Feature Reisebrev: En armé av nerder

Det skal ikke være lett å lykkes.

Få et gløtt inn i spillskribentens hverdag.

LONDON (Gamer.no): Noen ganger er det veldig godt å være spillskribent. Og noen ganger er det ekstra godt å være en av de privilegierte få.

Disse tilfellene sammenfaller gjerne med de største utgivelsene til de største selskapene, og jaggu slo ikke Sony på stortromma i forbindelse med utgivelsen av MAG. Vi fikk ta turen til et veldig spesielt arrangement i London, og det banale navnet «Massive Action Game» føles plutselig veldig rett.

Klarer ikke laste video

Definitivt massivt

MAG er en rimelig todelt tittel. På den ene siden er utførelsen helt ny, med gigantiske brett og støtte for opptil 256 spillere samtidig. Dette er rammeverket for det mest massive konsollskytespillet noensinne. På den andre siden har Sony vært svært lite interesserte i å promotere noe annet enn den gigantiske størrelsen, og det har vært mye fornuftig skepsis å spore til akkurat det. Derfor har det gjerne blitt satt i bås som et homogent og generisk skytespill blant de mest høyrøstede kritikerne.

Hvorvidt sistnevnte stemmer har jeg ingen interesse av å ta opp i denne saken, for hele hensikten med denne presseturen var å poengtere hvorfor «Massive Action Game» er en konkludering av fakta snarere enn tidenes mest harry spilltittel. Måten Sony valgte å gjøre det på var leken nok i seg selv: sett opp 128 PlayStation 3-stasjoner, hver utstyrt med en diger flatskjerm og headset, og la de utsendte pressetrynene få føle størrelsen på kroppen. Well played, Sony.

Man starter med babyskritt ...

Før vi fikk ta turen ut i felten måtte vi gjennomgå en felles briefing, avholdt av den selverklærte «stemmen til MAG». Jeg hadde veldig lyst til å le av den håpløse tittelen hans, men når et gigantisk mannsbeist på to meter med overarmer på størrelse med gjennomsnittsmidjen står og jodler autoritært i militærklær så tier man (gammelt jungelord).

Alt er litt større i MAG - inkludert dødsangsten.
Alt er litt større i MAG - inkludert dødsangsten.

Etter den grunnleggende innføringen var det endelig på tide å slå klørne i spillet, og siden mange (inkludert meg selv) ikke hadde spilt det før, føltes det passende å varme opp med et slag «Suppression». Dette er en ordinær «Deathmatch»-modus med 32 mot 32 spillere, og selv om det blekner i forhold til de største spillmodusene så er det noe magisk med å stå i dust, rødt neonlys og skyte de du ser rundt deg i hodet. Å spasere en tur rundt i lokalet og glise som en åndssvak til spillere du ydmyket kiler om mulig enda mer i magen.

Etter at den første seansen var over ble opplevelsen i like stor grad preget av pauser som faktisk spilling, og det skulle vise seg at det finnes en naturlig forklaring på det. Som en ambisjonsløs slamp har jeg selvsagt aldri gjort en ærlig dags arbeid, noe som betyr at jeg har sluppet å stå bak kassen på en eller annen butikk åtte timer i strekk uten å kunne sette meg ned. Oppdagelsen av hvor hardt å stå på betong i utvidede perioder går utover beina, særlig knærne og anklene, var derfor av det vemodige slaget. Til alle dere som er uheldige nok til å måtte gjøre dette på daglig basis: jeg saluterer dere!

... og fortsetter med syvmilssteg

Før jeg gir dere et mer omfattende dypdykk i dette arrangementet så bør de som finner det for godt å lese denne teksten opplyses om at ølserveringen startet forholdsvis tidlig denne onsdagsmorgenen. En gratis bar kan ha de snedigste ringvirkningene, og eventuelle tirader rundt prestasjonene til lagkameratene mine har en rasjonell forklaring, eller i det minste fall en gyldig unnskyldning. Takk.

Ti kroner på at han jodler HOI!
Ti kroner på at han jodler HOI!

For det var mye snedig å spore i rekkene denne dagen. Et digert lydanlegg pumpet lyden til en av spillerne så høyt at jeg i et øyeblikk trodde jeg kjente murpussen pudre bekledningen min, og utdelingen av hodetelefoner med mikrofon til alle sammen føltes mer som et frekt geip enn noe praktisk brukbart. De få gangene det var mulig å spore livstegn i stemmekommunikasjonen gikk det for det meste i vag banning og usammenhengende småprat, og hele affæren gled sakte over til en slags telepatisk dialog inne i selve spillet.

Turen vår gikk gjennom alle spillmodusene i stigende rekkefølge, før vi til slutt skulle få sjansen til å spille «Domination», den gigantiske 128 mot 128-modusen, mot utviklerne i USA. Ikke bare hørtes dette ut som en fantastisk sjanse til å få ut all eventuell aggresjon forbundet med spillopplevelsen, det kom også lovnader om svært attraktive premier, og med ett var det som om en bølge av edruelighet skylte over hele salen.

De beste spillerne i de innledende rundene ble belønnet med hver sin PSP Go, og som en fyr som sikler etter alt som har lys og kjører på batteri føltes det bittert å se andre motta duppedingsen jeg ville ha. Jeg visste likevel at jeg i bunn og grunn ikke hadde sjans mot de som hadde sittet med betaen i ukesvis. Det hindret meg dog ikke fra å prøve å finne en vei til de mest lukrative erfaringspoengkildene, slik at jeg i verste fall kunne høste en trøstepremie. Leken hadde plutselig fått en hissig vending.

Med stoltheten som offer

Rundt halvveis ut i arrangementet var jeg så blodtørstig at en pause var det eneste som stoppet meg fra å implodere. Jeg liker som regel å tro at jeg har et rimelig overkommelig konkurranseinstinkt, men som svært engasjert spiller føles det som å bli banket på hjemmebane når folk rundt deg konsekvent slår deg i spill. Arrangørene burde kanskje hatt bedøvelsespiler klare for tilfeller som meg selv, men da de begynte å dele ut krigsrasjonsbokser med kjøttpai, potetmos og brun saus så var det et verdig substitutt.

... og ingen tenkte på å ta med en håndgranat?
... og ingen tenkte på å ta med en håndgranat?

I tillegg til å gå rundt og se knallhard ut, begynte den nevnte muskelbamsen etter hvert å gi spillerne tips for å sanke flere poeng og hjelpe laget sitt til seier. Det betød blant annet at det tidligere lukrative trikset mitt med å ligge og vente på at lagkompiser døde, for så å skyte de med førstehjelpspistolen min og suge opp superpoeng ble omtrent ubrukelig. Jeg måtte klekke ut en ny slagplan for å få slå fingrene mine i hovedpremien, og det kjapt.

Spillmodusene endret seg radig, og jeg noterte meg etter hvert et par pallplasseringer. De ledet ikke til noen trøstepremier, snarere en snodig bitter smak i munnen, men det var tilfredsstillende å vite at jeg til tider presterte på nivå med de beste spillerne rundt meg. Skytespill er ikke akkurat min nisje, men det kan være at de andre folkenes besettelse av å skyte flest mulig folk i hodet og min alternative, solidariske vri med å fokusere på å gjøre ting som hjalp laget i sin helhet var det som gav avkastning. Jeg følte meg i hvert fall trygg på en respektabel plassering etter hvert, og de PSP-ene jeg så forsvinne foran snuten min føltes ålreite å gi slipp på når jeg til slutt skulle få slå klørne i den dekadente hovedpremien.

Kommentarer (18)

Forsiden akkurat nå

Til toppen