Feature Fra amatør til proff

(Bilde: Benedichte Breistøl)

Dette må de norske lagene gjøre for å nå toppnivå

– Hardt treningsregime er det viktigste.

Til tross for at norsk e-sport har vært i kraftig vekst, og helt klart forbedret seg på flere områder, ligger «proff»-nivået her til lands fremdeles et stykke bak det man ser ellers i verden.

I Tyrkia, hvor blant annet nordmennene Isak «Energy» Fjell og Omid «Touch» Rosander nettopp er ferdig med vårsesongen, har de sin egen utgave av League of Legends Championship Series (LCS). Her bor lagene sammen i spillhus hvor de følger et treningsregime, og har en livsstil tilnærmet det man ser i LCS forøvrig.

Her i Norge har vi hverken spillhus eller store støttenettverk rundt spillerne. Det betyr at faren er stor for at lag sklir ut og lar være å trene, trener useriøst, eller simpelthen går i oppløsning. Det betyr ikke at god infrastruktur nødvendig er løsningen på alt, men det hjelper godt på vei.

Kontraster mellom LCS og norske ligaer

Richard Wells, leder for H2k Gaming, som nylig kapret tredjeplassen i sin første sesong av europeisk LCS, mener at trening er nøkkelen til suksess. League of Legends, og e-sportspill generelt, er i konstant endring og derfor vil de som ikke trener nok falle av.

Richard Wells, CEO i H2k Gaming.
Richard Wells, CEO i H2k Gaming. Bilde: Privat

– Metaet er i konstant forandring. Hvis man ikke trener like mye som de andre, og ikke trener godt nok til å være komfortabel med å spille en komposisjon på et høyt nivå, så kan man faktisk ikke konkurrere mot dem som har lagt inn arbeidet, forklarer Wells og legger til:

– Jeg mistenker at det er det som har skjedd med Elements. De har vært passive hele sesongen og det fungerte for dem i scrims fordi alle andre lag prøver ut nye ting der. Alle ønsker også at kampene skal vare lengre. Men når Elements tok denne strategien til LCS, oppdaget de at det de vant med i scrims er gått ut på dato i kompetitivt spill.

I LCS følger de fleste lag samme «scrim schedule». Den er delt opp i to «scrim sets» og utgjør til sammen seks timer. I tillegg brukes det mye tid på å planlegge treninger, og å snakke om hvordan kampene har gått, samt å spille «solo queue». Tilsammen blir det et minimum med ti timer trening hver dag, seks dager i uka.

Wells mener at dersom du ikke legger inn denne mengden arbeid og tid i spillet, så har du ingen sjanse på profesjonelt nivå.

– Antallet timer du legger i trening er helt vitalt. Ikke nødvendigvis for mekaniske ferdigheter, men fordi du må være sikker på at du har brukt nok tid på «meta champions» og mestrer både dem og deres «counters», sier Wells.

En typisk dag for et LCS-lag ser slik ut:
12:00 – SoloQ
13:30 – Planlegge scrims og målsetting for trening
15:00 – Scrims (tre kamper, varer vanligvis tre timer)
18:00 – Spisetid
19:00 – Scrims (tre kamper, varer vanligvis tre timer)
22:00 – SoloQ frem til sengetid

Det er lett å se hvilken påkjenning et slikt treningsregime har. Det blir lite tid til et sosialt liv og det er absolutt en stor fordel dersom du har lagkamerater og et støtteapparat du kommer overens med. I tillegg må du ha en vinnermentalitet som hele tiden presser deg til det neste nivået.

For ja, det er en ting å vinne, men en helt annen å vinne uavhengig av hvordan metaet endrer seg og hvilken motstander en står ovenfor.

