Feature Fra amatør til proff

«LiNk» (t.h.) har malt et delvis svart bilde av en dysfunksjonell CLG-organisasjon som ikke bare sliter med spilleres ego, men også med dårlig ledelse. (Bilde: Counter Logic Gaming)

Egoer kan ikke styre sporten på bekostning av profesjonaliseringen

Da styrer du et talentbyrå med målsetting om berømmelse.

Mellom sesonger av League of Legends Championship Series (LCS) ser man alltids litt skittentøy som luftes i offentligheten. Og like sikkert som at skittentøyet luftes, er de massive reaksjonene dette skaper. Når Austin «LiNk» Shin nylig forlot Counter Logic Gaming postet han et 18 sider langt avskjedsbrev hvor han forsøkte å forklare hvordan hans opplevelse har vært.

LiNk maler et delvis svart bilde av en dysfunksjonell organisasjon som ikke bare sliter med spilleres ego, men også med dårlig ledelse. På mange måter er det ikke noe avskjedbrev, men mer et «fuck you»-brev. Eller som en annen tidligere profesjonell spiller, Alberto «Crumbz» Rengifo, beskrev det på Twitter:

Link skrev et langt avskjedsbrev etter at han forlot CLG for noen dager siden.
Austin «LiNk» Shin skrev et langt avskjedsbrev etter at han forlot CLG for noen dager siden. Bilde: Riot Games/Flickr

– Det nærmeste man kommer CLG-drama, er dersom noen slår opp og begge parter poster nakenbilder på internett for å sverte hverandre.

En dysfunksjonell organisasjon

Det er kanskje ikke overraskende at LiNk skyver store deler av skylden for CLG sine dårlige prestasjoner bort fra seg selv, men det er overraskende at mange av problemene som beskrives har fått utvikle seg over så lang tid. For det er ingen hemmelighet at CLG har hatt problemer. Disse har til og med vært dokumentert i serien «chasing the cup» hvor man fikk et innblikk i hvor dysfunksjonell organisasjonen og laget egentlig er.

Det ble en kjent sak at et lagets Top Lane-spiller nektet jungleren og «ganke» Top Lane fordi han ikke «takler trynet hans»,  og at en spiller gang på gang nekter å høre på trenere og beslutningstakere. Det kom også frem at spillere har fått selvtilliten sin ødelagt av å være på laget, og det er tydelig at spillerne selv ikke evner å endre dette. Da er det er ledelsens oppgave å gjøre noe. Spillerne kan jo åpenbart ikke styres av eget konsensus når de hverken kan snakke sammen, respektere hverandre eller høre på treneren sin.

Det er betenkelig at de lar et kamerateam følge laget når de vet – eller i alle fall burde vite – at laget har store problemer.

Fra et organisatorisk standpunkt er det betenkelig at de lar et kamerateam følge laget når de vet – eller i alle fall burde vite – at laget har såpass store problemer. På en side er kanskje all PR god PR, spesielt dersom man tenker opp mot sponsorinntekter og medieoppslag, men en kan ikke bli overrasket når laget ikke presterer dersom de sliter i utgangspunktet og lederen kaster ekstra press inn i trykkokeren. Hvis en leder synes dette er en god tilnærming så leder ikke vedkommende et sportslag. Da styrer vedkommende et talentbyrå med kortsiktige målsetninger knyttet til berømmelse.

Les også: Dette må de norske lagene gjøre for å nå toppnivå »

Profiler vs. profesjonalisering

I Norge er det likevel fremdeles viktig – om ikke viktigst – å skape profilene. Vi trenger dem for å skape interesse og for å kunne vokse. En av måtene man kan bygge e-sporten på er nemlig å skape historier som et stadig voksende publikum synes det er interessant og følge. Det var på dette området blant annet CLG gjorde mye riktig i starten. De var nemlig en av de første organisasjonene som kom på banen i League of Legends i season 1. De var også blant de første til å starte med streaming og de viste seg dyktige på å skape profilene som igjen var med på å gjøre spillet populært.

