Feature

Personlige favoritter fra 2016

Her er våre personlige favorittspill fra 2016

Se hva 12 av oss mener er de beste spillene fra i år.

Montasje, Gamer.no
1: Espen, Bjarte og Håvard
2: Øyvind, Jonas og Øystein
3: Gøran, Andreas K-E og Petter
4: Mikkjell, Andreas B og Erling

Ni skribenter er unnagjort, og vi har nådd den siste bølingen med Mikkjell, Andreas og Erling. Selv her finner vi flere spill som ikke har blitt nevnt ennå, og som viser hvordan smaken mellom de Gamer.no-ansatte spriker en del.

Likevel er det noen spill som går igjen her også.

Mikkjell Lønnings favoritter:

Dark Souls III

Dark Souls III.
From Software

Det er noko med Dark Souls-serien som drar meg tilbake til ei ny gjennomspeling med jamne mellomrom. Dark Souls 3 er på ingen måtar eit nyskapande spel, men det er fyrst og fremst ein vidareføring av ein bunnsolid formel. Kampsystemet er glimrande, musikken storslagen og vakker, historia er mystisk og pirrande, og verdensdesignet eminent. Det vil alltid vere nokre kritikkverdige sider av Dark Souls-spela, men for det meste handlar det om ei oppleving som ikkje slår feil.

Det nyaste spelet tar serien til ny høgdar på nokre vis, sjølv om det ikkje heilt klarer å toppe det fyrste spelet. Den fantastiske stemninga frå Dark Souls (2011) er ikkje heilt på plass, men sjefskampane i Dark Souls 3 er rett og slett geniale. Aldri har det vore så vanskeleg, og aldri har det vore så kjekt å sjå sjefen gå i bakken etter eit utal med sverdslag. I saman med dette er alle kampane toppa med eit flott lydspor, som får det til å kaldt nedover ryggen på kven som helst.
Dark Souls 3s fremste styrke – musikken og sjefskampane – gjer opp for feilstega utviklaren har tatt. Spelet har gitt meg nokre av dei heftigaste spelopplevingane eg har hatt, og er ei sterk avslutning på serien.

Overwatch

Overwatch.
Blizzard

Eg hadde knapt høyrt om Overwatch før eg prøvde den opne betaen i vår, men etter det har eg vore på eit uendeleg krosstog for å rekruttere så mange av venene mine til spelet som mogleg. Ikkje sidan eg fyrst fekk hendene mine på Call of Duty 4: Modern Warfare har eg brukt så mykje tid på eit skytespel.

Blizzard har imponert oss med ei enorm merksemd til kva spelarane vil, og har levert eit meisterleg skytespel. Med ein fascinerande bakgrunnshistorie og utvikling retta mot både konkurransespel og uformelt spel, har dei fanga interessa til vanvitig mange menneske.

Med fleire hundre timar spelt og ei rangering på 3900, er eg framleis ikkje lei. Dei allsidige og spanande karakterane og det høge ferdigheitstaket, gjer at Overwatch er ein uendeleg prosess. Det er berre å glede seg til det neste nye som kjem til spelet, og noko seier meg at Blizzard kjem til å aktivt støtte spelet i fleire år framover.

The Witcher 3: Wild Hunt - Blood & Wine

The Witcher 3: Wild Hunt - Blood & Wine.
CD Projekt Red

Den siste utvidinga til The Witcher 3: Wild Hunt har imponert spelverda såpass mykje at den har fått innpass i kåringar som elles berre er retta mot fullverdige spel. Sannleiken er at Blood and Wine er større enn dei aller fleste vanlege spel, vesentleg større.

Underteikna har følgt Geralt frå den fyrste boka, til det siste spelet. Det aller, aller siste kapitelet i vår forteljing om karakteren er ei gjennomgåande nyting. Blood and Wine tar alt det som CD Projekt RED gjer godt, og forbetrar på det med ein oppdelt historie, på same vis som i The Witcher 2: Assassins of Kings. Utvidinga er òg veldig annleis enn grunnspelet, og gir verkeleg inntrykket av å ta oss med til ein heilt ny kultur.

