Feature

Historien om verdens største spillutgiver

Activision har vært høyt oppe og langt nede i sine tre tiår i spillbransjen.

I dag er Activision verdens største spillutgiver, men hos spillerne har de et tidvis frynsete rykte takket være det mange opplever som et kraftig fokus på oppfølgere og trygge utgivelser. Activision har imidlertid en lang og spennende historie få andre utgivere kan konkurrere med. Visste du for eksempel at de var den aller første uavhengige utgiveren av konsollspill?

I begynnelsen var Atari

Historien om Activision starter, som så mye annet i denne industrien, hos Atari. Selskapets enorme suksess med Pong og andre tidlige arkadespill hadde lagt grunnlaget for en ekspansjon inn i folks hjem. Med Atari 2600 lanserte de i 1977 det som raskt ble datidens mest populære spillekonsoll, og for å holde interessen oppe måtte de selvsagt sikre en jevn strøm av gode spill til konsollen sin. Men datidens konsollmarked var et helt annet enn dagens. Konsollfabrikantene hadde monopol på spill til sine systemer, og det var utenkelig at et annet selskap skulle begynne å lage spill til Atari 2600.

Atari 2600 (foto: Evan-Amos)
Atari 2600 (foto: Evan-Amos)

Atari hadde i stor grad hadde vært preget av en slags cowboymentalitet og stor ustabilitet, og det var åpenbart at selskapet hadde problemer med å takle suksessen på en forretningsmessig fornuftig måte. I 1976 ble de kjøpt av mediegiganten Warner, og etter lang tid med uenigheter mellom Atari-gründer Nolan Bushnell og Warners mann, Ray Kassar, valgte Bushnell å forlate skuta.

Kassar var en erfaren leder. Han kom fra stillingen som visepresident hos Burlington Industries, en fabrikant av tekstiler, og han visste godt hvordan et lønnsomt selskap måtte drives. Det han kanskje ikke skjønte var at det var en stor forskjell på et industriselskap og et selskap som levde av å selge kreative produkter, og han var ikke veldig populær hos spillutviklerne i selskapet. I et tidlig intervju sa han – visstnok i den tro at mikrofonen var skrudd av – at han synes spillskaperne var en gjeng «high strung primadonnas», som hadde alt for høye tanker om seg selv. Dagen etter at intervjuet ble publisert gikk de fleste av Ataris spillskapere rundt i T-skjorter med teksten «I'm just a high-strung primadonna» på brystet.

Liten respekt for spillskaperne

Splitten mellom ledelsen og spillskaperne toppet seg da selskapets markedsføringsavdeling ved en feiltakelse distribuerte et memo som viste hvor godt de individuelle spillene deres solgte, og hvor mye penger som ble tjent på dem. Poenget deres var egentlig å peke på hva slags type spill som solgte godt, slik at utviklerne kunne fokusere på å lage den typen spill og dermed oppnå gode salgstall.

Verdens første «easter egg» – skapt av en misfornøyd spillskaper hos Atari.
Verdens første «easter egg» – skapt av en misfornøyd spillskaper hos Atari.

Men spill til Atari 2600 var i stor grad enmannsprodukter. Ikke bare det, men de som lagde spillene ble aldri kreditert på noen som helst måte. Spillkjøperen fikk aldri vite hvem som hadde laget spillet han eller hun koste seg med, noe som frustrerte skaperne stort. Verdens første «easter egg», altså en del av et spill som er skjult og som kun kan oppdages hvis en spiller gjør noe helt spesielt, var faktisk en respons på akkurat denne politikken. Det grensesprengende Adventure ble nemlig lansert med en svært utilgjengelig skjerm med teksten «Created by Warren Robinett». Da teksten ble oppdaget var det for sent å gjøre noe, og Robinett, som var svært misfornøyd med måten han ble behandlet på i selskapet, hadde for lengst sluttet.

Tidligere hadde dessuten sjefer i Atari lovet at utviklerne skulle få provisjon basert på salgstallene, men da det ble på tide å utbetale disse nektet de plutselig for å ha inngått noen slik avtale. De svært misfornøyde spillutviklerne fikk etter hvert en lønnsøkning i stedet, men i deres øyne hadde ledelsen nå krysset linjen for hva som var akseptabelt.