NicoThePico.
Nicholas «NicoThePico» Korsgård spiller for Enigma. Bilde: Privat

Når man derimot har oppnådd interessen fra publikum, er det ikke riktig at profilene og deres ego skal få styre sporten på bekostning av profesjonaliseringen. Dette er en av grunnene til at man i Norge jobber med å bygge opp organisasjoner som kan bestå over tid. Disse organisasjonene kan da forhåpentligvis være viktigere enn enkeltspillernes dagsform, sosiale ferdigheter eller evnen til å samarbeide med andre. Organisasjonen kan være en konstant og stabil institusjon som sikrer at e-sporten ikke dør sammen med denne generasjonen spillere.

For selv om man kanskje skulle ønske det, kan man ikke alltid unngå å gjøre endringer i lag. Det finnes spillere som ikke passer inn i laget – eller som ikke passer sammen med hverandre. Det finnes også spillere som skaper dårlig stemning rundt seg og som ikke kan samarbeide. Det finnes personligheter som krasjer. Når en spiller blir kastet ut av et lag, eller får et rykte på seg for å være vanskelig å ha med å gjøre, blir det derfor gjerne diskutert hvorvidt denne spilleren egentlig er utrenbar. På offentlige forum blir disse gjerne omtalt som «uncoachable».

Nicholas «NicoThePico» Korsgård, som spiller jungle for Enigma, mener det er helt reelt at noen spillere faller innenfor denne kategorien. Han har vært borti dem selv og mener man kan gjenkjenne mange av dem allerede i prøvespilling.

– Alt som er mekanisk og i selve spillet kan trenes, men dersom spillere har problemer utenfor spillet er det noe annet. Hvis det er noe galt med din samarbeidsevne, motivasjon, mentalitet, psyke eller dedikasjon, så er ikke alltid dette noe en organisasjon kan endre, forklarer Nico og legger til:

– Noen personer skaper konstant negativ stemning i et lag og noen tilter nesten konstant. Slike folk vet ikke alltid at de er et problem, og det er ikke sikkert de hadde ønsket å være på et lag en gang dersom de hadde visst hvilke problemer de skaper.

Spillhus er et sjansespill

Problemer knyttet til en spillers personlighet og psyke blir nok sjeldent tydeligere og mer intensifisert enn i spillhus. Her bor spillerne tett oppi hverandre og gjerne uten å ha møtt hverandre i virkeligheten på forhånd. Majoriteten av dem har heller ikke bodd andre steder enn på «gutterommet» før de flyttet til spillhuset. Plutselig tas de bort fra alt de er kjent med og plasseres i et hus med fremmede. Det er sjansespill som nærmest minner om et reality-konsept. For uansett hvor dyktig du har vært i rekrutreringsprosessen, kan du ikke forutse hvordan spillerne vil fungere sammen under samme tak.

Scarra.
William «Scarra» Li klarte ikke gjøre de endringene han ønsket i tiden han var trener for CLG. Bilde: CLG

Det er derfor ikke rart at man hører en rekke skrekkhistorier fra slike spillhus. Det man ser fra CLG er bare en forsmak på hva som kan utarte seg. For samtidig som vi her i Norge nærmest lengter etter midlene og muligheten til å kaste oss inn i lignende prosjekter, er det ikke nødvendigvis en dans på roser. Det er for eksempel flere tilfeller hvor det har vært særdeles uhygieniske tilstander i spillhus, hvor folk spiser elendig og tilfeller hvor spillere slåss med hverandre eller trenerne sine.

Trenere ble for alvor en del av League of Legends-scenen i starten av årets vårsesong. Riot Games, som står bak spillet, annonserte på sine nettsider at de ville dekke lønn for trenere til alle lag i LCS og at det ble påkrevd at alle lag ansatte en hovedtrener. Vedkommende skulle blant annet figurere med spillerne på scenen i kamper og være en del av «pick/ban»-fasen.