Avslutninga til serien er alt me ønskja oss, og meir til. Sjeldan ser ein nokon innfri så skyhøge forventingar, men utviklaren drar det i land på eit meisterleg vis. Spela har gjort ein betre jobb med Geralts historie enn sjølve forfattaren bak Witcher-serien, Andrzej Sapkowski. Det er vanskeleg å ikkje sitte igjen med ei tomheitskjensle etter å bli ferdig med utvidinga, for no er det slutt. Me kjem til å sakne Geralt og venene hans.

Arizona Sunshine

Arizona Sunshine.

Virtual Reality er framleis tidleg i barndomen, men nokre ytst få spel har vist det enorme potensialet til plattforma. Arizona Sunshine er eit av desse.

På overflata verkar det som eit gjennomsnittleg og dumt zombie-skytespel, men sjangeren er ein heilt annan i Virtual Reality. Utviklaren har klart å skape ein særs realistisk kjensle av skytinga, og har bygga ein stor spelverden berre for VR. Utstyrt med HTC Vive og eit stort rom vil ein oppleve fleire augeblikk som får ein til å måpe.

Spelet er openbert inspirert av Firewatch, og har nokre liknande trekk. Fyrst og fremst er det humoren som liknar, som er overraskande lite floskelfylt.

Når spelet ikkje bruker tida si på å ironisere over eigen sjanger, viser det seg fram som eit underhaldande skytespel, med nokre skrekkelege augeblikk. For det meste skjer handlinga ute i fullt solljos, men eit av nivåa er i ei bekmørk gruve. Snikande zombiar, totalt mørke og Virtual Reality er ikkje ein spesielt hyggeleg kombinasjon. Sjølv om eg måtte ha selskap for å fullføre det eine nivået, er Arizona Sunshine ei glimrande speloppleving. Det er det fyrste VR-spelet med ein kampanje som faktisk er verdt å spele, eit obligatorisk kjøp for alle som eig VR-utstyr.

Battlefield 1

Battlefield 1.

Battlefield 1 overrumpla mange av oss i haust, med ein polert fleirspelar og spennande historiedel. Einspelaren lar ein oppleve ei rekkje korte historier som skildrar dei grufulle forholda under fyrste verdskrig. Eg hadde verkeleg ikkje forventa at Battlefield skulle få til ein så smakfull dekking av perioden. Timane flyr forbi i historiedelen, men det går enno fortare i fleirspelaren.

For at eit skytespel skal vere engasjerande utan ein konkurransemodus, er ein avhengig av velfungerande mekanikkar og eit kampsystem som verkar tilfredsstillande. Ein skal kjenne ein viss eufori over endeleg å ha klart å ta ned ein serie av fiendar utan å døy, og det gjer ein verkeleg i Battlefield 1. Etter Battlefield: Hardline, eit spel som var middelmåtigheita sjølv, er det kjekt å endeleg ha noko å bruke litt tid på. Sjølv viss ein speler utan vener i troppen, er spelet så allsidig og omfattande at ein kan vente seg hundrevis av timar med moro.

Andreas Bjørnbekks favoritter:

The Witcher 3: Wild Hunt - Blood & Wine

The Witcher 3: Wild Hunt - Blood & Wine.
CD Projekt Red

Det er ganske utrolig å tenke på at et av tidenes beste spill også skulle få en av tidenes herligste utvidelser. For det er det - og intet mindre - Blood and Wine-utvidelsen er. I sterk kontrast til de krigsherjede områdene i hovedspillet står det vakre hertugdømmet Toussanit intakt. Det franskinspirerte riket er vakkert og drømmende, og minst like unikt som Velen, Novigrad og Skellige lenger nord.

Det som umiddelbart slo meg var hvor gjennomført og innholdsrikt Blood and Wine viste seg å være. Byen Toussaint er fargerik og unik, noe både hoved- og sideoppdragene tar godt nytte av. Mest av alt er det likevel gjensynet med Geralt, det fantastiske stemmeskuespillet, og en ny mengde nydelig musikk som gjør dette til en uunngåelig perle. Jeg kommer virkelig til å savne The Witcher-sagaen, til tross for at jeg garantert kommer til å fortsette å spille Witcher 3 – og utvidelsen Blood and Wine - i mange år fremover.

Hearts of Iron IV

Hearts of Iron IV.
Paradox Interactive

Som en erfaren general i Paradox-universet var jeg naturligvis spent på hvordan deres andre verdenskrigs-spill - Hearts of Iron IV – kom til å bli. Kanskje høres det ikke ut som det store når jeg sier at jeg som en dreven korsfarerkonge og kolonihersker måtte bruke om lag 60 timer (uten å ha tilgang til hjelp, vel å merke) på å lære meg spille å kjenne, men litt bedre blir det av å høre at jeg synes det var verdt det allerede etter 2. Hearts of Iron IV er nemlig et av de beste strategispillene noen sinne.

