Feature Feature: To uker med Eve Online

Inntrykk fra prøveperioden

I verdensrommet står Eve med åpne armer. Takler du prøvelsene hun har i vente?

Eve er ikke akkurat som de fleste andre. Hun er mørk, litt farlig, komplisert, men definitivt forlokkende. Jeg har lest at flere og flere liker Eve, selv om hun ikke var like populær for noen år siden. Hun blir vakrere ettersom årene går, og har blitt mer og mer interessant. Jeg følte det var på tide å teste selv.

Jeg visste at å leke seg med henne ikke kom til å bli noen enkel oppgave, men siden jeg hadde masse erfaring med andre kompliserte og lignende prøvelser tenkte jeg at dette kom til å gå greit. Heldigvis er Eve gratis de første fjorten dagene, så selv om det kanskje ikke kom til å gå bra hadde jeg ingenting å tape.

En rik historie

Under vårt første møte fikk jeg høre hennes forhistorie. Ifølge Eve drar nemlig menneskene av gårde med romskip gjennom et ormehull en gang i fremtiden, for å utforske universet. På den andre siden av ormehullet kommer de ut av en enorm romport med bokstavene Eve skrevet på toppen, og de danner kolonier og fortsetter menneskehetens utrolig fremmarsj.

Men etter en uforklarlig katastrofe eksploderte solsystemet hvor porten befant seg, og la flere verdener i ruiner. Uten kontakt med jorden faller samfunnene sammen og ender opp som isolerte utposter på hver sine planeter. Hver av dem mister i katastrofen mye av sin teknologi, og det går årtusener før samfunnene igjen kan reise mellom stjernene, og denne gangen gjør de det fragmentert og som motstandere av hverandre.

Tiden hadde kommet for meg å ta min plass i denne verdenen og jeg begynte prosessen med å skape en karakter. Valgene jeg møtte var mange, og jeg forsto knapt noen av dem. Selv om alle Eves innbyggere er mennesker, må alle spillere velge hvilken rase de ønsker å være, deretter bakgrunn og yrke. Jeg valgte å være en ganske diplomatisk Gallente, med fokus på intelligens, handel, og noe skipskamp. Jeg visste ikke hva mine valg ville resultere i, men siden jeg visste at Eve har et fullstendig åpent klassesystem, ville mine valg ikke vil være like bindende som i andre massive onlinespill.

Det var et svært vakkert møte jeg fikk med Eve i det mørke verdensrommet. Jeg begynte med et lite romskip kalt en Velator og forsøkte som best jeg kunne å krongle meg gjennom en noe merkelig opplæringsdel. Jeg lærte litt om kamp og om hvordan jeg kunne utvinne mineraler fra asteroider for så å selge dem. All bevegelse av mitt skip skjedde med musa, og høyreklikking på forskjellige menyer gav meg valgene jeg trengte.

Jeg har øyne som en hauk – i en synstest kan jeg ta mange skritt bakover og samtidig lese flere linjer lengre ned på tavlen enn jeg trenger for å få klassifikasjonen perfekt syn – likevel er skriften i Eve så utrolig liten og informasjonen så vanvittig mangfoldig at jeg virkelig måtte konsentrere meg for å lese de vegger av tekst jeg kom over. Den første gangen jeg åpnet det store romkartet over galaksen falt jeg nesten ut av stolen. Jeg ble møtt av et mylder av solsystemer, så enormt at jeg knapt kunne forstå hvordan noen kunne skjønne noe av det, og det var mildt sagt forferdelig kludrete å bruke. Selv om den var treg, måtte autopiloten være min beste venn i starten.

Etter å ha brukt mitt lille romskip til å drepe noen småpirater og plukke opp det de la igjen av utstyr, tok jeg turen til en romstasjon. Det er opplæringsvinduer for de fleste av spillets menyer, men jeg merket raskt at de ikke er i nærheten av å beskrive spillets enorme dybde og mange muligheter.

Jeg utstyrte mitt lille romskip med et par skjold som jeg hadde tatt fra piratene og prøvde meg så på noen nye oppdrag. Det tok ikke lang tid før jeg møtte fiender jeg var sjanseløs mot. Mine skjold holdt meg i live en liten stund, men av en eller annen grunn funket de ikke lenge, og jeg måtte bruke min «warp»-motor for å hoppe til sikkerhet uten å ha klart å gjøre særlig skade.

Masse å lære

Jeg trakk konklusjonen at her fantes ingen god progresjon av vanskelighet og innhold som ville vise meg spillets strategier, så jeg måtte i stedet finne ut av dette selv. Jeg begynte å lese litt om Eves evnesystem, som lar spillere lære seg evner kontinuerlig enten de spiller eller ikke. Det kan ta et visst antall minutter, timer eller dager å trene en evne.

Så måtte jeg skaffe meg et nytt skip, for min lille Velator var åpenbart ikke egnet for å klare førstegradsoppdrag. Mens jeg lette etter et annet romskip jeg kunne kjøpe på markedet, tjente jeg meg penger ved å utvinne mineraler og selge dem. Etter en stund fant jeg et fint skip kalt Imicus, kjøpte det, forsikret det, flyttet mine våpen og skjold over fra mitt gamle skip til mitt nye, før jeg igjen prøvde meg på oppdrag for å overvinne pirater.

