Blogg

Fader vår, du som er i himmelen

Kirken har egentlig aldri hatt noen sentral rolle i mitt liv. Jeg ble riktignok døpt, men etter den tid har jeg gradvis utviklet meg til å bli et sekulært vesen. Jeg fikk kunnskap om Vår Herre og Jesus gjennom grunnskolen, men i likhet med en konfirmasjon hvis intensjoner var sterkt økonomisk farget, har dette aldri engasjert meg. Jeg er ikke tilstede i kirken under julegudstjenesten engang.

Alternativ tekst mangler
Bryggen i Lakeshire

Jeg prøver ikke her å svartmale den kirkelige institusjon, men snarere gi Herren en liten håndsrekning og takk. Grunnen til at jeg har gjenvunnet min tro, hviler fullt og helt på skuldrene til en prest jeg traff en kveld jeg satt og filosoferte på bryggekanten i Lakeshire.

Sprer frykt
Min kriger vokser for hver dag som går. Sverdene blir større, rustningen hardere og oppdragene en bør som bare blir tyngre og tyngre. Stormwinds hær er ute og kjemper en krig i fjerne land, forteller de meg. Siden sist har jeg beveget meg fra den idylliske Elwynnskogen og ut mot Westfall og Redridge – områder hvor fraværet fra en stabil og sterk ordensmakt er påfallende. Misnøyen mot Stormwinds ledelse er stor. Daglig øker angrepene fra Defias-brorskapet, orker og troll, både i omfang og styrke. Det er kun takket være et par store militære ledere, folkemilitsen i Westfall og sist men ikke minst meg og deg, at de frie menneskene ikke forsvinner fra disse landene.

Depresjonen og uroen ligger tungt i de to regionene, og jeg har vært nødt til å dedikere meg helt i min kamp mot udyrene som truer de østlige kongedømmene. Den siste tiden har jeg blitt sendt til Redridge-området, hvor store og mektige fiender har kommet over fjellene og fått fotfeste.

Kvalmende høytid
Da jeg en dag kom inn til Stormwind for å handle, ble jeg uvel. Trøtt og sliten, med et sløvt sverd og koagulert orkeblod i brynjen, kom jeg løpende inn i byen – synet som møtte meg gjorde meg kvalm. Månefestivalen var i full gang, ballonger var hengt opp og folkefesten var stor – i Goldshire hadde de til og med tivoli. Jeg undret meg over hvordan disse menneskene kunne feste og ha det gøy, om de visste hva som skjedde utenfor Stormwinds store og beskyttende murer. Hva med folkene i Westfall og Redridge som hadde blitt kjeppjaget fra sine hjem og alt de eide?

Alternativ tekst mangler
Månefestival i Stormwind

På toppen av det hele kommer valentinsdagsfeiringen, med all kjærligheten og klisset det fører med seg. Blomsterkranser står i full blomst og kjøpmenn prøver forgjeves å få meg til å bruke penger på denne fjollete tradisjonen. I Redridge har fuglene sluttet å synge, blomstene har visnet og solen nekter å skinne i enkelte områder. Hvordan skal jeg som har vært og sett på all lidelsen, kunne glede meg over noen ting som helst? I det jeg gikk for å ta en Griff tilbake til Redridge, tenkte jeg at det kanskje bare er til det beste at menneskene i Stormwind ikke vet hvordan det står til i landene rundt. De skal bare ha sine ballonger og fjasete høytider - jeg har en jobb å gjøre.

Tilbake i hovedsetet i Redridge, Lakeshire, fikk jeg et nytt oppdrag av ordføreren. Jeg satte meg ned ved brygga og ventet på å få en gruppe å dra med. Det tok ikke lange tiden før jeg fant en Rogue på mitt erfaringsnivå. Vi trengte ytterligere to villige sjeler, ettersom det kan gå ganske hett for seg nord i Redridge-fjellene. En liten dvergekriger kom til, og vi manglet bare én.

Etter bare en liten stund ble sistemann invitert i gruppen, og min skepsis meldte seg umiddelbart. En prest? Dette ble litt for mye, og jeg måtte ta et par ord med gruppelederen:

Alternativ tekst mangler
Flytur med Griff

- Skal vi ha en prest med oss nordover?