På en regelrett elegant måte tilbyr spillet en kjempegod blanding av massiv krigføring og intrikate politiske beslutninger, der alle valg betyr noe for spillets gang. Å spille som Storbritannia i sin skumringstid, et Amerika som skyr enda en europeisk borgerkrig, et Tyskland med blod på tann eller et Sovjetunionen som… vel, gjør som sovjeter flest, og pønsker på hvordan man skal endre og fordele produksjonsmidlene blant folk som har Stalins velbehag. Hearts of Iron IV er intenst og enormt, med en bratt læringskurve som nok skremmer de fleste. Vær dog sikker; for de som våger reisen, er det utrolige opplevelser i vente.

Dark Souls III

Dark Souls III.
From Software

Dark Souls-serien, som jo egentlig begynte med Demon’s Souls til PlayStation 3, skulle etter alt å dømme være en spillserie for de spesielt interesserte. Ekstrem vanskelighetsgrad og et kontrollsystem som føles stivt og utdatert kan støte enhver morojager unna, men på en eller annen måte har Souls-spillene unngått denne fellen. Dark Souls 3 er selvfølgelig intet unntak.

Selv om jeg må innrømme at jeg likte Dark Souls 2 enda litt mer (ja, jeg er rar), er det tredje innslaget i serien mer ambisiøst, større og styggere enn noen gang. Selv jeg, som er en relativt stor pingle når det kommer til skrekkspill, klarer ikke holde meg unna. Vanskelighetsgraden og tanken om at man når som helst kan miste liv og eiendeler er det noe helt spesielt ved, og det tror jeg ikke jeg er alene om å føle. At From Software fortsatt klarer å imponere med samme formel atter en gang er noe jeg sitter pris på. Gi meg et sverd og et skjold, så skal jeg hugge meg gjennom så mange horder av ikke-døde mens jeg lukker øynene og hyler «Oh no! Skellingtons!» som jeg bare klarer.

The Witness

The Witness.
Thekla, Inc.

Det er ikke alltid like lett å forutse hvilke spill man kommer til å ende opp med å elske. The Witness er litt sånn. Ikke hører det til blant mine favorittsjangere, ikke er det noe lydspor å nynne til, og ei heller er det noen ordentlige figurer å forelske seg i. Likevel er det altså blant mine favorittspill fra 2016. Hva har skjedd?

The Witness er mystikk, oppdagelse og dørgende ensomhet, men det er også vakre omgivelser og hjernekvernende puslespill. For det er sistnevnte The Witness tilbyr aller mest av, til tross for den pene innpakningen. Det lærte meg å virkelig tenke utenfor boksen så til de grader at jeg måtte måpe da jeg endelig så lyset for første, andre og ørnte gang. Det er derfor The Witness er så unikt, og jeg står for det jeg skrev i februar; The Witness er fortsatt finkultur i en spillverden besatt av vold og sport.

Battlefield 1

Battlefield 1.
EA

Det var en god overraskelse da en av de største seriene innenfor skytesjangeren valgte å ta turen tilbake i tid, og dermed bryte utviklingen AAA-spillene har opplevd i det siste. Første verdenskrig er en av de minst besøkte tidsepokene i spillverden, det til tross for de enorme konsekvensene krigen og de fire lange årene den varte i hadde.

Så langt har nok problemet vært at man har tenkt at ettersom krigføringen var så stillestående sammenlignet med «moderne» krigføring, ville det blitt for kjedelig. Ved å imidlertid leke litt med de historiske faktaene og benytte seg av andre våpen og litt kjappere skyting, klarer Battlefield 1 å bli minst like morsomt – og mye mer imponerende – enn sine forgjengere. Conquest-modusen der man kjemper om forskjellige slagmarker er super, og jeg liker at enspillerdelen er så bra som den er. Som historiker er jeg også personlig glad for at første verdenskrig fikk søkelyset på seg, om enn det skulle vise seg å bare ha vært for et år.

