Feature

Når spill blir virkelighet

Det hender at hjernen vil leke med oss.

Det har vært en del snakk om forskjellen på spill og virkelighet den siste tiden. Jeg tar nok ikke for hardt i når jeg påstår at de fleste spillere klarer å skille mellom spillverdenen og den virkelige verdenen til vanlig.

Men hva når spillverdenen faktisk griper inn i hverdagen? Da tenker jeg ikke på store inngrep, hos mennesker som sliter psykisk, men små ting. Som når en lyd eller en gjenstand får hjernen til å krysskoble til spillverdenen et lite øyeblikk.

Det er faktisk så vanlig at det har fått et navn: «Game Transfer Phenomenon.»

Fenomenet beskrives som overføringen av spillopplevelser til virkeligheten, og kan både være ubevisst og frivillig.

Når hjernen tuller

De ubevisste hendelsene er ufrivillige assosiasjoner som plutselig oppstår, gjerne ved diverse sanseinntrykk – enten det er syn, berøring eller hørsel.

Tetris-brikker i fine farger har hjemsøkt mang en spiller.
Tetris-brikker i fine farger har hjemsøkt mang en spiller.

Hendelsene kan også bestå av synsforstyrrelser i etterkant av spilling, som for eksempel når du ser tetris-klosser når du lukker øynene eller ser på stabler med varer i butikkhyller. Dette har faktisk fått et eget navn, nettopp «Tetris-effekten».

De frivillige hendelsene er når man med vilje blander spill inn i hverdagen, som for eksempel ved å imitere spill, eller når man fleiper om dem.

I Gamer-redaksjonen blir det naturligvis en del av den frivillige varianten, ettersom det selvsagt går i mye spillsnakk oss i mellom. Selv har jeg en tendens til å tusje opp Pacman og prikker på ethvert whiteboard som tilfeldigvis befinner seg i det stillerommet jeg oppsøker når jeg må ta telefoner.

Stadig vekk hender det jo også at man ønsker seg diverse egenskaper fra spill eller spillfigurer. For eksempel når man står i kø på motorveien, da hadde det vært greit med en bil som tålte litt juling. Eller som hadde springfjær på undersiden (og sinnsyke støtdempere!).

Måkemoro

Men jeg har også opplevd min del av de ufrivillige spillkoblingene. Spesielt etter lengre spilløkter kan det skje at hjernen rett og slett feilkobler litt.

Link på fisketur - uten måker.
Link på fisketur - uten måker.

Som for eksempel for noen år tilbake, da jeg var helt oppslukt av Wind Waker og plutselig fikk det for meg at jeg måtte kaste boomerangen min på måkene mens jeg ventet på bussen. Noe som i og for seg virkelig ikke gir mening, fordi måkene i spillet lokket man til seg med åte, det var ikke meningen at man skulle kaste boomeranger på dem.

Et annet eksempel er da herr Stuestøl, som antagelig ikke bør få lov til å spille mer Uncharted, mente han så en skatt i veikanten. Det var en sen desemberkveld vi kjørte forbi Sandvika, hvor han i øyekroken så noe som blinket under den juletrebelyste gangbrua der.

Med tanke på at vi befant oss i et og et halvt tonn rullende stål, er jeg veldig glad for at han tok til vettet rimelig kjapt og ikke vrengte inn i autovernet for å komme seg til den innbilte skatten.

De ufrivillige krysskoblingene til den virkelige verden er heldigvis sjeldent særlig alvorlige. Som regel blir det med den ene, plutselige tanken og så ler man litt av seg selv etterpå og tenker at det kanskje er på tide å ta en spillpause.

Snøballrulling

Farlig kunne det likevel ha blitt etter at kunstneren Kozy Kitchens hadde prøvd seg på Katamari Damacy. Spillet går ut på å rulle sammen gjenstander som en slags gigantisk snøball, og det var nettopp dette Kozy prøvde seg på under en kjøretur med ektemannen.

Alt kan rulles i Katamari.
Alt kan rulles i Katamari.

Til Wired kunne ektemannen, som var sjåfør for dagen, fortelle at Kozy hadde grepet tak i rattet og forsøkt å styre bilen til høyre. Da han spurte hva i alle dager hun drev med, fikk han til svar at hun hadde fått det for seg at de kunne rulle med seg en postkasse som sto langs veien.

Kozys ektemann skal, selv om han selv bare hadde observert kona spille, også ha blitt påvirket av den sære, japanske spillklassikeren. I halvsøvne hadde han nemlig forsøkt å rulle opp kona si i ballen sin.

Andre spillere forteller om at de har fått et mer pragmatisk syn på å tilfredsstille sine egne behov etter uttalige runder med The Sims-spilling. Inspirert av simmenes helsemålere på ulike områder, har de for eksempel ringt en venn dersom de mente de manglet litt på den sosiale helsemåleren, eller ryddet huset dersom den inbildte miljømåleren var lav.

Slapp av

Det er forskere ved Nottingham Trent-universitetet i England som har navngitt fenomenet, som de også har utført en studie på. Teorien forskerne sitter igjen med etter studien, er at man rett og slett trener opp hjernen til å respondere på gitte signaler.

I likhet med Pavlovs hunder, som begynte å sikle når de gjenkjente labteknikerne som matet dem, vil menneskehjernen koble inn spillelementer dersom du i den virkelige verden treffer på noe som minner deg på spillet.

Er det noen skatter her, tro?
Er det noen skatter her, tro?

Selv om spillerne oppgir at de fint klarer å skille mellom spill og virkelighet, hender det altså at hjernene deres ikke klarer det.

Men dersom vi skal tro forskerne, har vi ingenting å bekymre oss for dersom vi plutselig ser spillsyner. Disse såkalte «Game Transfer Phenomenon» av den ufrivillige sorten opptrer nemlig gjerne etter perioder med intens spilling. Og følgelig, hendelsene avtar i hyppighet når man spiller mindre.

Noen konklusjon vil forskerne derimot fremdeles ikke trekke. Den første studien var basert på 42 intervjuer, mens de nå er i gang med en ny studie hvor de utvider til 2000 deltakere.

Selv kan jeg i det minste slå meg til ro med at jeg ikke lenger blir trigger happy av å se måker. Om mannen i huset er kurert for skattejaktiveren sin derimot, er heller uvisst. Kanskje det er best å holde ham unna Drakes nyeste eventyr, sånn for sikkerhets skyld.

Hva med deg, har du opplevd slike ufrivillige spillkoblinger i hverdagen?

Kommentarer (65)

Forsiden akkurat nå

Til toppen