William «Scarra» Li, som blant annet har spilt profesjonelt i Dignitasi en årrekke, flyttet inn i Counter Logic Gamings spillhus for å ta over rollen som trener i potensialets storstue tidligere i vinter. Vi har fått et stadig større innblikk i hvordan dette gikk etter at postene fra blant annet Austin «LiNk» Shin og Yiliang «Doublelift» Peng har kommet ut. Kort fortalt så gikk det ikke etter forventningene. For mens Scarra hadde et ønske om å hjelpe laget med å nå sitt fulle potensiale, endte laget opp med å komme på en skuffende sjette plass. I etterkant ble han sittende igjen som syndebukken.

– Jeg klarte ikke få gjennom endringer

I et intervju Scarra gjorde med OnGamers i forbindelse med sin avskjed, beskrev han hvordan han følte seg i spillhuset som en nærmest hvileløs tilstand hvor han gikk med mye dårlig samvittighet. Han hadde heller ikke autoritet nok ovenfor spillerne til å heve seg over dem og tvinge gjennom sine ideer.

– På dager hvor jeg hadde pause, fikk jeg stadig dårlig samvittighet fordi jeg brukte dagen på noe annet enn å jobbe. Jeg følte meg skikkelig dårlig fordi jeg i det hele tatt hadde pause-dager, fordi jeg burde bruke all tiden min på å forbedre laget. Selv om jeg skjønte at alle trenger en pause, så tenkte jeg for meg selv at dersom jeg virkelig likte hva jeg drev med så hadde jeg ikke trengt den pausen.

– Jeg klarte ikke å få gjennom de endringene jeg egentlig ønsket og jeg gikk nok helt feil frem.

I sport bør lagets trener være den som overvåker og lærer bort, i tillegg instruerer vedkommende laget og har ansvaret for at spillerne er friske og trygge. Enkelte trenere bør også være involvert i nærmest alle aspekter av utøvernes liv; det inkluderer blant annet fysisk og mental utvikling. Dette er kanskje ekstra viktig i e-sport fordi man ikke nødvendigvis trener mennesker som har spilt lagsport hele livet.

På dager hvor jeg hadde pause, fikk jeg stadig dårlig samvittighet fordi jeg brukte dagen på noe annet enn å jobbe

William «Scarra» Li, tidligere CLG-trener

Å være et lag er en skjør balansegang mellom å ha en plan, og å være forberedt på å kaste den planen ut av vinduet når uforutsigbare faktorer spilles inn i miksen. En kan ikke planlegge hvert minste aspekt ved en kamp, man kan kanskje bare forutse noen små deler på forhånd, men man kan likevel ha opparbeidet seg kunnskapen til å vurdere risikofaktorene underveis. Hvis man som lag kjenner hverandres styrker og svakheter godt nok, kan man gjøre langt bedre beregninger og ta desto bedre avslutninger i pressede situasjoner. For å få dette til må treneren og laget fungere.

Hvilke egenskaper bør en trener besitte?

Som trener fokuserer man på å hjelpe en andre personer med å lære på måter som gjør at de vokser. Det betyr ofte at man spør i stedet for å fortelle, og fremprovoserer tanker i stedet for å gi kommandoer. Kort fortalt bør poenget være å øke effektivitet, utvide tanke- og handlingsmønstre og å sette utfordrende målsetninger som det videre jobbes aktivt mot å nå. Det finnes blant annet fem egenskaper om en trener, eller manager, bør ha. Det er blant annet evnen til å:

  1. Bygge relasjoner: Det er lettere å lære fra noen du stoler på. Trenere er mest effektive dersom de kan sette klare grenser og bygge tillit. Å vise god dømmekraft, være tålmodig og å gjennomføre alt man lover, er viktige stikkord her.
  2. Gi tilbakemelding: Å hjelpe andre med å øke egen selvinnsikt er en viktig jobb for en trener. Ved stadig å gi tilbakemelding kan man løse mye. Det er viktig å fokusere på å identifisere uoverensstemmelser knyttet til målsetning, vurdere nåværende resultater opp mot ønskede resultater, ord opp mot handling og intensjon opp mot effekt. Hvor er du nå og hvor ønsker du å komme deg?
  3. Stille spørsmålstegn ved antakelser: Trenere bør stille åpne spørsmål, pushe mot alternative løsninger og oppmuntre til fornuftig sjansespill.
  4. Støtte og oppmuntre: En trener bør lytte og være åpen for spillernes perspektiv. Det bør være mulig for spillerne og lufte sine tanker uten å bli dømt for dem. Trenere bør også motivere spillerne til å nå sine mål, samtidig som de ser og applauderer suksess.
  5. Tvinge frem resultater: Effektive trenere hjelper spillere å sette meningsfylte mål og å identifisere oppførsel eller atferd på en måte som kan hjelpe med å nå dem.  

