Feature

Disse spillene ble for vanskelige

Se hvilke spill som har gitt redaksjonen størst utfordringer.

Det er travle dager her i redaksjonen. Uvanlig travelt på denne tiden av året, kan man kanskje si. Da er det veldig godt å koble av i helgen, og det er også derfor vi liker å gi dere litt andre leseropplevelser lørdager og søndager.

I denne nye artikkelserien får dere stifte bekjentskap med journalistene og skribentene som arbeider på Gamer.no. Dere stiller oss spørsmål, og hver lørdag svarer vi etter beste evne.

Forrige helg fortalte vi hvilke spill som har gitt oss de beste historiene. Denne ukens spørsmål kommer fra Jonathan Sundt på våre Facebook-side:

Hva er det vanskeligste spillet dere har spilt?

Mikael Harstad Groven.
Mikael Harstad Groven.

Mikael Harstad Groven

Det er ikke så lett for meg å velge ut en vanskelig spillopplevelse, rett og slett fordi jeg er så utrolig god i alt jeg foretar meg – det være seg i spill eller klatring i for eksempel Mount Everest. Likevel, jeg har funnet en nøtt selv jeg ikke maktet å knekke skikkelig. For en som elsker sport er det et ganske stort nederlag at det i tillegg er et fullblods sportsspill. Navnet, spør du? Navnet er Out of the Park Baseball 10.

Dette er et managerspill til PC på lik linje med Football Manager, bare at fokuset er baseball i vår alles kjære USA. Ai, her er det så mye statistikk, tall og muligheter at jeg nærmest druknet meg selv. Jeg klarte liksom ikke helt å få flyten, fordi jeg aldri fikk has på alle tall og menyer. Kampene var nærmest gjemt bort blant all statistikk og diverse nyheter som hele tiden poppet opp på skjermen. Dette er et lite kaos av et intrikat sportsspill.

Forstå meg rett, spillet virker å være glimrende, men jeg klarte altså ikke helt å få taket på det.

Out of the Park Baseball 10.
Out of the Park Baseball 10.
Tor Egil Andersen.
Tor Egil Andersen.

Tor Egil Andersen

Det er vanskelig å vite hvilket spill jeg har slitt mest med. I mine tidlige spilldager var brukermanualer noe man ikke tok i med ildtang engang, så de fleste spillopplevelser bestod av frustrerende prøving og feiling. Det å oppdatere spill var heller ingen mulighet, og uten Internett var det ikke lett å finne guider. Jeg husker fortsatt hvor mye jeg slet med eventyrspill som The Dig og King's Quest VII. Det vanskeligste spillet tror jeg likevel være Baldur's Gate II. Som perfeksjonist skulle jeg på død og liv gjøre alt i spillet, og jeg strevet vettet av meg for å få has på flere godt gjemte Lich. Disse udøde magikerne kunne alle triks i boka, og massakrerte eventyrgruppen min gang på gang. Time Stop etterfulgt av en strøm av skadeformler midt i trynet gjør skikkelig vondt! Nåtidens Dragon Age er som en mygg å regne i forhold når det gjelder vanskelighetsgrad.

Baldur's Gate II.
Baldur's Gate II.
Kristoffer Lindtveit.
Kristoffer Lindtveit.

Kristoffer Lindtveit

Dette er ikke et enkelt spørsmål, både på grunn av varierende hukommelse, og definisjonen av begrepet «vanskelig». Veldig grovt sagt kan man dele inn vanskelige spill i tre grupper: Spill som er vanskelige på grunn av vellykket design, elendige spill som er vanskelige fordi de knapt er spillbare, og forsøk på å lage spill som datidens teknologi satte store begrensninger for. Top Gun for NES er et glimrende eksempel på det sistnevnte, og er dermed også noe av det vanskeligste jeg noensinne har spilt. Å klare å navigere seg igjennom luftkampene er ille nok, men overkommelig. Sjansen for å overleve den påfølgende landingen, er derimot minimal. Jeg vet ikke hvor mange timer jeg har brukt på å prøve å få dette til, men én ting er sikkert: Hvis det noen gang skjer, skal det feires med champagne.

Top Gun.
Top Gun.
Marius Jentoftsen.
Marius Jentoftsen.

Marius Jentoftsen

Jeg har spilt mange spill jeg syntes var vanskelig, hvor pek-og-klikk-eventyrene med Monkey Island-serien i spissen har satt mangt et grått hår i hodet på meg. Ikke fordi at spillene i seg selv er mekanisk vanskelige, men snarere at deres absurditeter og gåter ikke alltid har de mest logiske løsninger. Jeg har likevel lyst til å trekke frem et annet spill. Psycho Mantis-kampen i Metal Gear Solid er noe av det mest intrikate og vanskelige jeg kan huske å ha vært ute for, ettersom denne appellerte til et metanivå vi ikke hadde sett før, med blant annet avlesing fra minnekortet. Om ikke det var nok, hvem i huleste skjønte at man skulle bytte port på kontrolleren?

Metal Gear Solid.
Metal Gear Solid.
Audun Rodem.
Audun Rodem.

Audun Rodem

Det er få spill som klarer å drive ut det masochistiske genet i meg – viljen til å pløye videre gjennom urettferdig spilldesign med hundrevis av dødsfall har egentlig aldri vært helt min greie. Men av og til kommer det et og annet spill som makter det merkelige paradokset jeg liker mellom «bare én gang til» og «dø, ditt sadistiske drittspill!». Super Meat Boy greide det, Megaman-serien har greid det, og det vanskeligste spillet jeg har spilt, I Wanna Be the Guy, har også greid det.

Spillet er både en parodi og en kavalkade på ekstreme vanskelighetsgrader fra åttitallets spill, og det liker å ødelegge for spilleren på oppfinnsomme og urettferdige måter. Jeg husker fremdeles første gang jeg pløyde gjennom skjermen fylt av dødelige fallende epler som truet med å knuse meg om jeg dristet meg for nær. Da jeg endelig hadde kommet meg trygt forbi epletrærne og gjorde meg klar til å hoppe over de ufarlige tretoppene og videre til neste skjerm, bestemte ett av eplene seg plutselig for at tyngdekraftens lover ikke var noe det måtte ta så veldig høytidelig. Jeg hoppet, eplet falt oppover, og deiset rett inn i figuren min.

Jeg fullførte aldri spillet – det hadde jeg rett og slett hverken tålmodighet eller tid til. Etter at jeg hadde dødd om og om igjen, og til slutt kommet meg til den andre sjefskampen (den første sjefskampen er en godzilla-stor Mike Tyson som spyr ild ut av øynene) gav jeg rett og slett opp. Jeg hadde fått nok.

I Wanna Be the Guy.
I Wanna Be the Guy.
Eirik Mortensen.
Eirik Mortensen.

Eirik Mortensen

Utrolig kinkig spørsmål, da jeg med tiden har innsett at det mellom meg og nådeløse spill i arkadestil har utviklet seg litt av et avhengighetsforhold. Listen over potensielle kandidater er derfor endeløs, men det endelige svaret klinger som så: Contra: Hard Corps. Denne halsbrekkende sideskrolleren fra Konami tyranniserte meg gjennom store deler av barndommen, med urettferdige bakhold, horder av brutale robotfiender og 2D-grafikk som fikk øynene til å renne etter snaue halvtimen. Herlig, uforglemmelig selvtortur.

Contra: Hard Corps.
Contra: Hard Corps.

Husk: Vi trenger flere spørsmål for helgene som kommer! Fyr løs i kommentarfeltet under.

Kommentarer (55)

Forsiden akkurat nå

Til toppen