- Ja, tenkte det kunne være lurt.

- Lurt? Jeg har vært der oppe og sett hvordan det ser ut, og det er slettes ikke et område for en mann med langt hår og kjortel.

- Hvorfor ikke?

- Jeg må bare si at jeg er skeptisk til at vi skal løpe opp i de fjellene med Gunnar Stålsett på slep, som et femte hjul på vogna. Har vi ikke nok med å passe på oss selv?

- Skjerp deg, kødder du med meg?

- Haha, hva skal han gjøre der da, kaste seg ned og be for oss?

- Eh, ja ...

Det slo meg at jeg kanskje hadde lagt en kabel i buksa, og måtte tenke meg litt om. Min naturlige skepsis til prester har blitt innprentet i meg etter trøtte kirketaler, og jeg måtte kanskje innrømme at jeg ikke hadde snøring på hva en prest kunne gjøre i World of Warcraft. Det eneste jeg visste, var at han ikke kunne bære sverd og rusting – utstyr for menn.

Jeg bet i meg at vi skulle drasse på ham oppover fjellene, og vi satte i marsj. Da vi omsider kom frem, var de store Blackrock-orkene klare - og de bydde ikke akkurat opp til dans. Gruppelederen hintet frempå til meg:

Alternativ tekst mangler
Kart over Redridge-området

- Få dem til å angripe deg, så støtter vi og presten healer.

- Ja det var virkelig betryggende. Jeg "tanker" de enorme monstrene der, så skal frøken Køhn her be for meg? Hva pokker skal dere gjøre da – drikke te?

Jeg lurte på hvorfor jeg i det hele tatt ble med i denne gruppen. Kunne jeg stole på at en eller annen homeopat av en ustabil svensk prest skulle sørge for at disse orkene ikke kløv meg i to? Jeg la en slagplan før jeg løp i dem med sverdet hevet: Når jeg døde, skulle jeg gjenoppstå på kirkegården og si at jeg måtte dra. Slik kunne jeg komme meg unna denne katastrofegruppen.

Hovmod står for fall
Som så mange andre ganger, skulle det vise seg at min skepsis til andres kvaliteter i dette spillet ofte er ubegrunnet. Presten kunne sine bønner, og fylte meg stadig med liv. Orkene ble motløse og kunne bare konstatere at jeg var deres overmann før de deiset i bakken. Dette var en stor dag, og oppdraget ble utført fortere enn jeg fikk sukk for meg. Da vi skulle ta til å rusle nedover mot Lakeshire, skjedde det noe merkelig. Presten bare stoppet opp. Jeg måtte konferere meg med gruppelederen:

- Hva skjer nå, er dette noen form for presterituale?

- Har ingen aning.

Jeg stakk en finger i siden hans. Ingen reaksjon. De andre mente at vi ikke kunne la han bli værende der oppe ettersom en på hans erfaringsnivå aldri ville komme seg levende ned alene. Kanskje kom ikke vi oss ned uten ham heller.

Frustrasjonen bredte seg ettersom tiden gikk, og jeg satt og knuget på muskedunderen min. Med ett ble det liv i ham igjen:

- Unnskyld gutter, mamma kom opp så jeg måtte bare late som om jeg lå i sengen og sov en liten stund.

Jeg sa ikke noe mer, men måtte humre litt for meg selv mens vi løp ned til Lakeshire. Ordføreren ble strålende fornøyd med at oppdraget var fullført, vi fikk vår belønning og gruppen skilte muntert lag. Jeg satte meg nok en gang ned ved bryggekanten, og tenkte at jeg i dag hadde fått hjelp fra en prest som kanskje ikke var konfirmert engang. Gruppens stamme og motor var halvparten så gammel som meg, gikk i kjortel og ba bønner i kampens hete.

Leksa den dagen ble at jeg skal aldri mer tulle med en prest. Når sant skal være sagt drar jeg i ettertid sjelden på raid uten en, ettersom disse virkelig har kontakter ”der oppe”. Si aldri nei til en prest - så lenge han virker!

Kommentarer (19)

Forsiden akkurat nå

Til toppen