Anmeldelse

Facebreaker

Facebreaker er en del av Electronic Arts' Freestyle-merke, som skal være en rekke mindre høytidelige spill til det stadig økende «lette» sportsspillpublikummet. Som vi vet sitter Electronic Arts på noen av spillverdenens mest seriøse og hardbarkede sportsspill gjennom sine serieutgivelser av fotball, ishockey, basketball, amerikansk fotball og så videre. Freestyle kan med andre ord være en fin måte å utvide markedet sitt på uten å marginalisere spillbarheten til de allerede eksisterende franchisene.

Video fra Facebreaker

Vis større

Video: Facebreaker


Ikke realistisk

Til tross for at det er de samme utviklerne som står bak, er dette er på ingen måte et nytt Fight Night, som er Electronic Arts' realistiske og seriøse bokseserie. Dette spillet sier fra første stund fra om at du har kommet feil hvis du var på utkikk etter virkelighetsnær boksing med fotorealisme og tunglært teknikk.

Den grafiske utformingen er det første og mest konkrete som vitner om dette spillets natur. Team Fortress 2 viste oss at man lett kan skjule ett av tiårets beste skytespill under en artistisk grafikkstil. Facebreaker prøver seg også med tegneseriestil, noe man ikke skal kimse av. For det første slipper utviklere å etterstrebe fotorealisme, og kan således legge fokus og ressurser på andre deler av spillet. For det andre passer det hele spillet mye bedre, ettersom en slik stil gjør det lettere å karikere og forsterke personlighetstrekkene til figurene som er med i spillet.

Facebreaker vil at de ulike bokserne man kan velge skal være interessante, og har alt fra avdankede surfere til overtrente russere og Peter Moore (ja, den Peter Moore) i stallen. Her snubler spillet litt i sine egne grep, og de ulike figurene er, til tross for sin tegneserieaktige sjarme, ikke spesielt engasjerende. På dette punktet hadde virkelig Electronic Arts hatt noe å lære av Valve, da de ulike figurene i Team Fortress 2, elegant klarer å vise svært mye personlighet ved hjelp av små subtile drypp og videosnutter.

Lite variasjon

Britisk dynamitt.
Britisk dynamitt.

Et annet problem for underholdningsverdien i spillet, er dårlig utvalg av moduser. Det er selvfølgelig mulighet for både én- og flerspiller, men utvalget av spilloppsett er begrenset. Du kan velge å bokse en kjapp kamp mot en fritt valgt motstander, og du kan bokse i et slags cup-system, hvor du vinner belter på vei mot toppen. Det er ingen karrieremodus eller noe lignende, og dette får spillet til å føles litt spartansk, nesten som en stor stue med lite møbler. Dette spillet er riktignok best når man spiller mot noen andre, men det er synd at det ikke skal gi noe særlig hvis man vil spille på egenhånd.

Rent bokseteknisk fungerer Facebreaker greit innenfor sin sfære. Som i de andre mindre seriøse franchisene til EA, eksempelvis Street-serien, vil du også her møte på en del unaturlige slag og kombinasjoner. Dette gjør ingenting, for det er akkurat det som gjør spillet morsomt. Kontrollene er satt opp på en lett og intuitiv måte, og lar spilleren rimelig kjapt lære seg den grunnleggende teknikken.

En del funksjonalitet er strippet i forhold til de mer seriøse boksespillene, uten at jeg på noen måte føler at det skjemmer spillet. Hvis man skal ha kompiskveld og spille litt, er det sjelden man blir sittende å spille akkurat det spillet som bare én er sabla god i, mens de andre ikke henger med. Spill som er lette å lære tjener akkurat dette formålet mye bedre.

Enkelt prinsipp

Det som kan utsettes noe på, er hvor vilkårlig enkelte av kampene mot datastyrte motstandere føles. Ofte får du grisejuling i en runde, mens du i neste legger motstanderen lett i bakken ved å bruke samme taktikk som tidligere. Det kunne også vært litt flere nyanser mellom figurene, da de har en tendens til å fordele seg utelukkende på en rask/tåler lite-treg/tåler mye-skala.

Ai, den svir!
Ai, den svir!

I Facebreaker kan du gjøre forskjellige vanlige angrep, samtidig som du kan blokkere, kontre og utføre sterke spesialangrep. Som i vanlig boksing er det runder på tid, og det gjelder å få ned motstanderen før tiden går ut. En grønn helsemåler oppe i skjermen (lik den man finner i omtrent alle slåssespill) viser at man mister helse etterhvert som man blir slått på. Når måleren har kommet helt ned første gang, er den rød og representerer siste rest av din helse. Det som er spesielt med siste del av helsen, er at denne regenerer seg hvis du får et pusterom.

Dette er et flott system, som gjør at man kan snu kamper i siste liten hvis man knekker koden til den andre bokseren. For hver nye runde blir store deler av helsen regenerert, så hvis du var ett slag unna å legge motstanderen i bakken det sekundet klokka gikk ut, må du nesten begynne forfra igjen neste runde.

Ansiktsknusing sentral

Det er spesialangrepene og tryneknusingen som gir Facebreaker sin identitet. Hvis du får inn flere gjentatte slag på motstanderen, bygger en måler i nedre hjørne av skjermen seg opp. Jo fullere denne er, jo mer kraft får du i de ulike spesialangrepene som så fint er titulert med navn som «groundbreaker» og «skybreaker». Hvis du klarer å bygge måleren fullt opp uten at fienden får slått på deg, og får inn et spesialangrep, har du mestret en «facebreaker». Dette er å betrakte som en knockout, hvor du regelrett knuser trynet til motstanderen din ved å for eksempel plante foten i bakhodet hans når han ligger nede.

Nå er det kveld!
Nå er det kveld!

Ved hjelp av kamerafunksjonen til konsollene kan du nå ta et bilde av deg selv, skape din egen figur, og få ditt eget ansikt knust. Til tross for at dette ikke betyr all verden for spillbarheten, er det en morsom liten detalj man kan leke seg litt med. Som i de fleste andre spill nå til dags, blir du også rangert på lister over internett, og kan legge så mye prestisje som man bare vil ned i dette.

I vanlig Electronic Arts-stil er spillets innpakning godt over norm. Oversiktlige menyer og visuelt grensesnitt kombineres flott med en morsom og funksjonell grafisk stil. Musikken og lydeffektene er også langt over godkjent, så spillet presenterer seg på en svært fin måte.

Konklusjon

Facebreaker er et uhøytidelig og morsomt boksespill som ved hjelp av en leken visuell stil leverer ren arkadeboksing. Spillet er på grunn av sin noe enkle teknikk og mangel på gode enspillermoduser også langt morsommere å spille mot andre enn det er alene. Det innehar på ingen måte kaliberet til Fight Night, men gode, enkle kontrollere kombinert med lettlært teknikk gjør at det er et spill man kan dra frem i lystige lag og kose seg med.

Vurdering


FaceBreaker X360 X360 6/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 4. september 2008
  • Plattform: Xbox 360
  • Utgiver: Electronic Arts
  • Utvikler: EA Sports

Kommentarer (6)

Forsiden akkurat nå

Til toppen