Feature Feature: Dypere inn i Eve Online

Verdensrommet er ingen spøk

Nye dimensjoner blir åpnet opp og nye opplevelser venter.

Vi var i et spesielt fett asteroidebelte da skjermen begynte å blinke. Det tok meg en stund før jeg skjønte hva som egentlig skjedde. I flere massive onlinespill er jeg vant til å vandre rundt som en titan, flere hoder over mange andre, men i Eve Online er jeg fortsatt en nybegynner, selv etter flere uker.

Det var all banningen som var mitt første tegn på at noe virkelig var galt. Min amerikanske sjef i spillet, med en lang karriere i den amerikanske hæren bak seg, sendte fra seg noen salte gloser og det hele ble mye mye verre når spillet hans frøs seg og han ikke kunne gjøre noe.

En Falcon og to Vagabonds hadde plutselig dukket opp i asteroidebeltet, og de hadde meg «jammed». Våre to Hulks og en Orca var hva de var ute etter. Heldigvis for meg virket det ikke som de brydde seg om min lille Osprey. Gjennom alt kaoset klarte jeg å spørre hva jeg skulle gjøre. «Flykt hvis du kan,» lød det tilbake. Jeg tok rådet.

Vår Orca og jeg kom oss ut, men bakholdsangrepet kostet oss to Hulks. Flåten vi befant oss i var ikke i stand til å komme til unnsetning raskt nok. Jeg tror våre angripere tilfeldigvis hadde kommet gjennom et ormehull. De var ikke fiender av oss fra før, så ingen varsellamper blinket før de hadde oss i fella.

Det var min aller første kamp mot andre spillere, og alt jeg kunne gjøre var å flykte. Min klone var fortsatt full av dyre implantater og jeg hadde ingen skip jeg lett kunne ofre i spiller-mot-spiller-kamp. Dette var noe jeg måtte rette på, for det var kun en av mine få hektiske dager ute i 0.0. Her var det vill vest, og nå måtte jeg bare tilpasse meg. Det var likevel ikke så lett for en ganske uerfaren spiller å komme seg ut hit, og det var en prosess som krevde at jeg måtte stole på noen vilt fremmede.

Ut i det ukjente

Jeg brukte noen dager på å snakke med rekrutteringsoffiseren før de lot meg slippe inn i det spillerdrevne selskapet. De tok en sikkerhetssjekk, og jeg tror de raskt fant ut at de ikke hadde noe å frykte fra meg. Jeg var likevel ikke sikker på at jeg ikke hadde noe å frykte fra dem.

Jeg visste ingenting om dem. Her fulgte jeg deres ordre blindt. ”Ta med skipene dine og sakene dine til denne stasjonen.” Jeg hadde hørt historiene. Folk som blir sluppet inn i et selskap bare for å bli frastjålet alt de hadde av verdi. Da dette var gjort kunne de bare lede den stakkars jævelen til et øde sted og blåse huet av ham. Som en halt hest du tar med bak stallen. Som uønskede kattunger, en sekk og ei elv.

Ble jeg ledet som et lam til slaktebenken? Jeg gav alle skipene mine til sjefen for selskapet. Han skulle frakte dem i sitt hangarskip, slik at jeg slapp å fly dem alle gjennom farefulle områder. Jeg sa adjø til min mektige Raven, min trofaste Drake og en Badger lastet full av nesten alt jeg eide. Mine nydelige blå skip med sterke skjold og langtrekkende raketter ble overlatt til noen jeg ikke kjente i det hele tatt.

Så skulle jeg følge etter en annen som tok meg med ut til de områdene alliansen kontrollerte. Jeg hadde nå kommet meg inn i selskapets TeamSpeak-kanal og kunne der høre et vilt kaos av stort sett amerikanske stemmer og en masse støy. Etter en stund kom jeg til min første «utrygge» romport. Advarselen stod der mitt på skjermen. Jeg skulle nå for første gang i Eve fly inn i et område hvor alle kunne drepe alle uten konsekvenser.

Jeg tok spranget. Der inne i fant jeg han som ventet på meg. Han drepte meg ikke. Jeg pustet lettet ut da vi fløy av gårde sammen. Han viste meg en snarvei til målet vårt, som vi tok ved å fly gjennom noen passordbeskyttede romporter bygget av spillere. For hvert sekund ble jeg roligere og roligere, for de ville ikke tatt seg bryet med å lære meg ting hvis de kun hadde akseptert meg inn i selskapet for å rappe tingene mine og henrette meg.

Hva jeg hørte over TeamSpeak-kanalen bekymret meg likevel litt. Jeg visste at flere av selskapets ledere var både eldre enn meg og hadde unger, koner og greier, men den brølende og skurrende symfonien jeg nå hørte i mine ører minnet meg mer om bæsjekastende sjimpanser i dyrehagen, fremfor kunnskapsrike familiefedre som jeg hadde håpet kunne lære meg masse om Eve.

Jeg ble likevel fryktelig glad over å se alle skipene mine igjen når jeg endelig kom frem til det som nå var «våre» solsystemer. De var i hvert fall til å stole på denne gjengen, og med så lite erfaring jeg hadde fra Eve kunne jeg jo ikke velge fra øverste hylle når det gjaldt selskaper. Så denne lille gjengen med brøleaper fikk klare seg for øyeblikket, slik at jeg kunne lære meg livet ute i 0.0.

Kommentarer (29)

Forsiden akkurat nå

Til toppen