Feature

Seks gratisspill du bør prøve i helgen

Utforsk Watergate-skandalen og trim hjernen sammen med et monster.

Nok en helg er i anmarsj, og for å sikre at alle skal ha noe mer eller mindre fornuftig å bruke tiden sin på har vi samlet sammen seks forskjellige spill du kan spille helt gratis – og det uten å frykte irriterende mikrotransaksjoner underveis. Denne ukens utvalg består av både ferske og litt eldre spill, inkludert et kommersielt indie-spill som nå har blitt gratis.

Maldita Castilla.
Maldita Castilla.

Maldita Castilla

Locomalito er en profilert indieutvikler vi nok kommer tilbake til flere ganger i denne artikkelserien. Han lager gratisspill av svært høy kvalitet, ofte inspirert av klassikere fra åttitallet. Maldita Castilla er et slikt spill. Dette er et sideskrollende actioneventyr som vekker tydelige minner om Ghosts'n'Goblins, et av mange herlige spill fra japanske Capcom.

I Maldita Castilla spiller du en ridder som må legge ut på eventyr for å redde kongeriket Castile fra demoner. Kontrollene er enkle, men spillet krever stor presisjon og raske reflekser. Det er ikke like vanskelig som inspirasjonskilden, heldigvis, men byr likevel på en skikkelig solid utfordring. Eventyret presenteres med flott retrografikk og musikk som tatt rett ut fra et gammelt arkadespill. For gamle spillere er det en skikkelig nostalgibombe, og for nye spillere gir det et flott innblikk i tradisjonell spilldesign.

Stilig trailer. Utvid

Maldita Castilla krever tid om du vil fullføre det, men på samme måte som klassikerne er det ikke nødvendigvis slik at man går inn i spillet for å «vinne». I stedet er det gøy å se hvor langt du kommer, og prøve å komme enda litt lenger neste gang. Men det er også et spill som kan fullføres igjen og igjen når du først har klart det.

Ikke bare byr spillet i seg selv på mye herlig underholdning, men på det offisielle nettstedet finner du massevis av artig ekstramateriale. Det er tydelig at Maldita Castilla er et kjærlighetsprosjekt, laget av noen som elsker klassiske spill og kulturen rundt dem. Slik dedikasjon er det vanskelig å ikke la seg imponere av.

Abbigale the Monster.
Abbigale the Monster.

Abbigale and the Monster

Ukens sjarmis kommer i form av Abbigale and the Monster. Tidlig lokkes du inn i det lettfattelige konseptet av en snerten introduksjonssekvens som gir en god kontekst for hvorfor småjenta Abbigale og hennes monsterkumpan må jobbe i tandem. Det er akkurat passe søtt, absurd og alvorlig.

Selve spillet er en vri på turbaserte puslespill, der du må flytte to figurer synkront, men på to ulike brett. På den venstre delen av skjermen ser du monsteret; på den høyre siden av skjermen spankulerer Abbigale. For å lure de to figurene til hvert sitt mål må man gruble seg til hva som er den beste ruten. Den mest brukte strategien er nok å stange i veggene med den ene figuren, noe som gjør at den andre kan flytte seg litt ut av mønsteret.

Sjarmerende saker.
Sjarmerende saker.

Vanskeligere blir det når små lodott-fiender strøs inn i speilingsspillet, og man må stake ut kursen nøye for å komme seg velberget fra A til B. Det hjelper på tålmodigheten at enmannsprosjektet skilter med fargeglade og gjennomførte brett, samt et beroligende lydspor.

Det spennende turbaserte prosjektet er allerede å finne på Ouya, om man har greid å smugle en inn over grensen fra hamburgerland i vest. Vi andre kan kose oss med Unity-utgaven som kan spilles i nettleseren.

Totally Tiny Arcade.
Totally Tiny Arcade.

Totally Tiny Arcade

Husker du Lazy Jones? Ikke det? Vel, det var et Commodore 64-spill hvor du spilte hotellansatt som forsøkte å snike seg til å spille videospill hele dagen. Hvert rom i hotellet var et eget minispill, basert på et av datidens populære arkadespill. Spillet hadde dynamisk musikk, hvor de ulike minispillene hadde sine egen variasjoner av temalåten – og i dag er det mest kjent for en av disse variasjonene, som endte opp med å bli lånt av Zombie Nation i låten Kernkraft 400, og har av en eller annen grunn blitt svært populær på idrettsarrangementer rundt om i verden.

Men nok om det. Totally Tiny Arcade er et spill med samme konsept som Lazy Jones. Du befinner deg i en spillehall, full av arkadespill inspirert av mer eller mindre kjente titler fra sytti- og åttitallet. Totalt er det 27 forskjellige minispill å bryne seg på, i kampen mot et ondsinnet datavirus som sprer seg i spillehallen. Om du er en veteran bør de aller fleste være lette å kjenne igjen, og det lekes med alt fra Asteroids og Lunar Lander til Frogger og Pac Man. Det er nokså enkle greier, men presentasjonen er effektiv og spillet byr på mye tradisjonell spillmoro.