Vanskeligere å innfri når man nedprioriterer trening

Da Telenorligaen og Altiboxligaen kom på banen her i Norge, fikk også flere av de norske lagene kjenne litt på hva det vil si å trene mot et konkret mål og en spesifikk motstander. Samtidig som flere av lagene har innført flere treninger enn de hadde i forkant av ligaene, sliter de likevel med en rekke problemstillinger knyttet til progresjon og treningseffektivitet. Mens H2k trener minimum ti timer om dagen, trener norske lag langt mindre.

Håkon «Flaker» Solberg i publikum under finalene på Gigacon 2014.
Håkon «Flaker» Solberg blant publikum under finalene på Gigacon 2014. Bilde: Benedichte Breistøl

SupaGoatSmuggla og Riddle spilte den TV-sendtekampen i Altibox-ligaen forrige uke. En kamp som på papiret burde vært «lettjente» poeng for SupaGoatSmuggla, ble i stedet en thriller av et oppgjør.

I følge Håkon «Flaker» Solberg, kaptein for SupaGoatSmuggla, er det to kaotiske og treningsfrie uker i forkant av oppgjøret som er årsaken til at de slet med å karre til seg tre poeng. Personlig hadde han ikke spilt League of Legends i det hele tatt på 48 timer før de steppet opp i lokalene til House of Nerds på Løren i Oslo.

– Det er definitivt mangelen på trening som gjør at vi sliter tidlig i spillet. Vi presterte dårlig i en rekker roller og vi må jobbe masse som lag for å bedre dette, sier Flaker og legger til:

– Spillerne prioriterer annerledes nå på vårparten og treningen kommer nok langt nede på lista etter russetid, eksamener, skole, jobb og ferier.

SupaGoatSmuggla er kanskje ikke det beste laget i ligaene de deltar i, men også i toppsjiktet av norsk League of Legends er det en gjenganger at lagene har manglende fokus på trening og stor grad av useriøsitet under de treningene som blir satt opp. Det kan være mange grunner til dette, men store deler av miljøet er gjennomsyret med en noe nedlatende holdning til hele treningskonseptet.

Reiste på bootcamp mens andre dro på påskefjellet

Mens nordmenn fartet til påskefjellet og lag som Celestial Gaming og Atraxy dro på The Gathering for å kose seg, hadde Oslo Lions Elektroniske Sportsklubb en omfattende «bootcamp». De bodde da sammen og fulgte et strengt treningsregimé som kanskje kan sies å være inspirert av det man ser i LCS. Hver dag var planlagt og et hovedmål ble satt for hver trening.

– Hver dag var det et nytt aspekt ved spillet vi skulle forbedre oss på, for eksempel «warding», kommunikasjon og rotasjoner, forklarer Adrian «Dipzey» Kjellesvik som spiller Top Lane for Lions.

Til tross for godt oppsett, gikk laget på en liten smell under bootcampen. En smell iform av en serie med tap. Å tape mye kan gjøre noe med mentaliteten til selv de mest rutinerte lagene. Det er ofte slik at det som skiller middelmådige lag fra de virkelig gode lagene, er evnen til å overkomme denne typen motgang. Det er likevel enklere sagt enn gjort. For Lions resulterte det hele i at laget nå trener mindre enn de gjorde før bootcampen.

Simon «Slemp» Ellefsen fra Atraxy.
Simon «Slemp» Ellefsen fra Atraxy. Bilde: Benedichte Breistøl

– Vi pleide å trene fra 18:00 til 22:00 tre til fire dager i uka, men akkurat nå prioriterer ikke folk trening like mye. Vi har mye å gjøre utenfor spillet, forteller Dipzey før han utdyper:

– Jeg mener at vi er en såkalt «slump» for tiden. Energinivået har falt litt fordi vi tapte så mye og vi prioriterer andre ting. Det er litt skummelt fordi vi sliter med å finne ut av det nye metaet.

