Feature

Reisebrev: Tokyo Game Show, dag 4

Vi tørker våre vemodige tårer, og takker for denne gang.

TOKYO (Gamer.no): Konnichiwa. Vårt lille Japan-eventyr bærer mot slutten på denne siste dag av Tokyo Game Show. Uten noen avtaler på programmet bestemte vi heller for å holde oss hjemme på Andon ryokan og ha en skrivedag. Vi hadde uansett fått med oss de største sakene – det vil si Capcom-event, Child of Eden-arrangement og messegulvets mest interessante stands – og følte at det var lite som kunne bli oppnådd ved å ta turen ut til Makuhari Messe fjerde dag på rad. At temperaturen steg betraktelig i løpet av natta, og antall besøkende fra gårdagen sannsynligvis ikke ville avta, hadde nok også sin påvirkning på vårt valg.

Den tarvelige utsikten vi våkner opp til imorgen (Foto: Thomas Heger/Gamer.no).
Den tarvelige utsikten vi våkner opp til imorgen (Foto: Thomas Heger/Gamer.no).

Våre to norske reisevenner, Andreas og Shinderu-san (Sindre, for oss nordmenn) bestemte seg for å ta turen til Kyoto med shinkansen opp og ned på samme dag, og kom tilbake etter tempelhopping med blod på tann. Selv tillot vi oss å sove til klokka 10 – et resultat av at det hadde blitt noen svært sene og tidlige skrivekvelder/skrivemorgener de siste dagene, og fordi vi var generelt underernært på søvn.

Det var ufattelig bra å bare kunne ta for seg dagen i eget tempo, stikke inn de såkalte japanske «kombiene» (7-eleven-kopiene Lawson, AM/PM og Sunkus) for å kjøpe seg en sandwich med umulig hvitt brød, sette seg i en gruspark mitt innimellom to seksfeltskjøreveier, stirre på en gruppe værbitte keramikkpandaer og tenk over hvordan vi skulle feste inntrykkene fra diverse spill på papiret.

Norsk pågangsmot

Skal vi være helt ærlige med dere, kjære lesere, så var avtaleprogrammet vårt under årets Tokyo Game Show rimelig tynt. Noen utgivere og utviklere hadde vært spesielt raus med å gi avtaler til utsendingene deres fra det lille, t-skjeformede, nordiske landet, mens andre hadde i utgangspunktet vært totalt uinteresserte i oss. Det var før de skjønte at vi hadde flydd 18 timer for å titte på nettopp deres spill, og disket dermed opp med en god del mer godvilje enn deres PR-representanter i Europa hadde prestert over telefon.

Andreas, frilanser som han er, slo av en tilfeldig prat med det som viste seg å være flerspillerprodusenten på Assassin's Creed: Brotherhood, og noen få uskyldige spørsmål utvikla seg snart til et femten minutters intervju med båndopptaker og skriveblokk.

En av de få avtalene vi hadde innebar 3D, men Catos smil oppstod først da jeg ba han holde inne magen for fotografen (Foto: Thomas Heger/Gamer.no).
En av de få avtalene vi hadde innebar 3D, men Catos smil oppstod først da jeg ba han holde inne magen for fotografen (Foto: Thomas Heger/Gamer.no).

Selv tasset jeg noe slukøret omkring Kojima Productions sitt messekontor – som vi ikke hadde fått så mye som en tøddel i fra tidigere, tok til slutt motet til meg, og ba om å få snakke med en engelsktalende PR-ansatt. Jeg var forberedt på at min freidighet sannsynligvis bare ville belønnes med en høflig men bestemt fot i ræva, men til min overraskelse klaffa jeg og Kojima Productions PR-utsending Akiyoshi Saito bedre enn best:

Han kunne forsikre meg om at vi hadde vært hjertelig velkommen opp til på et besøk i deres hovedkontor. Dessverre var den eneste dagen som passet for oss mandag 20. september, en offentlig helligdag i Japan, og alle hadde for en gangs skyld fri. Imidlertid kunne Saito skaffe meg et e-post-intervju med vedkommende som har hovedansvaret for Metal Gear Solid: Rising, Shigenobu Matsuyama. Noe du vil ha svar på? Nøl ikke med å legge inn ditt spørsmål i kommentarfeltet nederst, så kanskje vi kan få det med.

Film og karaoke

Cato, Andreas og jeg har tatt samme filmemner ved Universitetet i Oslo, og diskusjonen rundt middagsbordet den siste kvelden i Japan pendlet ofte innom filmhistoriens store filosofiske debatter: Er The Last Action Hero egentlig verdt 35mm-negativene den er trykket på? Er The Predator fra 1987 tidenes beste actionfilm? Hvis du velger bort The Big Lebowski, hvilken film er Coen-brødrenes beste? Har Ellen Page potensialet til å bli den neste Julia Roberts? Og har Tom Cruise aldri spilt en dårlig rolle? Tenk litt på den siste, det er nemlig min egen påstand.

Vi ble sittende såpass lenge at bartenderen satte seg ned med oss, ba oss prøvesmake på diverse japansk ildvann og gav oss kanskje den største magnumflaska med sake jeg noensinne har sett, som takk for at vi velsignet hans lille bule med et besøk helt fra Norge.

