Da nyhetene om at Sid Meier snart er ferdig med Civilization V lekket ut på nettet, ble jeg like gira som en 9-åring på julaften. Hvorfor? Bli med i tidsmaskinen, så tar vi turen bakover i barndommen min.
Les også:Civilization V på vei
Sid Meier lanserte i 1991 det første Civilization-spillet: Et turbasert strategispill hvor du starter med å lede en liten stamme, som du skal bygge opp til å bli en moderne og dominerende sivilisasjon. Man vinner ved å enten utrydde alle andre sivilisasjoner, ha mest poeng ved spillets slutt, eller være først til å sende et romskip til Alpha Centuri. I senere utgaver fikk man også mulighet for diplomatisk seier, samt kulturell eller arealmessig dominans, men nok om det.
Selv om jeg bare var 12-13 år da jeg fikk tak i min utgave av Civilization, innså jeg fort at dette spillet ville få meg i trøbbel. Rett og slett fordi jeg hele tiden sa ”bare en runde til.” Jeg skulle bare bygge en viktig funksjon i en by, så skulle jeg slå av.
Men en gang denne var ferdig, var det en annen viktig funksjon som måtte bygges et annet sted, eller kanskje en av de andre sivilisasjonene gjorde noe som krevde et mottrekk. ”Bare en runde til” kunne fort ende opp i en krigserklæring med en langvarig og nasjonsødeleggende kampanje på 30-40 runder, med påfølgende gjenoppbygging.
Plutselig hadde jeg sittet i tre-fire timer, og min mor hylte og skrek om at jeg hadde skole dagen etter, og at jeg måtte slå av PCen og legge meg. Snurt ville jeg mumle noe om at man ikke behandler en krigshelt slik, mens jeg pakket dyna rundt meg og drømte om kommende kampanjer mot de andre nasjonene.
En ny æra begynner
I 1996 kom Civilization II ut, og sulten på nye utfordringer (og litt mer detaljert grafikk) stormet jeg til butikken med en gang den ble lansert. Denne utgaven gjorde jobben sin helt frem til lanseringen av Civilization IV i 2005.
Terrorstyre måtte til for å holde proletarene nede mens jeg bygde opp enorme invasjonshærer og byggtekniske mirakler for å fremheve min megalomane stormannsgalskap! Og en gjallende ond latter ville høres over hele huset når jeg sendte stridsvognene mine over grensa til naboland som ante fred og ingen fare.
I mer voksen alder ble spillet med meg i forsvaret og senere på skolebenken. Mens alle de andre løp rundt i skogene i Indre Troms i minus 10-40, satt jeg foran en PC på et kontor og styrte mine egne soldater i nye kampanjer mens jeg drakk kakao og fniste ondskapsfullt.
På fagskolen året etter ville jeg av og til spille i timen; Gjøre noen trekk, så minimere spillet for å jobbe litt, og gjøre noen nye trekk senere når læreren ikke så på.
Tidene forandrer seg
Nå i ganske voksen alder og gift, er leken dessverre blitt annerledes. Spillet er fortsatt like moro og avhengighetskapende å spille, men jeg kan ikke lenger snike meg bort for å spille kontinuerlig i timevis slik jeg en gang gjorde. I hvert fall ikke hvis jeg vil bevare husfreden.
En god stund gikk det bra. Jeg prøvde å begrense meg til en time her og der: Litt mens hun så på TV, en rask runde mens hun pusset tennene, en liten krigskampanje mens jeg spiste frokost.
Les også:Tiberian Sun og Firestorm gratis
Jeg og mitt elskede Civilization ville aldri skilles fra hverandre, tenkte jeg. Men frustrasjon og oppgitthet bygde seg opp hos min bedre halvdel. Flere diskusjoner oppstod om at jeg ble oppslukt i et ”dustespill” som jeg hadde spilte hundre ganger før, og hver gang sverget jeg høyt og lavt om at jeg skulle skjerpe meg.
Særlig! Det tok to-tre dager, så var abstinensene der igjen. ”En liten runde bare!” ”Spill i 10 minutter om gangen, det merker hun ikke.”
En dag sa det stopp. Selv om jeg allerede 14 år tidligere hadde innsett at jeg var avhengig av Civilization, klarte jeg aldri helt å gi slutt på det. Denne gangen var det annerledes.
Det gikk opp et ikke så rent lite lys for meg. Alle de gangene jeg beklaget meg over manglende tid til å gjennomføre hobbyprosjekter, for ikke å snakke om den etter hvert enorme backloggen av spill jeg hadde opparbeidet meg.
Jeg hentet DVDen og en kraftig saks. Og jeg… klippet… spillet… i… to... Rett foran madammen. 18 år med stormannsgalskap og verdensdominans var ferdig. Stuestøl-dynastiet var en saga blott.
Confessions of a drama king
I ettertid så må jeg innrømme at jeg ikke angrer på den litt i overkant dramatiske handlingen. Jeg vet med meg selv at Civilization altfor ofte kom i veien for utdanning, jobb, andre hobbyer og ikke minst: Min elskede kone. På sett og vis var det kanskje til det beste.
Når jeg nå hører nyhetene om at Civilization V er underveis, er det en todelt følelse som går gjennom meg. En del av meg vil så gjerne spille det for å se hva som er nytt og få nyte opplevelsen av å kunne være verdensdiktator nok en gang. Men samtidig så er det en del av meg som er livredd for at ting vil bli som det en gang var.
En ting er i hvert fall sikkert: Det blir ikke jeg som anmelder Civilization V for Spillverket, både for husfredens, og min egen del.
Sliter du også med Civilization-avhengighet? Civilization Anonymous rekker ut en hjelpende hånd.
