Er billig bra?

Ah, hva er vel en lørdagskveld uten gode venner, passelige mengder fastfood og en fin bunke potensielt grusomt dårlige titler?

Side 1
Side 2
Side 3

Richard O'Brien's Rocky Interactive Horror Show - (Utviklet av Transylvania Interactive, utgitt i 1999)

Denne spillesken hadde en sterkt magnetisk tiltrekning på oss og det var rett og slett umulig å forlate butikken uten dette spillet i posen. Spillet er produsert av såkalte Transylvania Interactive, og utgis av On-line. I pakken er det mye å glede seg over; her er det reklame for "The Rocky Horror Scrap Book" med en lekker transvestitt for usle £7.99, en rabattkupong på utrolige £2.00 for "Absolute O'Brien" - den "nye" CD-en fra Richard O'Brien, for ikke å snakke om en A2 "Rocky Interactive Horror Show"-plakat med bilder, tekst og danseinstruksjoner ("Let's do the timewarp again!"). Briljant.

I spillet gjør Richard O'Brien naturligvis rollen som spilldjevelen, mens Christopher Lee (Kanskje mest kjent som Sarumann i Ringenes Herre) er historiefortelleren. Og sammen bidrar de til noe av det særeste som har vandret over våre skjermer det siste året. (I fjor derimot - ja, se det er et ganske annet spørsmål.)

Selve spillet framstår nesten som en hyllest til Maniac Mansion - og det merkes, siden grafikken knapt kan sies særlig bedre. Riktignok har vi her en generøs mendge med video, og vi likte spesielt O'Brien dansende i åletrange Spandex-bukser, for ikke å snakke om luftkysset som åpner galskapen. Christopher Lee er som alltid dønn seriøs, og gjør en stemningsfull rolle hvor han stort sett prater bare svada. Ellers satte vi pris på de gjentatte stønnene fra hovedpersonene, både den kvinnelige og den mannlige, selv om vi savnet litt mer falsett fra den mannlige. Det florerte også med rosa bakgrunner, og det sier seg selv at når hovedmenyen inneholder en sprikende vampyr-babe, så lover det godt for resten av spillet.

Musikken er i hovedsak i det høyteknlogiske MIDI-formatet, med unntak av noen fantasifulle rave/trance/dance/techno/fag-beats som akkompagnerer blant annet O'Briens dansing - som gjerne inntrer fullstendig uten forvarsel - og som kanskje ikke låter helt ulikt Aphex Twin-låten Powerpill Pacman. Spillet er i det hele tatt såpass sært at selv vi ikke kan noe annet enn å mene at du ikke kan kalle deg en ekte gamer uten å ha tilbragt minst et par timer foran denne galskapen.

Diskusjon under spillet:
Tor-Steinar: "E eller Ø, hvordan er det han stønner egentlig?"
Erling: "ÆØ."
Tor-Steinar: "Åh."

Plusspoeng: Christopher Lee med gult lys i ansiktet. O'Brien med rosa bakgrunn. En hoppende kyssemunn. Ja? Holder ikke dette?

Minuspoeng: Håpløst spilldesign.

Tunguska: Legend of Faith - (Utviklet av Exortus, utgitt i 1998)
Dette var testens største spill, talt i bytes - hele to CD-er fulgte med. Dette var dessuten alt av verdi som fulgte med, da "manualen" i dette tilfellet bestod av en ett-arks tysk installasjonveiledning. Vi lot ikke dette hindre oss, men tok bare på oss tyskermaskene våre før vi fortsatte.

Etter en kort installasjon og et enda kortere bytte av CD, var vi i gang. Og da mener vi i gang, her var det ingen forsinkende intro eller noe tøvete menysystem, her var vi plutselig midt i spillet, noe som snart skrek etter et hurtigreferansekort. Hadde vi bare hatt et. Uansett fant vi fort ut at dette var en slags 3D-plattform/fighter i rollespillsetting, ikke så veldig ulikt spill som Prince of Persia eller Little Big Adventure, men en hel del dårligere. Spesielt lot vi oss more av en underlig pause som oppstod hver gang spillet skulle laste inn nye lyder. Lang stillhet, plutselig eksplosjon. Fantastisk.

Selve spillet består i hovedsak av følgende elementer: Spring fra en skjerm til neste, unngå feller, finn skjulte ting, slå ned alle du treffer. Gjenta fra "Spring". Dette fungerer faktisk ganske godt, og vi var tilbøyelige til å prøve opp til flere forsøk på samme fienden før vi ga opp.

Diskusjon under spillet:
Joachim: "Jeg tror dette spillet kommer til å suge."
Mats: "Gouraud shading og Texture mapping! (...) Interlacing!"
Kent William og Erling, i kor: "Åååh!"
(...)
Erling: "Hovedpersonen er jo en Guybrush Threepwood-reject."

Plusspoeng: Skyggeeffekter - grafikken er dagsbeste. Helten er forsiktig i trappen, og kommer helskinnet både ned og opp. Nyskapende "jogge-på-stedet"-modus. Innovativ "vi-gir-blaffen-i-å-fortelle-spilleren-hvor-mye-helse-han-har"-indikasjon.

Minuspoeng: Eskimoen.

NESTE: Space Bastards: Sudden Justice (Director's Cut), Westlife Fan-o-mania, avsluttende ord og Den Store Konkurransen!

Side 1
Side 2
Side 3

Siste fra forsiden