Endelig "slow-motion" i flerspiller.
Flerspillerdelen i F.E.A.R. kan beskrives med ett ord: fabelaktig. Ikke siden de første kveldene med det første Doom-spillet har jeg hatt samme følelse i denne type spill. Ikke at de gjør noe så radikalt annerledes enn tidligere, det bare har en flyt og intesitet mange andre spill mangler. Blant annet fikk vi som første pressekorps i verden prøvespille flerspillerdelen selv. I modusen vi spilte var det to lag mot hverandre som kjempet i typisk "Deathmatch"-modus.
Tilfeldige steder på kartet vil det ligge en bonus, som gir deg tilgang til en "slow-motion"-effekt. Når effekten aktiveres starter en periode på 10-15 sekunder hvor tiden plutselig blir alt annet enn relativ. Fordelen ved at det er ditt lag som aktiverer den er at du kan bevege deg ørlite grann raskere enn motstanderens mens effekten pågår. Alt av lyder endrer seg også når det aktiveres og spikerpistolen høres plutselig ut som kanoner på et slagskip. Ubalansert? Tja. Morsomt? Definitivt.
I tillegg til en mengde våpen og mindre koselige måter å ta knekken på fiender både i enspiller- og flerspillerdelen, har Monolith implementert nærkamp. Det er ikke snakk om Tekken-type nærkamp, men heller situasjonspregede manøvre, hvor du blant annet kan hoppe inn mot fienden og utføre en såkalt "drop-kick" på fienden. Du kan også kaste deg bakover, ganske likt hvordan du gjør det i Max Payne-spillene. Sklitaklinger og et lite slag fra kolben på geværet du benytter deg av er også i repertoaret.
Tingen med flerspiller i F.E.A.R., partikkelsystemet, lyssettingen, "slow-motion"-effekten og lagspillingen gjør slik at du selv fra første stund vil oppleve tider i spillet hvor du tenker "dette var bare helt enormt" - og du vil huske det i lang tid framover. To mot en i sakte bevegelser hvor raketter, eksplosjoner, røykskyer og kulebaner bare svermer rundt på skjermen er helt overveldende. Folk dør her og der og blir kastet veggimellom. Et par sekunder senere går det tilbake til normal hastighet og du er på jakt etter neste offer.
Utviklerne bak F.E.A.R. er veldig forsiktig med å røpe for mye om historien og andre aspekter ved spillet. De ønsker å unngå å gå i samme felle som visse andre spill har gjort, ved å gi ut for mye detaljer om historien og lokasjoner. Ved å være litt "hemmelig" over det hele, klarer de skape en interesse hvor vi som ser på sitter igjen med mange spørsmål. Uheldigvis var det smått med tid for intervjuer, men vi fikk likevel tid til en uformell prat med en av produsentene. Kort sagt kunne han fortelle at F.E.A.R. utspiller seg over tre lokasjoner, det er ingen kjøretøy spilleren får benytte seg av, og det hele er veldig hemmelighetsholdt. Vi pratet mest om hva som gjør F.E.A.R. til det litt bisarre, unike og ganske så skremmende.
En stykk horrorfilm, takk!
En av tingene som slo meg før jeg fikk prøvd spillet selv var hvor mange likhetstrekk jeg kunne dra fra siste sekvensen med jenta til en viss japansk anime-serie, nemlig "Elfen Lied". Når jeg spurte produsenten om dette ble jeg fortalt at de er kraftig inspirert av den litt bisarre japanske underholdningen. Han nevnte blant annet anime som en av inspirasjonskildene, og at mitt forslag til "Elfen Lied" var ganske relevant. Hvis man tenker tilbake på Shogo:M.A.D., så virker det som om eplet ikke faller langt fra stammen. Der var nemlig groteskt store "mech"-roboter og gigantiske eksplosjoner en stor del av opplevelsen. I tillegg nevnte han japanske horror- og skrekkfilmer som "The Eye", "Ringu" og "Audition" som gode eksempler på hvilken stil de tenker legge seg på med innholdet i historien.
En liten oppsummering for de som ikke har hørt om noe av dette: "Elfen Lied" er en anime-serie som handler om genetisk modifiserte små barn, hvorpå de utvikler små horn i pannen, de har usynlige armer som rekker to meter og kan kappe en voksen person i fillebiter. Barna utvikler seg til rene drapsmaskiner instinktivt. "The Eye" handler om en blind jente som får transplantert inn nye øyer fra en annen jente som tok livet sitt. Problemet her er at den andre jenta hadde overnaturlige evner og kunne se dødsfall til personer i framtiden.
"Audition" er en bisarr historie om en filmprodusent som bruker en filmaudition til å finne seg en framtidig kone. Naturligvis faller valget på en vakker, men totalt skrudd jente. Jenta trives med å drepe personer med pianostrenger, kappe hender og føtter av folk og pakke de i søppelsekker og holde de som husdyr, og så videre. Filmen utvikler seg til et rent tortur-klimaks mot slutten av filmen, med bruk av medisiner som lammer muskler, men ikke smerte. Se den selv, hvis du tør.
Hvis Monolith klarer å gjøre resten av spillet like innlevende som den lille delen vi fikk prøve, kan F.E.A.R. bli en av de titlene i 2005 man bare må ha. Flerspillerdelen er morsom og intens, potensialet i historien med inspirasjonen fra Japan kan bli veldig bra. Det skal bli morsomt å se hvilke sekvenser i spillet som er inspirert av hvilke filmer og serier. Vi ser fram til å avdekke historien i F.E.A.R. når den lanseres, samt "fragge" vettet av kompiser. Vi kommer tilbake med mere informasjon om F.E.A.R. så snart den foreligger, og vi håper vi ikke må vente lengre enn til andre kvartal i år før spillet havner i butikkene.
