Feature En real omgang juling

Mayday! Mayday!

Houston eller hvem pokker som hører dette – vi har et kjempeproblem!

Februar skulle bli en fin måned. Med flere gode spillutgivelser på trappene enn noen gang, skulle den bitende kalde vinteren bekjempes. Ikke nok med det, Blizzards lenge etterlengtede strategispill Starcraft II begynner å bli ferdig (noe det for øvrig har gjort i flere år).

Til tross for at jeg nesten har spilt Starcraft II flere ganger enn Petter Northug har vært på forsiden av avisene under OL, var det med spenning og glede at spillstorken la den 39-sifrede betakoden i e-posten min. Forberedelsene var nøye gjennomtenkt og mange. Jeg hadde foretatt innkjøp av provianter, sendt min samboer på en velfortjent shoppingtur med påfølgende vinkveld hos venninner – jeg hadde til og med flyttet TV-en inn på datarommet slik at jeg kunne kaste noen blikk på sendingene fra et OL på vei mot slutten.

Alt var som dere sikkert forstår lagt til rette for en spillkveld av de helt store, hvor jeg skulle spille med et smil som struttet fra øre til øre.

Slimete zerglinger får pryl.
Slimete zerglinger får pryl.

Så forbannet feil kan man altså ta!

«This is a knife!»

Jeg hadde ikke tenkt over at det var en flerspillerbeta før jeg så det på skjermen i det installasjonsfilen balsamerte harddisken min. Pytt, det skulle da vel ikke bety noe. Jeg, o´store reisende spilljournalist hadde da vel prøvd dette spillet før, og når jeg logget inn på det flunkende nye Battle.net og så at jeg skulle spille fem treningskamper mot andre ferskinger, så jeg for meg at det skulle deles ut mye deng.

Jeg har testet både Terran, Zerg og Protoss før, og følte således at jeg hadde en ganske god følelse med styrkeforskjeller, balansemomenter og hvordan de nye enhetene spiller inn i et gammelt, men velutprøvd gameplay. Hvor ille kunne det egentlig gå?

Igjen – lite ante jeg om at spanskrøret formelig sto i spenn, ivrig etter å deise løs på mine intetanende pianofingre.

Kamp 1: Kattens lek med musa

«GL» skrev min motstander i tekstvinduet i det øyeblikket den første kampen startet. Jeg valgte å tolke det som det normale «Good Luck»-begrepet, men det tok ikke lang tid før mistanken om «Gay Loser» streifet meg. Jeg valgte Terran-fraksjonen, og følte at jeg kom rimelig greit i gang. Gutta samlet mineraler og gass så hydraulikkoljen formelig sprutet over feltet.

Et par administrative forglemmelser som blant annet resulterte i manglende missiltårn, og to minutter senere banket Helvete på døra. De hadde en pakke til meg, og det var to usle, flyvende Protosskip med sine små jagere. Basen min ble fortært av parasittjævlene i løpet av en par minutter, før den smukke kjekkasen av en motstander kostet på seg et «lol» på vei ut døra.

Kamp 2: Løvens lek med den halte musa

Fargerikt internoppgjør.
Fargerikt internoppgjør.

Kamp nummer en ble en sviende start, men som alle forsmådde spillegoister, valgte jeg å avfeie det forsmedelige nederlaget som et rent og skjært arbeidsuhell, hvor manglende oppmerksomhet var skylden til mitt fall.

Det skulle derimot ikke gå mye bedre i min andre kamp. Selv om navnet «DarkWarrior» ikke akkurat skremmer fanden på flatmark, skulle mitt ego få atter en torpedo for baugen.

Nok en gang valgte jeg Terran, og gutta kom godt i gang med ressurssankingen. Men et glimtende håp svartnet fort. Ikke før hadde jeg fått produsert mine første marinesoldater, før jeg falt for det absolutt eldste trikset i boka. De slimete Zerg-skapningene kom humpende opp mot en menneskelig bosetning som var så godt som forsvarsløs. Ikke engang tryglingen om å spare kvinner og barn hjalp. Zerglingene meiet ned hver minste skapning, i det som sannsynligvis var ny Starcraft II-rekord.