Totally Tiny Arcade var egentlig et kommersielt indie-spill, men det ble aldri noen suksess. Derfor har skaperen nylig gitt det ut helt gratis, slik at alle kan kose seg med det. Du laster det ned på det offisielle nettstedet.

Gears.
Gears.

Gears

Nei, dette har ingenting å gjøre med Cliff Bleszinski og Epics ruslebiffsaga om Marcus Fenix og gjengen. I stedet for å knerte Locust-fiender på mannevondt vis handler det enkelt og greit om å snu på tannhjul gjennom stadig mer utfordrende brett.

For å klarere brettene må man få alle tannhjulene til å peke nedover. Enkelt nok i utgangspunktet, men når tannhjulene begynner å henge sammen og snu seg med hverandre, begynner hjernen å kverne like mye som de taggete sirklene.

Hvor er Marcus?
Hvor er Marcus?

Det minimalistiske spillet har en oppbygning mer tilnærmet mobiltelefoner enn et vanlig pc-spill, der man fullfører et brett på kort tid. Heldigvis frastår Gears fra å ta i bruk det enervelige trestjernesystemet som slenges på alt av slike korte spill. I stedet ligger utfordringen i begynnelsen på å løse brettet på så få trekk som mulig.

Vanskelighetsgraden er varierende, men ikke i en slik grad at det føles problematisk. Konseptet kunne nok ha hatt godt av et par ekstra omdreininger i designfasen, men selv uten den siste finpussen står Gears seg fint på egne bein.

Gears kan lastes ned til Windows, Mac og Linux via Game Jolt.

Watergate: The Video Game.
Watergate: The Video Game.

Watergate: The Video Game

Watergate: The Video Game setter deg i rollen som Bob Woodward, en av de to journalistene som var med å avdekke at den daværende amerikanske presidenten Richard Nixon drev ulovlig spionasje av sine politiske motstandere. Spillet gir oss en ikke helt historisk korrekt gjengivelsene av hendelsene som ledet til presidentens avgang.

I utgangspunktet er Watergate: The Video Game laget som et pek-og-klikk-eventyr fra sent på åttitallet, komplett med elendige, scannede fotografier, urettferdige gåter og en rekke situasjoner som leder til en tidlig død. Men selv om spillet strengt tatt er litt tvilsomt, sørger den absurde humoren og de mange syke situasjonene du havner i for at det er verd å ta en titt på. Jeg skal være forsiktig med å røpe for mye, men Zelda-referansen i starten er bare en liten forsmak.

Du spiller Watergate: The Video Game direkte i nettleseren, og det vil sannsynligvis ta litt under en time å fullføre med mindre du setter deg håpløst fast. Jeg må forresten advare om en fryktelig irriterende slåssesekvens helt på slutten; den kunne utvikleren godt ha spart seg (og for all del, ikke trykk Q!).

Melodisle.
Melodisle.

Melodisle

Det lille plattformeventyret Melodisle gjør svært lite for å skjule sin inspirasjonskilde. Nei, det er ikke Fez. Det bare ser sånn ut. Selv om den lille hvite figuren ser ut som Gomez uten sin ikoniske hatt, og selv om spillet stilistisk kunne vært en prototyp av fjorårets Xbox Live Arcade-spill, er det ellers lite de to opplevelsene har til felles.

Alt dreier seg om å løse gåter med musikk. Du kan spille åtte toner i en dur-skala med tastaturet, mens du hopper over juv, skrir på knapper og utforsker den lille spillverdenen. Det er ikke et svært område å skryte av her, men det er mye å pusle med likevel. Målet er å sanke inn åtte noter ved å spille skalanotene på forskjellige måter, alt etter hva spillet hinter til.

Noe som frustrerer litt er at det er et stort spenn i hvor esoteriske gåtene er. Enkelte er det lekende lett å resonnere seg frem til, mens andre krever at hjernen vris et par runder. Felles for alle er dog den herlige «aha»-opplevelsen som kommer av et løst mysterium.

Liten gjennomgang av Melodisle (se opp for spoilere). Utvid

Andrew Gleesons første enmannsprosjekt er vel verdt den lille halvtimen det tar å pusle ut gåtene. Det største aberet er at opplevelsen er flyktig – det hadde vært glimrende å sett konseptet bli utforsket over et litt lengre spill der man kan boltre seg i en større musikalsk verden med et vell av gåter.

Melodisle kan man kun spille på Windows. Spillet kan lastes ned på Andrew Gleesons nettsted.

Mer gratismoro finner du i forrige ukes artikkel. Husk også å tipse oss om nye spill i kommentartråden – vi noterer ned tipsene selv om vi ikke nødvendigvis bruker dem umiddelbart.

Kommentarer (3)

Forsiden akkurat nå

Til toppen