Feature Når kommer det ultimate Magic-spillet?

Samlekortspill på data

Her er noen forsøk på å lage dataspill av verdens beste samlekortspill.

Før Internett og damer ble oppfunnet var Magic The Gathering den store tingen. De fleste jeg kjente drev med samlekortspillet, og det var en av de få varene i verden som kunne suge penger ut av lommeboka til folk like raskt som heroin.

Farsotten gikk over sjø og land og Wizards of the Coast, selskapet bak Magic, fikk etter hvert så store midler at de kjøpte rettighetene til selveste Dungeons & Dragons. Magic selges den dag i dag og nye serier med kort lages hele tiden.

Det er så lenge siden jeg begynte å spille Magic at jeg er usikker på akkurat når det var. Selv om jeg tror det må ha vært en gang i tidlig middelalder så kan jeg fortsatt huske lukten av nye kort. Lukta var noe av det beste som fantes, men med den fulgte forvirringen over regler og kaoset nye kort brakte med seg.

Spillet er i bunn og grunn ganske enkelt, men dårlig forklarte begreper og myriader av kort gjør spillet potensielt svært komplisert. Magic og dataspill er derfor to ting som passer som hånd i hanske. I sin digitale form er det nemlig umulig å spille feil og reglene må følges til punkt og prikke. Magic funker veldig godt som dataspill, bortsett fra på et punkt – der det gjelder pengene.

Det er med gode minner jeg husker tilbake på det første dataspillet som tok for seg Magic. Det var Magic: The Gathering - Duels of the Planeswalkers og ekspansjonspakken Spells of the Ancients. Hvis man spilte nok kunne man nemlig lage seg en kortstokk som inneholdt kort som Black Lotus, Mox-er og Juzam Djinn.

Dette er kort som i sin fysiske form er verdt flere tusen kroner stykke, så det er selvfølgelig kun de aller færreste som har dem. Men i dataspillet kunne alle bruke dem og sole seg i kortenes legendariske glans, og de kunne gjøre dette uten å selge sjela si til Wizards of the Coast.

Paradokset er derfor klart som dagen. Hvis Magic blir for bra i dataspillform kan det hindre utvikleren å slå kloa i masse deilige penger, selv om fansen mister gode muligheter for underholdning. I denne artikkelen skal jeg derfor se på Magics styrker og svakheter i sin digitale utgave.

Fantastiske grunnelementer

Jeg spilte Magic ganske lenge og prøvde meg litt i de profesjonelle turneringene i Oslo og på Blindern. Dette var skikkelige saker for perfeksjonister. Her hadde de beste egne lag som testet kortstokker for dem, og planla alt ned til hver minste detalj. Det fantes også verdensomspennende rangeringer slik som i sjakk, og noen tjente til og med bøttevis med penger på Magic.

Jeg fikk nok etter en liten smak av denne dansen, for hvis en skulle ha noen som helst sjanse her måtte en gå til verket som en toppidrettsutøver, og tømme nær uendelig mye tid og midler inn i det. Jeg har likevel alltid likt Magic og ideen bak samlekortspillet er utrolig interessant.

Selve grunnkonseptet er et jeg strever etter i nær samtlige spill jeg prøver – nemlig perfeksjonisme. I et samlekortspill lager du deg en kortstokk med et bestemt antall kort. Det er derfor like viktig å tenke på hvilke kort en bør ta ut som hvilke kort en bør putte inn. Hovedstrategien i spillet ligger i valgene du tar når du lager stokken, mens selve spillingen handler om å utføre strategien som allerede er lagt.

Når du lager kortstokker må du balansere antallet farger opp mot ressursene du putter inn. Du må velge kort som passer sammen og kan dra nytte av hverandre. Du må ha med en god blanding av kort som er enkle å spille og noen som er mektigere men krever mer, og du må vurdere alt ut fra hvilke kort du faktisk har og ikke hvilke du skulle ønske du hadde.

Slik vil den som har laget den beste stokken på forhånd ha størst sjanse til å vinne. Jeg har aldri fått nok av dette knallgode konseptet så det var derfor jeg fikk lyst til å teste Magic som dataspill igjen.

En gammel slager

Turen gikk først til Duels of the Planeswalker og ekspansjonspakken. Det eldgamle spillet funket overraskende bra og snart flommet alt tilbake. Jeg gikk inn i det som en fisk i vann og elsket hva spillet hadde å by på. Grafikken var selvfølgelig ekstremt utdatert, menyene var håpløse og brukergrensesnittet var latterlig. Likevel var spillet utrolig underholdende fordi det lot meg gjøre noe av det som er aller morsomst i Magic – samle sammen kort for å lage den perfekte kortstokken.

Duels of the Planeswalkers er nemlig laget slik at du begynner med et veldig beskjedent antall kort, men etter hvert som du spiller, gjør oppdrag, utforsker huler og bekjemper fiender får du hele tiden nye og mektige kort.

Slik kan du lage helt fantastiske kortstokker du knapt kan drømme om å ha i virkeligheten. Spillet inneholder selvfølgelig kun de tidligste kortene, men noen av disse gamle kortene er fortsatt av de aller mektigste og mest interessante.

Jeg lagde noen kongelige kortstokker som blandet den røde fargens skadeformler, hvits makt over liv og død, sorts ødeleggende kraft eller grønns lynraske kjapphet. Dette betydde at jeg raskt hamlet opp med alle utfordringer spillet hadde å by på. Jeg saumfarte alle hulene for de mest sjeldne kortene og sablet ned hovedmagikerne fra hver farge.

Selv om spillets siste boss hadde 100 livspoeng mot mine fattige 14 hadde han ikke en sjanse mot min hvite og grønne Ernham/Geddon-kortstokk (navn som kan få det til å gå vann i munnen på Magic-veteraner). Duels of the Planeswalkers var virkelig gøy å spille, til tross for dets ekstremt utdaterte format, men jeg hadde på ingen måte slukket min Magic-tørst.

Kommentarer (20)

Forsiden akkurat nå

Til toppen