig enig med dem. For meg er dette et prinsippspørsmål, og jeg kan ikke gå med på kravene deres. Dermed er vi på god vei inn i borgerkrigen jeg håpet å unngå.

Jeg har nemlig bare to muligheter nå. Enten går jeg med på kravene, som er uaktuelt, eller så instruerer jeg forsvarsministeren min til å slå ned opprøret. Dermed vil han sende den delen av hæren som tilhører kommunistgeriljaen i aksjon, samtidig som Ehrlich og mennene hans utvilsomt vil ta fangenes parti. Alle håp om en samling av de to styrkene er ute – i stedet vil de gjøre opp med våpen.

Krisen er over, men situasjonen er langt fra løst

Jeg gir ordren, med tungt hjerte. Og kort etter får jeg beskjeden jeg hadde forutsett – det er åpen krig mellom de to styrkene. Den konservative delen av hæren har vunnet kontroll over militærakademiet, mens kommunistene har tatt kontroll over media. Jeg har på dette tidspunktet ingen kontroll over det som skjer, og kan bare konstatere at konflikten krever et utall menneskeliv over hele nasjonen.

Tjuefire timer senere får jeg imidlertid en god beskjed. De konservative styrkene er overmannet, med minimalt tap av liv. Det er ikke bevist at Ehrlich spilte på lag med dem, men han har i all hast forlatt landet. I tillegg har flere av fangene, inkludert Major Roberto Padilla Pascale (kjent som «blow torch» fra sine dager i det hemmelige politiet), rømt. Det er uklart hvor de befinner seg, men Pascale har gjort det klart at han vil fortsette kampen mot kommunistene – og regjeringen.

Min konservative minister er misfornøyd

Borgerkrigen er forhåpentligvis avverget, men kostnaden er stor. Kommunistene har kontroll over hæren, og de kan velge å stikke kjepper i hjulene for min mer moderate politikk, spesielt i forhold til landreformen. Dessuten frykter jeg amerikanernes svar på at deres mann i Chimerica har blitt kjeppjagd ut av landet. Jeg bestemmer meg for å ta en tur til den amerikanske ambassadøren. Et kjapt blikk på overskriftene fra internasjonal presse forteller meg at amerikanerne er langt fra fornøyd med det som har skjedd.

Hvordan møte med ambassadøren går for seg finner du ut i neste del. Der finner du også ut hvordan de fascistiske opprørerne fortsetter kampen mot Chimericas nye makthavere, og hvordan landet forsøker å ta sine første steg i retning et mer demokratisk samfunn.

1: First page
2: New page
3: New page

Siste fra forsiden