Feature Skribenter som utvider horisonten

– Jeg hæler ikke Final Fantasy

Magnus spiller fansens favoritt for aller, aller første gang. Lar han seg omvende?

Innledningsvis kan jeg bare gjøre en ting klart: Jeg har alltid sett på japanske rollespill generelt, og Final Fantasy spesielt, med et ganske så skeptisk blikk. Og la meg først bare få utdype litt hvilken underdrivelse dette egentlig er. 

Final Fantasy har virket på meg, basert på det bitte lille jeg har vært borti serien, å være en eneste tour de force i dårlig smak. «Vulgært», «glorete», og «kitsch» er alle eksempler på ord som lett faller meg inn. Men når alt du har sett av en spillserie er slike ting som det her, er det egentlig så rart?

Det greiene der ville fått meg til å grøsse av flauhet om jeg så var blind, noe Square Enix må ha vært da de satt det sammen, og noe jeg tok meg selv i å ønske at jeg var da jeg først så det. Det eller høy.

Her er enda et helt fantastisk kitschy eksempel (kleint høydepunkt: «Hi there», 04:08), som er såpass schizofrent og smakløst at det skal være mulig å forstå en viss skepsis, i det minste fra en fyr som bare glimtvis har iakttatt noen andre spille rælet og følgelig heller ikke forstår en kvark av hva det er som foregår. 

Stilen er utrolig barokk, musikken er oversentimental, dialogen er melodramatisk godt over grensen til det parodiske, og alt dette, sammen med de upraktisk proporsjonerte sverdene, androgyne ungdommer med sonic-sveis, og utrolig porno musikk, gjør at undertegnede har styrt godt og møysommelig klar av denne altfor lange serien. 

Helt til nå.

Klassisk FF-stil.
Klassisk Final Fantasy-stil.

Første lekse 

For nå skal Final Fantasy-koden knekkes. Jeg er i det hele tatt klar til å la meg omvende.

Og i det jeg skulle gi meg i kast med et av spillene i denne serien, som for meg så ut til å være designet med det for øye at akkurat jeg ikke skal like det, hvisker en fugl meg i øret at det er spesielt ett spill i rekka som skiller seg ut.

Et spill det går gjetord om blant fansen, spillet som startet hele kalaset, spillet som egenhendig revolusjonerte hele rollespillsjangeren, som rendyrket kjernen av det som gjør Final Fantasy så ekstremt populært, og som sitter meislet i barndomsminnene til den trofaste fanskaren som hele tiden håper at serien skal returnere til nettopp denne bunnsolide formelen – fra det herrens år 1997, det er selvfølgelig snakk om Final Fantasy VII. 

Utforsking.
Utforsking.

Vent nå litt, tenkte jeg. Kan det være at jeg, gjennom teite trailere for de nyere spillene som fansen visstnok har delte meninger om, har gått glipp av en perle? At hele inntrykket jeg har av serien faktisk ikke stemmer? Kan det hjelpe om jeg går tilbake til røttene? 

For hva skjer egentlig når en spisepinnehatende, eurosentrisk nisse som meg selv setter seg ned med det som angivelig er seriens definitive høydepunkt, og som i tillegg kan skryte på seg å ha blitt kåret til århundrets spill av IGN? Kommer jeg til å takle turbasert slåssing? Og hva pokker er egentlig Mako?

Jeg mener å ha funnet svarene.

Velkommen til verden 

Mitt aller første møte med Final Fantasy skjer på en togstasjon. En rekke fargerike typer hopper ut av et tog. Følg meg, blir jeg fortalt. Tiden er visstnok knapp, for alle haster av gårde nedover perrongen og forsvinner ut av syne. Men uansett hvor hardt jeg trykker på piltastene ser ikke tidspresset ut til å nevneverdig plage den lyshårede ungdommen jeg styrer. Så finner jeg løpeknappen. 

Det slår meg at vi her er tilbake til tiden der kontrollene sto skrevet i oversiktlige lister inne i manualen, til forskjell fra i dag der de blir lært bort til deg etterhvert som du snubler av gårde gjennom nivåene. 

Made in Japan.
Made in Japan.

Etter et par innledende slåsskamper med noen slags sikkerhetsfolk, viser det seg at jeg, eller Cloud som jeg heter, er en slags tidligere spesialsoldat som har byttet fil og nå prøver å få innpass i en eller annen opprørsgruppe. En svær Mr. T-lookalike med maskingevær-arm ser ut til å lede denne vesle banden, og han har en stor torn i siden for alle som er tidligere spesialsoldater, slik jeg jo er.

Han velger likevel å slå følge med meg, og sammen med Clouds barndomsvenn Tifa, som er ei skikkelig flørt, drar vi ut for å sprenge en såkalt Mako-generator.

Bunnen er nådd

I det hele tatt var alt dette et relativt forvirrende førsteinntrykk. På et punkt ganske tidlig i spillet fant jeg meg sittende i en togvogn som var høyst uoversiktlig og full av folk jeg ikke visste hvem var.

Ettersom alle sto klumpet sammen helt, helt bakerst i vogna ble jeg sittende å myse på alle polygonene for å prøve å finne ut av hvilke som skulle utgjøre meg. I mellomtiden sto fru flørt, Mr. T og noen andre bandemedlemmer å diskuterte hvorvidt jeg fortsatt var noe de kalte Shinra eller ikke. Jeg skjønte ikke en dritt.

Dette var for meg et slags nullpunkt. Kampsystemet, som jeg allerede var lei av, virket kjedelig, Mr. T var et skikkelig rasshøl, jeg ante fortsatt ikke hva Mako var, jeg visste ikke engang hvor jeg var på skjermen, og aller mest hadde jeg lyst til å bare gi opp hele prosjektet. Jeg tåler ikke dette spillet, tenkte jeg. Skyt meg. 

Men så, nesten helt ut av det blå og da jeg minst ventet det, kom det plutselig et slags vendepunkt.

Det blir mer enn nok slåssing.
Det blir mer enn nok slåssing.

Kurven stiger

For etter denne innledningen begynte Mr. T, som viste seg egentlig å hete Barret, å forklare et par ting for meg.

Byen vi var på vei til, Midgar, var en klassedelt politistat der det rike aristokratiet bodde oppå en voldsom plate hevet høyt opp i luften. Under denne platen befant det seg en slags favela der alle de fattige og undertrykte bodde under forferdelige kår. 

Da vi ankom ble jeg vist den lille bandens hemmelige hovedkvarter i kjelleren på en bar, litt som i Fight Club. Jeg fikk også anledning til å prate med den fattige lokalbefolkningen, som hadde hørt om hva som hadde skjedd med Mako-generatoren, og for det var evig takknemlige. 

I det hele tatt lot jeg meg investere litt i disse Midgarernes skjebne. Barret var jo også faktisk en rimelig forståelsesfull type med relativt gode intensjoner (selv om han i utgangspunktet var drevet av hevn før han revurderte motivene sine og begynte å fokusere på sin datter og planetens beste). Med andre ord var det effekten av Final Fantasy VIIs mest lovpriste aspekt, den engasjerende historien, som sakte begynte å virke på meg. 

Final Fantasy VII PS PS iPhone iPad Windows PS4

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 17. november 1997
  • Plattform: PlayStation
  • Utgiver: Sony Computer Entertainment
  • Utvikler: Square Enix

Kommentarer (63)

Forsiden akkurat nå

Til toppen