Feature Skribenter prøver nye ting

(Bilde: Jens Erik Vaaler/Gamer.no)

Han hadde aldri spilt World of Warcraft før

Sjekk hvordan Jens Erik opplevde spillet som alle MMO-spill sammenlignes med.

Da jeg gikk på videregående i 2004 var World of Warcraft den store snakkisen blant mine spillinteresserte venner. For mange av oss var det, til da, en av de største satsningene på nettspilling vi hadde sett i våre unge liv. Noen hadde kanskje syslet litt med LAN-spilling av Counter-Strike eller Age of Empires II, men dette var noe helt nytt. Dette var stort. Blizzard Entertainment skapte en hel verden basert på et enormt populært strategispill, proppfull av mytologi, folklore og fabler, og vi skulle få lov til å befolke den!

Er dette så moro da?
Er dette så moro da? Bilde: Jens Erik Vaaler/Gamer.no

Da spillet ble lansert tok én av de mer dedikerte spillerne i klassen fri fra skolen så han kunne sitte hjemme og spille. De kommende ukene ble tiden mellom undervisningstimer fylt med prat om ulike strategier, figurnivå, våpen, kroppspanser, «mounts», «raids», «DPS», «instances» og hvorvidt Horde var iboende bedre å spille som enn Alliance.

For min del kunne de like gjerne ha snakket gresk. Jeg spilte aldri World of Warcraft, men fikk med meg nok av diskusjonene til å forstå hva det gikk ut på. Det nærmeste jeg noen gang kom å spille «WoW» var å se over skulderen til kamerater da de spilte.

I min dannelse som spilltilhenger er det et enormt World of Warcraft-formet hull som strengt tatt burde fylles.

Var jeg blitt gæren?

Da jeg fortalte venner og kjente at jeg skulle begynne å spille World of Warcraft i 2014 så de stort sett på meg med redsel og forvirring i øynene. Hva var det som var galt med meg? Hadde jeg blitt syk? Jeg hadde helt fint klart å unngå spillet i ti år, så hvorfor begynne nå?

Dette var tydeligvis ikke et spill man bare begynte å spille. Likevel må det jo være noe helt spesielt med World of Warcraft i og med at det på et tidspunkt har hatt over ti millioner brukere. Jeg hadde selvsagt hørt skrekkhistoriene om folk som hadde svunnet hen foran datamaskinen, men krysset likevel fingrene for at dette ikke ville skje med meg.

Fordi det er et forholdsvis stort spill å sette seg inn i bestemte jeg meg for å ikke hoppe inn med begge beina først. Jeg trengte en guide. Noen som kunne svare på alle spørsmål som dukket opp under spillingen. Min venninne Hanna, bevæpnet med årelang erfaring innenfor en rekke MMORPG-er, ble derfor en verdifull kilde til informasjon og lure tips i løpet av mine første par timer med spillet.

Kujan, etter at han har vokst litt (Skjermbilde: Gamer.no/Jens Erik Vaaler).
Kujan, etter at han har vokst litt (Skjermbilde: Gamer.no/Jens Erik Vaaler). Bilde: Jens Erik Vaaler/Gamer.no

En storfekriger inntar Azeroth

Med tretten raser og elleve klasser å velge mellom var det ikke lett å vite hva jeg skulle bli. Hva var egentlig best for nybegynnere? Ifølge Hanna var strengt tatt alle klassene like gode, og valg av rase var for det meste kosmetisk sånn til å begynne med. For å holde det enkelt gikk jeg til slutt for en kriger av tauren-rasen. Det var liksom noe tiltalende med å være en to meter høy ku som kunne løpe inn i kamp med et mektig brøl og slakte det meste som stod i veien for ham. Dermed begynte Kujans eventyr i Azeroth.

Det burde nevnes at jeg valgte å gå i gang med «Starter Edition»-utgaven av World of Warcraft, som førte til visse begrensninger. Jeg spilte helt gratis, men all progresjon stanset på nivå 20. Slikt som auksjoner, egenskapte laug eller byttehandler med andre spillere var også utelukket. Opplevelsen var altså en litt annen enn om jeg hadde kjøpt fullversjonen av spillet.

På den annen side bør en slik Starter Edition fungere som en innføring samtidig som den overbeviser nye spillere om å kjøpe den fullstendige utgaven. Poenget med denne øvelsen var jo å se om jeg lot meg gripe av World of Warcraft-basillen. Forhåpentligvis kunne gratisversjonen gjøre nettopp det.

I et western-inspirert startområde begynte Kujans fysiske og spirituelle reise som tauren-kriger. En enorm slette var hans hjem, der hans artsfrender bor i solide hytter laget av stein, tre og dyreskinn. Totempåler skåret ut av trestammer omringer de små landsbyene og det er tydelig at tauren-rasen er et ganske spirituelt folk.

