Blogg

En skatt fra tilbudskassen

Hvis jeg sier Core Design, hva tenker du på da? Sannsynligvis er det de alt for store puppene til Lara Croft som presser seg frem i hodet ditt, og det er selvsagt ikke uten grunn. Tomb Raider var Core Designs store gjennombrudd, og Lara er sannsynligvis spillverdenens mest populære eventyrerske.

Core Design hadde imidlertid et liv før Lara også. Som et selvstendig spillselskap lagde og utga de klassikere som Thunderhawk, Heimdall, Bubba 'n' Stix, Chuck Rock, Darkmere og Banshee. De lagde plattformspill, flyspill, rollespill og eventyrspill, og selv om de kanskje ikke ble "store i USA", var de et av de mest respekterte spillselskapene i Europa.

Etter Tomb Raider gikk det først til værs, men så gikk det gradvis nedover. De siste spillene deres har vært direkte begredelige, og Eidos ble så lei av middelmådighetene deres at de til slutt fratok dem ansvaret for Tomb Raider-serien. Senere solgte de like godt hele studioet til Rebellion, selv om de beholdt navnet og franchisene deres selv.

Project Eden var på mange måter studioets siste sjanse til å vise at de kunne mer enn bare Tomb Raider. Dette spillet kom i 2001, og på tross av god kritikk ble det en spektakulær flopp. Kanskje var det tidenes kjedeligste boks som gjorde utslaget, eller det faktum at det meste av grafikken (og dermed også skjermbildene) var rimelig grå og trist. Fortjent var det i alle fall ikke.

Spillet ser ved første øyekast ut som et helt ordinært tredjepersons actionspill. Det er det imidlertid ikke. I stedet er det lettere å beskrive som et eventyrspill med actionelementer - vi får massevis av fiender å knerte, men det er ikke disse som representerer utfordringene i spillet. I stedet er det de intrikate spillmiljøene som er gameplayets hovedfokus.

Project Eden foregår i fremtiden, hvor menneskeheten har bygd så høye byer at bakken kun er en saga blott. Nye bygninger bygges oppå de gamle, og jo lenger ned du kommer, jo skitnere, mørkere og farligere blir det. Du får kontroll over fire UPA-agenter, som er på leting etter noen forsvunne teknikere. Etterforskningen deres tar dem nedover i undergrunnen, og snart er de under byens og sivilisasjonens nedre grense.

Hver av de fire heltene har sine egne spesielle egenskaper. Lederen, Carter, kan forhøre vitner og åpne spesielle UPA-låser. Hackeren Minoko kan (som yrkestittelen hennes indikerer) hacke seg inn i datasystemer for å kontrollere kameraer, dører og annen maskinvare. Ingeniøren André kan fikse utstyr som har gått i stykker, mens roboten Amber kan bevege seg i giftige eller brennende områder.

For å lykkes må gruppen samarbeide, og hver av dem må gjøre bruk av sine unike egenskaper for å hjelpe de andre. De ofte ganske enorme omgivelsene er fulle av kompliserte utfordringer, og det å komme seg fra A til B involverer nøye utforsking av miljøene og massevis av tankevirksomhet. Heldigvis er utfordringene som oftest veldig logiske, og tålmodighet, vilje til å eksperimentere og en god porsjon fornuft redder vanligvis dagen.

Gruppen din får også flere morsomme hjelpemidler, som en svevende drone og et lite fjernstyrt terrengkjøretøy, som begge kan brukes til å utforske steder heltene dine ikke kommer til, og manipulere omgivelsene (for eksempel brytere og slikt) slik at de kan åpne nye veier for folkene dine. Dessuten kan Minoko gjøre bruk av massevis av fancy ting rundt om på landskapet, ved hjelp av hackeregenskapene hennes.

Med Project Eden klarte Core Design å lage et spill som gir spillerne følelsen av å være smarte. Det er skikkelig tilfredsstillende å overkomme utfordringene, og takket være svært intelligent design er spillet hele tiden utfordrende, samtidig som det ikke er så vanskelig at du settes fast.

Project Eden er ikke perfekt - som nevnt ser det meste av spillet ganske grått og trist ut, og med tanke på at det er snakk om et flerplattformspill fra 2001, sier det seg selv at grafikken ikke akkurat imponerer i dag. Dessuten kan datastyrte medspillere ha litt problemer med å følge etter deg om du navigerer vanskelige miljøer, noe du må ta hensyn til når du spiller.

Det mest alvorlige er at kampsystemet er rimelig svakt, men det er ikke så problematisk som en skulle tro. Project Eden er nemlig et veldig tilgivende spill, og det er ikke mulig å dø i det. I stedet faller folkene dine bare om, før de transporteres tilbake til nærmeste UPS-stasjon. Som sagt er dessuten fokuset på utforsking, samarbeid og hjernetrim, ikke kamp.

Om du finner Project Eden i en tilbudskasse, bør du slå til. Jeg kjøpte spillet for 20 kroner for godt over et år siden, men den kjedelige boksen og de tørre skjermbildene gjorde at det ble liggende i haugen av uspilte spill helt til august i år, da jeg bestemte meg for å renske opp litt. Jeg hadde trodd jeg maksimalt ville bruke en times tid med spillet, men slik gikk det ikke. Jeg ble fullstendig avhengig, og er det fortsatt.

Kommentarer (7)

Forsiden akkurat nå

Til toppen