Anmeldelse

Etherlords II

Etherlords ble hyllet som det beste turbaserte fantasyspillet noensinne. Er oppfølgeren like bra?

Side 1
Side 2
Side 3

Strategi og taktikk
En fordel i forhold til mange rollespill er muligheten til å planlegge mer. Reglene for hvordan en blir tildelt skade er enklere å forstå og mindre preget av flaks og terningtrilling enn i spill som f.eks. Star Wars: Knights of the Old Republic og Diablo. Tilfeldighetsaspektet i Etherlords II går på når en får tildelt hvilket kort fra bunken. En kan ha maksimalt fem kort på hånden, noe som legger begrensninger på spilleren i tillegg til å gi kampene et visst islett av tilfeldighet. Når man har kontroll over hvilke kort og ressurser en har tilgjengelig, er det derimot mye enklere å planlegge og forutse utfallet av en kamp i dette spillet enn mange andre lignende titler. Dette gir spillet en stilig kamp-strategisk dimensjon.

Etter å ha vunnet en kamp kan man plyndre liket som ligger igjen og plukke opp nye kort og trylleformularer, i tillegg til at man mottar erfaringspoeng. Systemet burde være kjent for alle rollespillere, der en når nye erfaringsnivåer etter hvert som en samler opp en viss poengsum. Hver gang man når et nytt nivå, får en gjort en oppgradering av heltens statistikker som f.eks. bedre helse, kjappere progresjon av erfaringspoeng og lignende. I tillegg får helten også en ny spesialisering, en egenskap som kan hjelpe ham i kamp. Du må til en hver tid, før kampen, velge hvilken egenskap som skal gjelde. Disse kan f.eks. være at han har sjanse for å gjenoppstå en gang når livspoengene er brukt opp, eller at du kan påkalle to skapninger til ether-prisen av en.

Tåpelig historie
Mellom kampene har man eventyrdelen av spillet. Helten vår rir rundt på en merkelig skapning i et eventyrlandskap befolket av monstre og sporadiske landsbyer og borger. I landsbyene kan en ofte kjøpe nye kort til kortstokken, og som betaling brukes ressursene en har klart å samle sammen på sine reiser i eventyrlandet. Her finnes også allierte som gir deg oppdrag, men slike finner en også rundt omkring ute i villmarken. Oppdragene som blir servert er både lite spenstige og utrolig lineære. Forutsigbarheten ligger smørt tjukt på disse, og her er det ikke begått mye nytenkning fra utviklernes side. Følelsen av at man må vandre rundt og banke opp den ene ondskapsfulle skapningen etter den andre uten særlig variasjon understrekes bare av den totale mangelen på en interessant historie.

Plottet er så tåpelig at det setter kampene i dårlig lys. Karakterene en møter på er både flate og upersonlige, og hovedkarakteren en kontrollerer er i alle tilfeller umulig å bli glad i. Å løse problemer for tullingene som soser rundt i skogen blir etter hvert mer masete enn tilfredstillende, og å tilbakelegge lengre strekninger går ikke bare tregt, men er også grusomt kjedelig.

Etter å ha spilt igjennom kampanjene har en mulighet for å spille duell mot maskinen, noe som egentlig bare er en forsmak på flerspillerdelen. Det er alltid mye kulere å spille mot skikkelige mennesker enn en datamaskin!

Duellering og "Ridderne av det Runde Bord"?
I flerspiller er alt tullet med eventyrelementer kuttet ut, og spillets sterke side blir trukket frem, nemlig "én-mot-én"-kampene. På grunn av kampanjenes langtrukne kjedsommelighet blir det flerspillermodusen som må redde spillet, og gjør for så vidt det også. I flerspiller får en mulighet til å konsentrere seg om å sette sammen en skikkelig bra kortstokk, og får kjempet mot likeverdige motstandere i forskjellige spillmoduser.

Side 1
Side 2
Side 3

Siste fra forsiden