Ingen av disse fem punktene er gjennomførebare dersom trenerne sitter uten respekt fra spillerne,  og samtidig ikke får myndighet og beslutningskraft fra organisasjonen. Da har alle parter hektet seg på en vond sirkel. Organisasjonen ser ikke de endringene de håpet på og trenerne kan ikke gjøre endringene de ser behøves, samtidig får ikke spillerne utviklet seg. Det er nemlig ikke slik at alle spillere synes det er artig å bli fortalt at de må endre atferdmønster og tankesett. Det er heller ikke lett for dem å gjøre det. Så dersom de vet at det egentlig ikke får noe konsekvenser hvis de lar være å jobbe med noe, hvorfor skal de gjøre det?

Doublelift.
Yiliang «Doublelift» Peng, som spiller for CLG, har fortalt at han mistet respekten for MonteCristo som trener. Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

Yiliang «Doublelift» Peng, som spiller for CLG, beskrev Scarra som en lite autoritær trener. Å være en trener uten autoritet blir fort et problem. Selv om man ikke nødvendigvis må være streng hele tiden, bør man ha nok makt til å faktisk kunne tvinge gjennom endringer. Hvis ikke er alt treneren sier kun tomme trusler.

Dette har man sett effekten av i flere lag, men CLG er nok et av lagene som har fått mest publisitet knyttet til dette. I tillegg til Scarra, ble nemlig deres tidligere trener Christopher «MonteCristo» Mykles også svartmalt i forbindelse med sin avgang. Doublelift uttalte blant annet at han mistet respekten for MonteCristo og at han aldri var en ordentlig trener, han bare «latet som». Samtidig kom det tydelig frem i LiNk sitt avskjedsbrev at Doublelift rett og slett nektet å høre på MonteCristo og handlet direkte i mot hans strategier og føringer.

Å lære av andres feil er en utfordrende, men essensiell del av det å bygge opp og profesjonalisere e-sporten også i Norge.

Vi kan lære av andres feil

Hvis det er noe CLG-dramaet har vist tydelig, er det at det blir feil å ha trenere i e-sport som bare er pyntegjenstander en kan legge skylden på når laget har nedgangstider. For det første er det ganske vanskelig å måle en treners effektivitet, og for det andre er det altså ikke alltid slik at en trener faktisk har myndigheten til å gjøre de endringene som må til. Når selv trenere som Scarra, som har spilt profesjonelt selv, ikke kan få det til å fungere, så er det tydelig at man ikke klistre tittelen på hvem-som-helst og forvente progresjon. Det er også tydelig at organisasjoner må begynne å ta ansvar for mer enn PR og sponsorer. De må enten gi myndighet til trenerne, eller følge nok med til å kunne stå klare med pisken selv.

Til syvende og sist er det slik at selv om vi elsker fremgangen e-sporten har hatt så langt, kan vi ikke fokusere utelukkende på glansbildet. For samtidig som ikke alle lag, organisasjoner eller regioner innen e-sport er like dysfunksjonelle som CLG har vist deg å være, er det viktig å være klar over feilene som er gjort. Å lære av andres feil er en utfordrende, men essensiell del av det å bygge opp og profesjonalisere e-sporten også i Norge.

«Superlag» er ikke alltid veien til suksess:
Selv de aller beste individuelle spillerne vil kunne slite i en lagsammenheng »

Artikkelforfatter er leder for de to norske klubbene Atraxy og Celestial Gaming.

Kommentarer (2)

Forsiden akkurat nå

Til toppen