Feature Feature: De Gales Hus

En titt på Arkham Asylum

Batman: Arkham Asylum har latt seg inspirere av tegneserieromanen ved samme navn.

«The house is an organism, hungry for madness. It is the maze that dreams» (Amadeus Arkham).

Høsten 2009 kommer til å bli husket som den store eksodus da mange utviklere flyttet utgivelsene av sine storspill i frykt for mastodontene Uncharted 2 og Modern Warfare 2. Det er derfor særlig moro at et spill som Batman: Arkham Asylum klarte å ta oss såpass på senga.

Modige Rocksteady har laget et spill av mange karakterisert som en seriøs konkurrent til tittelen «årets spill». Jeg vil hevde at denne bemerkelsen beror mye på spillets valg av lokasjon. Amadeus Arkhams Asyl har vært en gullgruve for gode historier både på film, i tegneserier og i spill. I Rocksteadys hender har sinnssykehuset diskutabelt fått en kvalitet ikke så rent ulik Bioshocks undervannsverden Rapture.

«Batman Arkham Asylum: A Serious House on Serious Earth» (1989)
«Batman Arkham Asylum: A Serious House on Serious Earth» (1989)

Kildene til Rocksteady er selvfølgelig mange. Spiller trekker noe inspirasjon fra de siste Batman-filmene av Christopher Nolan, og benytter seg mer av materiale fra den animerte versjonen av Batman-legenden, da både stemmeleggere og manusforfattere bak Batman: The Animated Series er blant hovedressursene til spillet.

Det er derimot ett verk – en tegneserie – som leder flere (avskjærte?) hestehoder foran blant mulige inspirasjonskilder til Batman: Arkham Asylum: DC Comics mestselgende grafiske roman «Batman Arkham Asylum: A Serious House on Serious Earth» fra 1989, skrevet av Grant Morrison (The Invisibles) og tegnet av Dave McKean (Sandman, Cages), kan leses som en direkte idébakgrunn ikke bare til spillets historie, men også til spillets stemning og miljø.

Viktig: Gjennomgangen av historiene til spillet og tegneserieromanen inneholder plottmessige avsløringer. Les videre på eget ansvar.

Arkhams opphav

Asylet som begge historier tar sine navn fra, stammer fra Batmanuniversets «Arkham Asylum for the Criminally Insane», og er ikke ditt vanlige galehus. De innlagte er ikke akkurat lavintensitetsbrukere: Gale mordere, overgripere og psykopater – superskurker, ikke minst – som byen Gotham finner det umulig å kurere, plasseres her for å leve ut sin normerte levetid. Som psykiatrisk prosjekt virker asylet mer en mulighet for lyssky forskning enn noe annet, og nettopp dette elementet spiller historiene rundt Batmans univers mye på – inkludert både Rocksteadys spill og Morrison/McKeans roman. Sikkerheten til asylet er heller ikke noe å skrive hjem om, da de innsatte stadig vekk klarer å rømme eller, som i disse historiene, ta over fengselet.

I sin første iterasjon kan asylet være inspirert av det virkelige Danvers State Insane Asylum, og Arkham Sanatorium nevnes for første gang i novellen «The Thing on the Doorstep» (1933) av H.P. Lovecraft – en forfatter jeg nylig tok for meg i artikkelserien om spillfortellinger. Asylet var satt til den fiksjonaliserte byen Arkham, Massachusetts – en by Lovecraft hadde benyttet seg av i sine historier siden 1920-tallet – og ble beskrevet som «ancient, mouldering, and subtly fearsome town … witch-cursed, legend-haunted Arkham, whose huddled, sagging gambrel roofs and crumbling Georgian balustrades brood out over the centuries beside the darkly muttering Miskatonic» (Wikipedia).

Rettferdigheten seirer nok en gang. Eller..?
Rettferdigheten seirer nok en gang. Eller..?

I Batmans univers benyttet Dennis O’Neil seg av arven fra Lovecraft, og introduserte leserne til Arkham Asylum, nå situert til utkanten av Gotham City, i Batman #258 (1974). Dette var første gang asylet nevntes med sitt rette navn, og O’Neil tituleres også som skaperen av sinnssykehuset slik vi kjenner det i dag. Mye av bakhistorien til Arkham Asylum utbroderes og videreutvikles av Len Wein på 80-tallet, og fengselet ervervet mer pondus og nyanser utover de mer vasne gråtonene når det fremkom i blant annet Neil Gaimans Sandman og Alan Moores Swamp Thing.

I spillsammenheng møtte vi for første gang på asylet i SNES-spillet Batman Forever fra 1995. I den senere tid legger spillmatiseringen av Batman Begins ett av nivåene sine hit, og i fjorårets Lego Batman kan man også finne en versjon av det famøse asylet (med langt muntrere stemning, selvfølgelig).

Fargerikt persongalleri

I seg selv har det gotiskinspirerte asylet ikke særlig mye å by på. Det er jo tross alt bare morter og murstein innsmurt med et halvt århundres blod, galskap og inhuman behandling. Det som gir smak, om man kan bruke dette ordet, til fengselets fire vegger er ikke dens form, men dets innhold. Alle Batmans erkenemesiser – og mange er det av dem – har på et eller annet tidspunkt enten havnet eller jobbet(!) ved selve asylet. Med en såpass mørk protagonist og by som Batman og Gotham, er det disse superskurkene med sine utlaborerte plott og utspekulerte gjerninger som bringer morbid farge til Bruce Waynes hverdag.