Å komme ut av en «slump»

Alle som spiller for et lag over tid, vil etterhvert kjenne på følelsen av å være i en slump. Det kan være flere årsaker til at man havner der. Noen ganger, som i Lions sitt tilfelle, er det fordi laget sliter med å tilpasse seg de hurtige endringene i spillets meta og går på demotiverende tap. Andre ganger skjer det fordi progresjonen hos laget stagnerer. I ytterste konsekvens kan dette føre til at misnøye innad i laget blir et stort problem. Det er vanskelig å motivere seg til å trene mye dersom man ikke føler resultatene forbedres.

Atraxy kjente nylig på denne følelsen – og de sliter litt med den fremdeles. Etter en rekke utskiftninger innad fikk de en ny «gnist» og motivasjon. Med nye spillere kommer ny giv og motivasjon, og mulighetene ser nærmest endeløse ut i starten. Men når «bryllupsreisen» er over, og laget kommer tilbake til hverdagen, står utfordringene i kø. For Atraxy var det verste at de ikke visste hvordan de skulle gripe dem an. Det var nemlig vanskelig å identifisere roten til problemet.

– Vi følte vi sto litt fast. For å løse det, og finne ut hva problemene var, så hadde vi en evaluering innad i laget. Det hjalp oss veldig og første treningen etter dette var alle veldig gira og motivasjonen ble bedre, forteller Simon «Slemp» Ellefsen som spiller toplane i Atraxy og legger til:

– Samtidig ble vi mer bevisste på problemene våre og vi fikk snakket ut om dem. Det gjorde at vi kunne begynne å løse dem.

Atraxy under semifinalen på The Gathering i påsken.
Atraxy under semifinalen på The Gathering i påsken. Bilde: Benedichte Breistøl

– Noen ganger er det vanskelig å ta opp problemer direkte

I evalueringen fylte medlemmene på Atraxy ut et skjema hvor de anonymt kunne svare på en rekke spørsmål og tenke gjennom ulike problemstillinger knyttet til laget generelt og spesifikke medspillere. I etterkant ble det skrevet et sammendrag som laget gikk gjennom sammen med sin manager. Manageren fungerte som ordstyrer i diskusjonen rundt de ulike utsagnene og kom med løsningsforslag der spillergruppen sto fast.

– Jeg tror alle fikk sagt ting som de kanskje har vært redde for å si. Noen ganger er det vanskelig å ta opp problemer direkte fordi man ikke vil støte eller såre noen. Det er ikke alle som er like glade i ta imot kritikk, forklarer Slemp.

Det er kort tid siden dette ble gjort, og det er dermed vanskelig å si om evalueringen, og samtalene rundt den, har hatt en langsiktig effekt. Spillerne selv mener at de nå har flere konkrete mål og jobbe mot både som lag og individuelt. Nå virker de generelt optimistiske med tanke på fremtidig progresjon.

Trening handler om å minske sjansespillet

Uavhengig av problemstilling, er nøkkelordet i en løsningorientert tilnærming stort sett trening. Noen ganger må man trene annerledes, andre ganger må man trene mer. Poenget er at for å vinne må man ta bort så mange av de uforutsigbare faktorene som mulig.

For og stadig kunne adaptere til de kontinuerlige utfordringene fra nye motstandere og et evig utviklende spill, må du øve for å henge med. Og selv om du eller laget ditt vinner mest, betyr det ikke at læringskurven blir flat. Det er nesten så du må trappe opp treningen når du først er kommet på topp. Hvis ikke blir du tatt igjen. For ja, det er mange sultne spillere bare et par hakk under. De vet hvordan toppspillerne vinner og trener aktivt for å mestre mer – og for å finne taktikker som overgår det.

Dersom du vil vinne – eller fortsette å vinne – må du være grådig. Det du har oppnådd er ikke godt nok; du må strebe etter mer og du må pushe deg selv til forbedring. Dessuten må du aldri glemme å se etter feil i eget spill. For som Don Shula sa: De beste klandrer seg selv, mens de underlegne skylder på andre.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på bloggen GlitterGames.no. Forfatter er leder for de to norske klubbene Atraxy og Celestial Gaming.

Kommentarer (2)

Forsiden akkurat nå

Til toppen