Hva ville du gitt for denne flaska? (Foto: Thomas Heger/Gamer.no).
Hva ville du gitt for denne flaska? (Foto: Thomas Heger/Gamer.no).

I utgangspunktet skulle vi avslutte oppholdet med tidenes karaokeaften akkompagnert av førti av Catos nærmeste japanske venner. Til det formål hadde vi planlagt å ta i bruk de to sakeflaskene vi ble smurt med fra Capcoms Gonpachi-arrangement, inntil Sindre påpekte at vi sikkert kunne legge dem ut på Finn.no for en høvding eller to. Catos venner meldte imidlertid avbud når de hadde fått summet seg litt og fått tenkt igjennom hva en all-nighter med fire norske gutter ville bety (at vi spiste og drakk dem under bordet på en izakaya tidligere i uka hadde nok gjort sitt inntrykk).

Vi endte imidlertid opp på karaoke likevel – sammen med den selvsamme og gavmilde bartenderen – og kvelden utviklet seg til å bli den mest legendariske uteopplevelsen jeg noensinne har vært borti. Jeg skulle gjerne skrevet mer, men alderssegmentet til Gamer.nos lesere tilsier at det blir rimelig upassende å gå i detalj på hendelsene her. Vi kan i alle fall gå god for at Bill Murray-tag-linen «for relaxing times, make it Suntory time» definitivt ikke stemte i går.

I morgen, om jeg er fresh nok, tenker jeg se meg rundt etter litt klassisk, japansk håndverk til samboeren, ta en gåtur langs favorittstedet mitt i Tokyo-distriktet, utkantbyen Mitaka, og besøke Studio Ghibli-museet. Dette er noe jeg har gjort alle ganger jeg har besøkt Japan til nå, men det blir aldri kjedelig. Er forresten Totoro tidenes bestebarnefilm? Watashi wa Totoro ga daisuki desu!

Spillomtale som reiseskildring

Grunnen til at vi har lagt såpass mye arbeid inn i disse reisebrevene – kanskje mer enn det til nå er gitt inntrykk av at vi har lagt inn i sniktitter og intervjuer – er fordi både jeg og Cato deler Kieron Gillens oppfatning om at spilljournalistikk burde ha mer til felles med reiseskildringer enn faktaoppramsing av grafikk og lyd. At det å beskrive hvordan det for oss som gamere føltes å være der akkurat når disse og disse situasjonene oppstod, er viktigere enn å kommentere spillbarhet, spillelengde og knappeoppsett. Som Gillen selv sier, «the worth of a videogame lies not in the game, but in the gamer».

Capcoms «protest» mot japansk spillindustri kom også i form av denne performance-installasjonen, der idéskaper, produsent, programmerer og prosjektansvarlig fremstilles som umenneskelige, mekaniske bestanddeler av enhver spillproduksjon.
Capcoms «protest» mot japansk spillindustri kom også i form av denne performance-installasjonen, der idéskaper, produsent, programmerer og prosjektansvarlig fremstilles som umenneskelige, mekaniske bestanddeler av enhver spillproduksjon.

Mer enn noe har Tokyo Game Show vært en skjellsettende opplevelse som har gitt både meg og Cato lyst på jobber innenfor bransjen. Å få den privilegerte muligheten til å være med på all moroa og all galskapen som går med til å lage disse fantastiske spillene. Selv kunne jeg tenkt meg rollen som spilldesigner – vedkommende som skriver lange dokumenter han eller hun delegerer ned til programmerere som får i oppgave å tolke til en kildekode – mens møtet med blant annet Ryan Payton gav japansktalende Cato en åpenbaring om mulighetene til å være spilltolk med sjanse for avansement.

Dette har vært berikende, fantastisk og flott på alle mulige måter, og vi har ordna noen helt utrolig kule greier som Gamer.no sine lesere kommer til å nyte godt av i ukene som kommer. Capcoms Keiji Inafune hevder at japansk spillindustri i sin nåværende situasjon nærmest er død, og norsk spillpresse reagerer ved å i all hovedsak droppe den japanske spillmessa til fordel for de større amerikanske og europeiske alternativene. Hva vårt korte opphold her har bevist er at det fortsatt er mye å hente fra det japanske spillandskapet, og at overhodene i dens egen industri eller norske spilljournalister gjør en stor urett ved å avskrive et av høstens vakreste eventyr.

Farvel, adieu, sayonara

Tokyo Game Show stiller sterkere enn på mange år, og vi jubler over dens tilbakevending til «spillmesser du må få med deg». Vi var der når det skjedde. Og for det er vi ubeskrivelig takknemlig.

Det har kanskje skortet litt på foto fra selve messa inntil nå. Derfor består resten av dette reisebrevet av en gruppe bilder som sammen med våre reisebrev skulle kunne gi dere en adekvat stemningsrapport fra Tokyo Game Show 2010. Se dem gjerne med Journeys «Don't Stop Believing» på øret – låten vi desidert sang mest på karaoken.

Flott at dere ble med oss enn så lenge, men nå er det på tide å logge seg av. Og i tilfelle vi ikke ser dere: God ettermiddag, god kveld og god natt!

Kommentarer (4)

Forsiden akkurat nå

Til toppen