Kamp 3-6: Musa går i veggen

Som dere sikkert forstår gikk ingen av de neste kampene spesielt bra. Faktisk ikke i nærheten engang. Jeg møtte i to av rundene på den samme eplekjekke villbassen som feide rundt med meg som om jeg nettopp skulle ha mottatt diplom for bestått datakurs for eldre damer.

Stemningen begynte å bli både trykket og amper, og til tross for at jeg har mus med ledning, hindret ikke det den i å fly i veggen et par ganger. Jeg var sikker på at et eller annet var feil. Det virket som om matchingsystemet hadde tatt uforbeholden sykemelding og fortsatte å sende meg inn mot profesjonelle koreanere med reflekser som ville gjort barn grønne av misunnelse.

Et klassisk zerg-angrep.
Et klassisk zerg-angrep.

Jeg ble fortært og glemt som en pakke Fjordland i løpet av bare et par minutter. I seks kamper hadde jeg hengt ute til ulvene, og jeg var sikker på at min siste time med sanntidsstrategispill hadde kommet.

Kamp 7: Det er nok

Etter seks strake, ganske klare tap, måtte jeg nesten reise kjerringa hvis jeg skulle ha noe som helst håp om å ikke havne utenfor ligasystemet. I min syvende kamp bestemte jeg meg på å prøve Zerg-rushet, og håpet på et intetanende fjols som tilfeldigvis hadde rotet seg inn i denne betaen.

Runden startet fint, og jeg skapte udyr etter udyr utenfor klekkeriet mitt. Jeg småhumret ondt, og tenkte på Sarumann som gravde frem orker fra dypet i Ringenes Herre. Plutselig kom det en melding opp på skjermen min:

– Jeg synes det lagger en del, har du samme problemet?

Skulle nå «RapTor» forlate spillet med småbarnslige unnskyldninger tenkte jeg. Å nei:

– Ja, sliter litt med det samme her, men la oss kjøre på litt lengre så kanskje det løser seg opp.

– Ok.

For en dåre. Jeg lagget selvfølgelig ikke, men all sans for fair play og sportsånd hadde blitt kastet ut med badevannet. Etter en stund, når zerglinghæren min begynte å ta form, begynte han å gnåle igjen:

Spesialoppdrag med begrensede midler.
Spesialoppdrag med begrensede midler.

– Jeg synes bare det er verre og verre, vi skal ikke heller prøve å gå ut av denne runden og starte på nytt?

– Nei nå er vi så godt i gang. Prøvde noen kamper før denne og det lagget da også. Tror det er serveren.

Nok en gang godtok den lettlurte motspilleren å fortsette. Når jeg så endelig hadde fått hæren min klar, lusket jeg meg av gårde mot basen. Synet som møtte meg var gledelig, for min entrè i motstanderens steinalderbase gjorde det klart at han måtte ha lagget ganske mye. Jeg meide ned alt jeg så mens jeg lo høyt og lenge, og lite var så velplassert som hans avsluttende «Good game»-kommentar.

Konklusjon

Det er flere mer eller mindre logiske slutninger man kan trekke ut fra min kveld med Starcraft II-betaen. Som jeg har skrevet i tidligere sniktitter ser Starcraft II ut til å bli et lovende strategispill. Dette til tross, det kommer ikke uten et par kraftig understrekende «men».

Det er greit å legge ut på Starcraft II over Battle.net uten kart og kompass, men du må aldri tro at du er noe. Jeg anser meg selv som ganske god i strategispill, men her fikk jeg så latterlig deng at jeg lurer fremdeles på om det var noen som spilte meg et puss. Det er nok også forsvarlig å hevde at de som har spilt det første Starcraft i 10 år på Battle.net, nok er et ørlite hestehode foran oss dødelige.

Jeg er rett og slett for gammel for dette. Gi meg enspillerdelen, det fullstendige rangeringssystemet i fullversjonen og et par morsomme runder mot noen som ikke er fra Korea og har flere hurtigkommandoer enn NASA. Jeg liker å gå på ski, men jeg hører ikke hjemme i OL.

Kommentarer (43)

Forsiden akkurat nå

Til toppen