Slik er det også med Rocksteadys spill. Her møter du på erkefiendene Joker, Harley Quinn, Poison Ivy, Bane, Mr Zsasz, Killer Croc og noen særdeles minneverdige sekvenser med Scarecrow. Riddler hacker seg inn på øret til Batman og utfordrer han til et konglomerat av gåter, og mange av løsningene viser seg å være objekter relatert til andre kjendisfiender som Penguin, Catwoman og Mr Freeze – noe som insinuerer deres tilstedeværelse selv om man ikke faktisk møter på dem under spillets gang.

Clayface, Dr Doom, Zeuz, Madhatter, Killer Croc og Scarecrow
Clayface, Dr Doom, Zeuz, Madhatter, Killer Croc og Scarecrow

Det som derimot antydes, men ikke vises, huskes gjerne som noe som faktisk har vært tilstedet, og skulle man sett tilbake på dette spillet om noen års tid tror jeg det skulle være lett å forveksle hvem man faktisk husker å ha møtt på. I tillegg til selve hovedhistorien (mer om det straks) prøver spillet også å fortelle en rekke mindre historier med gjenglemte intervjuopptak av overnevnte pasienter. Ikke minst har de hemmelige, suggestive beskjedene fra Amadeus Arkham gjemt rundt på øya, en nær affinitet til historien som fortelles i Morrison/McKeans roman.

Sammenlignet med spillet er karaktergalleriet i «A Serious house…» minst like fargerikt, selv om det kanskje ikke oppleves slik. Her stifter Batman igjen nærmere bekjentskap med Joker, Killer Croc og Scarecrow, i tillegg til å måtte utholde opptredener av Two Face, Dr Doom, Clayface, Zeuz og Mad Hatter. Av naturlige årsaker er fremstillingen av disse karakterene her mye mer tvetydig og mindre eksplisitt enn de er i spillet, et element jeg vil komme tilbake til.

Aprilsnarr

Det fortelles egentlig to historier i «A Serious House…». Den ene er en forstyrrende og avdekkende avbildning av Batman konfrontert ikke bare med sine dødeligste fiender men også med sine egne, personlige demoner. Den andre, mer gripende av de to, er den som omhandler asylets grunnlegger, Amadeus Arkham, og beretter i dagboksform hans nedadgående spiral i galskapens korridorer.

Det er første april, og Batman blir tilkalt av politimester Gordon for å svare på en krise ved Arkham asyl. Jokeren har med sine medkompanjonger tatt over kontrollen på sinnsykehuset, og holder de ansatte som gisler. På telefon forlanger Batman å høre hva krav Jokeren har for å løslate sykesøstrene og doktorene. Jokeren svarer på sedvanlig uforutsigbart hvis: «We want you. In here with us. In the madhouse. Where you belong». Batman blir målløs, men går etter hvert med på å la seg selv bli gissel i de ansattes plass. Gordon lurer på om det er rett valg; om Batman ikke er redd? «Afraid? Batman’s not afraid of anything. It’s me. I’m afraid. I’m afraid that the Joker might be right about me. Sometimes I… question the rationality of my actions. And I’m afraid that when I walk through those gates… when I walk into Arkham and the doors close behind me… It’ll be just like coming home».

Galskapen til Amadeus Arkhams mor nådde ingen grenser
Galskapen til Amadeus Arkhams mor nådde ingen grenser

På plass ved asylet kommer Jokerens egentlige intensjoner til syne. Han ønsker en form for «Battle Royal» mellom Batman og overnevnte nemesiser, og vi følger Batmans kamp ut av asylet og galskapens klør, med avstikkere som tilbakeblikk på dødsfallet til Bruce Waynes foreldre og avsløringen av administrator Cavendish som katalysator for opprøret på asylet.

Cavendish hadde kommet over Amadeus Arkhams dagbok som fortalte om Amadeus’ oppvekst på herskapsvillaen – senere sinnssykehuset, alene sammen med sin sengeliggende og gale mor. Moren så stadig ting som ikke var der, inkludert en flaggermus og det kommende asylets grufulle ånd (en hjemsøkelse fra fremtiden). Dagboken berettet også om de tragiske og fryktelige drapene av Amadeus’ kone og datter begått av Amadeus’ tidligere, friskmeldte pasient Mad Dog Hawkins, og om hvordan Amadeus i sin tur igjen fikk hevnet seg når Mad Dog ble lagt inn på det nyoppstartede asylet.

Sikker på at flaggermusens ånd er roten til husets og alle dets innsattes galskap – inkludert sin egen – bruker Amadeus resten av sitt gjenværende liv til å tegne bindende forbannelser med sine egne fingernegler i fengselscellen han til syvende sist kommer til å okkupere. Inspirert av Amadeus’ «offer» tar Cavendish opp galskapskronen og prøver å utradere flaggermusens ånd – Batman selv – en gang for alle.

Kommentarer (10)

Forsiden akkurat nå

Til toppen