En post-revolusjonær historie (del 2)

Dette er del to av en artikkelserie som startet i forrige uke, og hvis du ikke har fått med deg den første delen bør lese den først. Kort fortalt beskriver jeg en gjennomspilling av det politiske strategispillet Hidden Agenda, som kom ut i 1988. Dagens tekst forutsetter at du har lest den forrige teksten. Det er forøvrig verd å gjenta «spoiler»-advarselen fra forrige gang – resten av denne teksten er full av dem, og hvis du ønsker å spille Hidden Agenda, bør du vurdere å gjøre det før du leser (selv om spillet er såpass åpent at det ikke gjør veldig mye å vite litt på forhånd).

Mitt politiske eksperiment fortsetter
Mitt politiske eksperiment fortsetter

Gode nyheter hos ambassaden

Da jeg avsluttet forrige gang, var det etter at de to delene av hæren min hadde gått i tottene på hverandre, og den kommunistiske fraksjonen vant. Dermed så jeg for meg sanksjoner og det som verre er fra USA, og bestemte meg for å dra til den amerikanske ambassaden for å se om det var mulig å redde stumpene av forholdet. Jeg var temmelig nervøs før møtet, men det viser seg at jeg ikke hadde noen stor grunn til å være det.

Ambassadøren har nemlig gode nyheter. Svært gode nyheter, faktisk. Det virker som Washington vil prøve en annen taktikk (kanskje fordi de har mistet støttespilleren Ehrlich). Buffard tilbyr omfattende hjelpepakker, i forhold til utvidelse av infrastruktur og elektrisitet, samt opplæring av små gårdbrukere slik at de kan dyrke grønnsaker beregnet på det amerikanske markedet. I tillegg tilbyr han opplæring av ingeniører på amerikanske universiteter. Jeg er ikke helt begeistret for fokuset på å dyrke grønnsaker beregnet for feite amerikanere når våre egne fattige sulter, men totalpakken er et tilbud jeg ikke kan si nei til.

Buffard tar meg i hånden, og lirer av seg en stolt frase om at Chimerica og USA nå vil være partnere for fremskritt. Jeg er lettet. Jeg hadde fryktet fordømmelse, men fikk i stedet hjelp. Riktignok hjelp med noen baktanker, men det spiller ingen rolle. Ikke nå.

Reaksjonære opprørere skaper terror
Reaksjonære opprørere skaper terror

Et møte med forsvarsministeren min gir meg imidlertid grunn til engstelse. Det viser seg at de høyrevridde opprørerne lever i beste velgående. Basene deres befinner seg på andre siden av grensen, og derfra organiserer de raid på landsbyer og gårder, for å skape frykt og terror. Jeg liker ikke ideen om å investere mer penger i hæren, både fordi jeg er redd for å gi kommunistene for mye makt og fordi vi rett og slett ikke har penger til overs. Jeg avslår derfor forsvarsministerens anmodning om mer penger.

Midt i alt dette, føler jeg det er på tide å styrke demokratiet. Innenriksministeren min foreslår at vi igangsetter valg av bystyrer og ordførere rundt om i landet, og jeg er enig. Den eneste som ikke er enig er forsvarsministeren, som mener byene bør styres av komiteer. Jeg velger å starte prosessen med lokale valg. Jeg tar også en tur til utenriksministeren, som har fått nye tilbud fra amerikanerne. Denne gangen vil de hjelpe oss å mekanisere prosesser som tidligere ble utført for hånd, og jeg tar i mot tilbudet, på tross av at jeg nok er klar over at det vil kunne føre til økt arbeidsledighet.

Økonomien sliter imidlertid fortsatt, så jeg bestemmer meg for å vurdere hjelp fra sosialistiske land. Forsvarsministeren min foreslår en pakke med både økonomisk og militær hjelp, men det vil jeg selvsagt ikke ha noe av, da det vil oppfattes som en klar trussel av amerikanerne. I stedet ber jeg om råd fra resten av ministrene mine, og mens utenriksministeren selvsagt ikke vil ha noe som helst fra sosialistene i det hele tatt, mener de to andre at jeg skal akseptere begrenset sivil hjelp, men ikke militær hjelp. Jeg er enig med dem, og håper det ikke irriterer amerikanerne for mye. Vi trenger tross alt all støtten vi kan få.

Store problemer med økonomien
Store problemer med økonomien

Diktatoren Farsante hadde store eiendommer, og det er på tide å bestemme seg for hva vi skal gjøre med disse. Forsvarsministeren mener vi skal drive dem som statlige farmer, utenriksministeren mener vi skal gi dem til de største produsentene (som har ressurser til å utnytte dem skikkelig), mens innenriksministeren og landbruksministeren mener vi skal fordele dem til fattige kaffebønder. Jeg støtter flertallet i denne saken.

Konflikten fortsetter

Det viser seg dessverre at den militære konflikten er i ferd med å forverre seg. De reaksjonære styrkene har fått tid til å organisere seg, og dannet baser i jungelen. Nå opplever vi daglige geriljaangrep på sivile mål, og flyktninger strømmer inn i byene. Drittsekkene bruker terrortaktikker, og sykehus og legeklinikker er spesielt sårbare. Her drepes både syke og medisinsk personell, i et forsøk på å skremme folk fra å støtte regjeringen.