Igjen fikk jeg grisebank, selv om mitt skip denne gangen tålte mye mer juling. Det var åpenbart at jeg trengte hjelp. Mye hjelp. Heldigvis har spillet en egen nybegynnerchatkanal, og etter en liten stund fant jeg en som svarte på noen av mine spørsmål. Jeg hadde så mange spørsmål at jeg tenkte det var best å forsøke å starte en privat kanal med min hjelper. Jeg ble ikke lite sjokkert når jeg ble bedt om å betale for å snakke med ham av chatsystemet, men tenkte det likevel var verdt det.

Heldigvis var min samtalepartner både svært hjelpsom og pratsom – kanskje hjulpet av at han holdt på å tømme en kartong vin helt alene – og jeg lærte raskt at jeg måtte bytte ut alt av utstyr og kaste mine gamle strategier i søpla. Han lærte meg om alle skips energisystem, som fungerer som en slags mana, som det meste utstyr benytter seg av. Han gav meg også noen tips om hvordan jeg kunne utstyre skipet mitt, slik at jeg ikke gikk tom for energi så raskt, og samtidig lærte meg hvilke våpen som var gode mot pirater.

Jeg benyttet tiden til å utvinne mineraler slik at jeg hadde litt penger til å kjøpe meg nytt utstyr, samtidig som jeg lyttet til alle tips. Selv om det virket som min samtalepartner var ekspert på det meste, fortalte han at han også var en nybegynner og ikke hadde kommet mer enn et par hakk høyere opp på romskipslisten enn meg. Det nyttigste jeg lærte av ham var hvordan det var mine attributter (intelligens, karisma, hukommelse osv.) som avgjorde hvor raskt jeg trente opp nye evner, og at jeg burde trene opp disse så det ikke tok meg så lang tid å få meg enda bedre skip.

Fart på sakene

Med nytt utstyr og nye kunnskaper gjenopptok jeg min piratjakt med mye bedre resultater. Selv om jeg fortsatt slet, tjente jeg greie penger på å gjøre oppdrag mens jeg trente mine evner så jeg kunne få meg større skip med mer plass til utstyr, mer energi og større skjold og beskyttelse. Etter et par dager med evnetrening og oppsamling av penger var jeg endelig klar for å skaffe meg fregatten Tristan. Med plass til to kanoner og to rakettbatterier var den et romskip som egnet seg mye bedre til å gjøre oppdrag med, og for første gang følte jeg virkelig at jeg hadde et skip jeg likte. Jeg kjørte på med oppdrag og pengene strømmet inn som aldri før.

Jeg forstod mer og mer, og endelig fikk jeg installert implantater som gjorde alle mine attributter litt bedre. Jeg merket også hvordan det selskapet jeg gjorde oppdrag for likte meg bedre og bedre, og jeg fant ut hvor mye oppslutning jeg trengte for å kunne prøve meg på andregradsoppdrag og jobbet meg mot det målet.

Det var nå jeg oppdaget hvordan flere av mine valg om å ha en god karisma, samt en del evner innen diplomati og handel, ikke hjalp meg særlig mye slik jeg spilte Eve for øyeblikket. Jeg tenkte derfor at det måtte være en god idé å starte en ny karakter som kun var fokusert på kamp og romskip til å gjøre oppdrag med, mens min første heller kunne fortsette å trene handel. Det var først etter jeg hadde laget min andre karakter jeg forstod min tabbe. I det jeg skulle begynne å trene evner på min andre karakter, fikk jeg høre at det kun var mulig å trene én karakter per konto.

Dette er sikkert logisk, men uten tvil litt irriterende. Jeg bet i det sure eplet og fortsatte i stedet med min gamle karakter og mine gamle oppdrag. Jeg begynte å nærme meg det stadiet hvor jeg både kunne kjøpe meg et helt nytt og mye større skip, og samtidig prøve meg på andregradsoppdrag. Det var ikke med lite skuffelse jeg lette gjennom alle agentene til selskapet jeg hadde jobbet så lenge for, og fant ut at alle de jeg hadde lyst til å gjøre fremtidige oppdrag for befant seg kjempelangt unna der jeg hadde tilholdssted, og på svært usikre steder hvor andre spillere lettere kunne angripe meg.

Jeg visste jeg ikke var i stand til å kjempe mot andre spillere, og første gang jeg ble angrepet kom jeg sikkert til å miste mitt skip og alt jeg hadde av utstyr. Jeg spurte folk i hjelpekanalen om noen tips om oppdrag, og fikk raskt høre at det fantes en evne som gjorde at selskaper likte meg bedre. Endelig fikk jeg bruk for min gode karisma, og å trene disse evnene gikk som hakka møkk. Kanskje jeg ikke hadde vært så dum likevel, tenkte jeg mens jeg prøvde å finne ut hvilke romskip jeg skulle kjøpe.

Forsiden akkurat nå

Til toppen