I dette klimaet kom altså memoet som viste nøyaktig hvor mye de individuelle spillene solgte. Og for de som laget dem ble det en oppvekker. Fire av totalt 30 spillskapere var samlet ansvarlige for 60% av salgsinntektene, og disse fire begynte naturlig nok å snakke sammen. Firkløveret besto av David Crane, Larry Kaplan, Alan Miller og Bob Whitehead, og de regnet litt på tallene.

Activision-grunnleggeren Larry Kaplan laget blant annet Street Racer mens han jobbet for Atari.
Activision-grunnleggeren Larry Kaplan laget blant annet Street Racer mens han jobbet for Atari.

De visste at Atari hadde tjent hundre millioner dollar på spillsalg det året, og de ble sjokkert da de fant ut at de, som jobbet for 20-30 000 dollar i året og ikke engang fikk navnene sine i spillene de laget, samlet hadde stått for 60 millioner dollar inn i selskapets kasse. Derfor bestemte de seg for å ta en tur til ledelsen, med konkrete beviser for hvor mye de betydde for selskapet. Men møtet gikk ikke helt etter planen. David Crane forteller:

– Vi tok salgsstatistikken til Kassar. Vårt poeng var at vi tydeligvis gjorde noe på en bedre måte enn de andre. Siden et spill er et kreativt produkt var det mulig at enkelte personer var mer kreative enn andre og derfor burde bli belønnet deretter. Vi ble fortalt at «dere er ikke viktigere enn han som står ved samlebåndet og setter kassettene sammen. Uten han ville vi heller ikke hatt noen salg».

Bruddet med Atari

Dermed var utfallet klart. Crane, Kaplan, Miller og Whitehead bestemte seg for at deres tid i Atari nærmet seg slutten, og kom i kontakt med en person som het Jim Levy. Han hadde tidligere jobbet for plateselskapet GRT Records. I det firkløveret møtte ham var han i ferd med å skaffe kapital for å starte et selskap som kunne utgi spill og programvare til dagens datamaskinformater, som TRS-80. Han inviterte dem på en grillfest, hvor de diskuterte planene hans og deres tanker om fremtiden. Crane og gjengen ble overbevist om at Levy var mannen de trengte; de hadde kunnskapen om å lage spill, og han var en dyktig forretningsmann og selger som i tillegg hadde forståelse for hvordan spill ble laget.

Det var utenkelig at noen andre enn Atari skulle gi ut 2600-spill.
Det var utenkelig at noen andre enn Atari skulle gi ut 2600-spill.

I august 1979 forlot David Crane og Larry Kaplan Atari. Sammen med Jim Levy startet de sitt nye selskap, som fikk navnet Activision. En av grunnene til navnevalget var at de ønsket et navn som kom før Atari på en alfabetisk oversikt. Jim Levy klarte å samle sammen investeringer på totalt 750 000 dollar, som mer enn nok til å stable selskapet på beina. Det tok ikke veldig lang tid før Alan Miller og Bob Whitehead fulgte etter, og eventyret var i gang.

Med Atari-veteranenes rike kunnskap om utvikling for Atari 2600 var det imidlertid ikke spill for TRS-80 de ville lage. Nei, de ville bryte Ataris monopol og lage egne kassetter med spill for plattformen de selv hadde vært med å gjøre populær. Dette falt naturlig nok i dårlig jord hos Atari. De hadde ikke forberedt seg på at noen andre skulle blande seg inn i markedet deres, og at disse i tillegg skulle komme fra egne rekker og ha massevis av erfaring med utvikling for konsollen var et ekstra slag i ansiktet.

Atari var fast bestemt på å kjempe med nebb og klør for å holde Activision ute av markedet deres. De tok faktisk ut en helsides annonse i flere blader, hvor de portretterte Activision som en gjeng kriminelle. Men det hardeste angrepet deres kom via advokatene. Atari ville nemlig gå rettens vei for å knuse sin nye konkurrent, og anklaget Activision for brudd på både opphavsrett og patentlovgivning.

Det skulle gå hele to år før Atari måtte gi tapt i rettssystemet, men tidlig i prosessen fikk Activision en viktig seier. Retten avgjorde nemlig at Atari ikke hadde noen rett til å hindre andre selskaper å lage spill til Atari 2600, og det la grunnlaget for at Activision kunne lansere sine første tre utgivelser i juli 1980.

Kommentarer (42)

Forsiden akkurat nå

Til toppen