Etter et spesielt kraftig angrep blir jeg anmodet om å danne bevæpnede militser i disse krigssonene, som kan hjelpe hæren med å forsvare sykehus og andre sivile mål. Jeg ser egentlig ikke at jeg har noe annet valg i denne situasjonen – og det har jeg i praksis ikke, da forsvarsministeren støtter anmodningen. Forhåpentligvis får ikke militsene såpass stor makt at de kan påvirke politikken på landsbygda når konflikten er over. Med dette avsluttes sesongen.

Priskontrollen har fungert, men kostnadene er skyhøye
Priskontrollen har fungert, men kostnadene er skyhøye

Den nye sesongen starter med et smell; matvareprodusentene er grundig lei priskontrollen på nødvendige matvarer. Denne sikrer kanskje at fattigfolk får kjøpe mat til rimelige priser, men den gjør det temmelig demotiverende å være matvareprodusent. Bøndene protesterer i gatene, og den moderate jordbruksministeren min er enig med dem i at priskontrollen må bort. Han var jo også en motstander av priskontrollen i utgangspunktet, så det er ikke noen overraskelse. Jeg fjerner priskontrollen, vel vitende om at dette kan lede til nye protester.

Deretter må jeg i krisemøte med nasjonalbanken, som forteller meg at vi er i ferd med å gå tom for penger. Hvis tendensen fortsetter, vil vi snart ikke ha råd til å drive mange av statens tjenester. Han mener vi må refinansiere gjelden vår og prøve å få nye lån fra det Internasjonale Pengefondet (IMF). Jeg har egentlig ikke noe valg, og støtter forslaget. Deretter går det fra det ene krisemøtet til det andre. Den amerikanske ambassadøren er i harnisk, fordi marxistiske opprørere som prøver å styrte den USA-støttede regjeringen i en nabostat har baser i våre territorier, og får til og med hjelp av hæren vår.

Dette har jeg selvfølgelig ikke hørt noe om før nå (og det begynner å bli tydelig at kommunistene i forsvaret holder ting skjult for meg), men garanterer at jeg vil gjøre det jeg kan for å sette en stopper for støtten fra hæren vår. Jeg beordrer kommandant Correa til å stanse all hjelp til marxistiske opprørere, og nekte dem innpass i våre territorier. Forhåpentligvis tar han ordren min seriøst, men innerst inne vet jeg at jeg egentlig ikke har spesielt mye å presse ham med – Oberst Ehrlich er jo borte, og restene av den konservative hæren kjemper en innbitt geriljakrig mot oss.

Et sultent folk protesterer i hovedstaden
Et sultent folk protesterer i hovedstaden

Inflasjon i matprisene

Jeg fryktet protester etter at jeg fjernet priskontrollen på matvarer, og nå får jeg dem. Prisen på matvarer har steget med opp til 600% på den korte tiden etter at kontrollen ble fjernet, så det er ikke spesielt rart at folk er sinte. Talsmannen deres, Hector Ferrera, minner meg på at et hvert samfunn plikter å sørge for at befolkningen slipper å sulte, og krever at priskontrollen gjeninnføres. Landbruksministeren min er uenig i at priskontroll er et godt alternativ, og ber meg bruke politi for å slå ned på protestene med makt.

Jeg ser ironien. Da jeg først møtte pressen etter kuppet, fortalte jeg at jeg ville jobbe for å hindre voldelig undertrykkelse av folket. Nå vil ministeren min at jeg skal bruke makt for å stanse demonstrasjonene. Og jeg er tilbøyelig til å være enig. Det koster store pengesummer å garantere lave matvarepriser, da vi må inn med omfattende subsidier for å få det hele til å fungere. Slik kan vi ikke fortsette – jeg har jo akkurat vært i krisemøte med nasjonalbanken, og saken er at Chimerica er i ferd med å gå konkurs. Om det skulle skje vil vi få en ekstremt vanskelig situasjon.

Ikke spesielt hyggelig statistikk
Ikke spesielt hyggelig statistikk

Forhåpentligvis vil markedet roe seg snart, og prisene vil gå ned. Det er jo forutsigbart at det blir kaos i overgangsperioden. Jeg gir ordre om å sette politiet inn, og Ferrera er naturligvis ikke glad. Landbruksministeren min gir meg et beroligende klapp på ryggen, og påpeker at vi noen ganger må gjøre svært vanskelige valg for å bygge en solid fremtid for Chimerica.

Jeg innser at vi trenger mer penger, og for å få det til trenger vi også å investere. Chimericas veier og infrastruktur er i en elendig forfatning, noe som fører til at både eksportører og lokale bønder taper mye tid (og dermed penger). Jeg velger å investere så balansert som mulig, slik at både lokale bønder og eksportører tjener på oppgraderingene. Samtidig beordrer jeg nye revideringer i skattelovene, slik at de rikeste må betale det som er rett og rimelig for å bygge et levedyktig samfunn.

Kommentarer (6)

Forsiden akkurat nå

Til toppen