Erling Rostvågs favoritter:

Ratchet & Clank

Ratchet & Clank.
Sony Computer Entertainment

Spillet ble i hovedsak oversett etter at forhåndshypen hadde lagt seg, men det er egentlig ingen god grunn til dette. For de som har spilt originalen er det kanskje et lite antiklimaks, framfor en ny historie, men for alle oss andre er dette et Ratchet & Clank-spill. Altså kvalitet, humor, gameplay i toppklasse pluss grindemuligheter for de som jakter trofeer.

Hvis du er en av dem som var litt sein til Ratchet & Clank-festen, har glemt historien eller bare er ute etter din årlige dose Captain Qwark, er dette noe for deg.

Batman - The Telltale Series

Batman - The Telltale Series.
Telltale Games

Telltale-konseptet i seg selv har aldri vært nok for at jeg skal ha tålmodigheten til å fullføre spillene. Dette er grunnen til at Walking Dead-utgaven aldri slo an hos undertegnede. Det holder ikke å la deg velge mellom ting eller vise ganske pene tegninger. Fortellingen er nødt til å ha humor, et fantastisk univers eller genuint la deg lure på hva som skjer. Eller Batman. Jeg tror egentlig Batman er nok i seg selv, men dette spillet handler mer om Bruce Wayne enn Batman, og det viser seg å være en god ting.

Jeg er ikke helt ferdig med historien, men jeg gleder meg til å komme hjem å finne ut av hva som skjer. Det er ikke ofte det skjer i et Batman-spill.

Owlboy

Owlboy.

Spillet kombinerer gode kontroller med utforsking av spennende miljøer i en interessant verden og har innslag av fiklespill. Dette er mer enn nok til å ha det gøy i timesvis, men når du er kommet litt inn i spillet, vil jeg be deg om å ta inn over deg hvor vanvittig skalaen på dette prosjektet egentlig er.

En ting er at styringen sitter som en kule, det er overraskende få som får til det, men herregud så pent det er. Og ikke bare pent, men variert. Der man kunne ligget på latsiden og kopiert den samme steinen over hele brettet, er det isteden tegnet 20 varianter av denne steinen. Ikke at stein er så viktig, men dette er et av mange eksempler på hva som gjør at verdenen føles ekte, vakker og variert. Imponerende jobb.

Final Fantasy XV

Final Fantasy XV.
Square Enix

For meg personlig var dette «Sqeenix» siste sjanse til å overbevise meg om at jeg fortsatt er glad i Final Fantasy-serien. En flopp her og jeg ville omtalt meg selv som «stor fan av de første til PlayStation» eller noe lignende.

Gleden var derfor stor da det sakte, men sikkert sank inn at dette var noe det var vits å bruke tid på. Spillet er annerledes. Jeg må innrømme at jeg savner den litt grublende strategi-delen som følger med tekstbasert kamp, men det funker. Det bare er noe annet. Spillet er på ingen måte fritt for svakheter, men det er nydelig, har masse kule detaljer, et kampsystem som er gøy å mestre og evne til å stimulere utforskeren i meg. Solid på gameplay og ganske tynt på historie. Dette er seriens svar på Metal Gear Solid V: The Phantom Pain på godt og vondt. Men det er gøy, det er det viktigste.

The Banner Saga

The Banner Saga.

Spillet kom ut på PlayStation 4 og Xbox One i år, men jeg skal innrømme at jeg bare har vært treig og spilt det på PC. Oppfølgeren hadde imidlertid premiere i år, så jeg føler det er innafor å anbefale en serie (juks og fanteri, Erling!, red.anm).

Historiefortellingen er spennende, om enn noe saktegående, og strategien er kjempeunderholdende. Jeg visste det ikke før jeg skrudde på spillet, men jeg har savnet strategi med slik brettspill-estetikk. Det føles digg å spille igjen og det er gode muligheter for å utvikle egen strategi basert på hvordan man oppgraderer eget utstyr og tropper.

Noen har sagt at dette er et kjempefint spill på iPad og jeg tviler ikke et sekund på at dette er riktig. Perfekt i romjula innimellom sosiale forpliktelser.

Fikk du med deg hva som ble den samlede redaksjonens favoritter i år?
Her er de beste og mest skuffende spillene i 2016 »

1: Espen, Bjarte og Håvard
2: Øyvind, Jonas og Øystein
3: Gøran, Andreas K-E og Petter
4: Mikkjell, Andreas B og Erling

Siste fra forsiden