Det er mye gåing og slåssing i World of Warcraft, fant jeg ut.
Det er mye gåing og slåssing i World of Warcraft, fant jeg ut. Bilde: Jens Erik Vaaler/Gamer.no

En hel verden ligger visstnok foran meg, der jeg tilsynelatende kan gå hvor jeg vil. Så lenge jeg har pengene, utstyret og krigserfaringen som trengs for å komme meg dit, selvsagt. Ikke særlig mye frihet til å begynne med, altså. Dermed var det bare å gå i gang med første oppdrag, som var å hjelpe høvdingens sønn med å sløye griseaktige monstre som har plaget landsbyen den siste tiden. Med Hanna ved min side som sjamanen Rautfrid satte jeg i gang.

Kunne ikke, ville ikke, hadde ikke råd

Det er flere grunner til at World of Warcraft aldri ble en del av livet mitt. Den første er rent økonomisk. Mine foreldre var ikke villige til å betale en fast sum i måneden slik at jeg kunne løpe rundt i en fantasiverden fra dag til dag. Den andre grunnen er mangelen på min egen datamaskin. Konfirmasjonspenger var brukt på andre ting, og det å bygge min egen PC var i mitt hode for dyrt og komplisert. Dessuten hadde jeg da konsoller å spille på.

For det tredje hadde jeg strengt tatt aldri noen enorm interesse for World of Warcraft. Jeg har strengt tatt alltid vært en konsollperson, selv om det alltid var en datamaskin i huset jeg kunne spille spill på. Når det kommer til spill foretrekker jeg å sitte i en komfortabel stol eller sofa, med en kontroller i hånden. For min del var det ubehagelig å sitte i flere timer foran datamaskinen med mus og tastatur godt plantet under fingrene.

Liten ku i en stor verden.
Liten ku i en stor verden. Bilde: Jens Erik Vaaler/Gamer.no

Gå dit, gjør dette, kom tilbake

Sånn til å begynne med var det moro å løpe rundt på Red Cloud Mesa og sløye monstre av ymse slag. Minuttene gikk og etter hvert som jeg fullførte oppdragene mine blir figuren min sterkere. Nye våpen og nytt utstyr kastes etter meg og så lenge det nye er bedre enn det gamle tar jeg det på meg uten å bry meg så veldig mye om hvordan det ser ut rent estetisk.

Kujan forflytter seg fra Red Cloud Mesa til Bloodhoof Village og deretter til Thunder Bluff, tauren-rasens hovedstad på Mulgore-sletten. Her begynte jeg å merke at oppdragene jeg fikk egentlig ikke var spesielt spennende. Antallet «fetch quests», der jeg måtte bringe X antall gjenstander tilbake til den som gav meg oppdraget, var påfallende mange. Hvis jeg ikke skulle hente fjorten tarmer eller tjue hodeskaller skulle jeg bare drepe et bestemt antall av en spesifikk type fiende. Alt ble etter hvert en eneste stor grøt uten spesielt mye variasjon.

Et bandittraid på en convoy? Veldig western, ja.
Et bandittraid på en convoy? Veldig western, ja. Bilde: Jens Erik Vaaler/Gamer.no

Jeg sleit også med at kampsystemet føltes uengasjerende. Jeg klikket på en fiende, løp bort til ham, slo ham i hodet et par ganger og hamstret deretter det jeg fikk av «loot». Så gjorde jeg nøyaktig det samme med nestemann. Det var ingen umiddelbarhet ved det jeg gjorde. Alt gikk så automatisk, og de fleste motstandere falt for mine tunge slag på få sekunder.

Heldigvis forandret dette seg etter hvert som Kujan fikk nye ferdigheter jeg kunne benytte meg av i kampene. Plutselig kunne jeg kaste kniver før jeg gikk til nærangrep, eller bare spurte opp til en motstander og gjøre ekstra skade. Kujan ble tildelt angrepsbonuser hvis han nedkjempet en fiende og jeg følte meg ikke lenger som en passiv tilskuer. Med muligheten til å velge hva jeg skulle gjøre og når ble jeg til en mer aktig deltaker i spillet. Jeg ser for meg at på høyere nivåer vil nok slåssingen bli enda mer givende, med enda flere ferdigheter man kan benytte seg av.

Likevel ikke helt ukjent

Selv om jeg aldri har spilt World of Warcraft før er ikke nettrollespill totalt ukjent for meg. På ungdomsskolen ble jeg meget begeistret over BioWares rollespill Neverwinter Nights, som jeg ofte spilte over nett. Rollespill-serverne lot mitt usikre og forvirrede tenårings-jeg utforske og teste ut forskjellige identiteter, holdninger og personligheter, fritt for dømmende blikk og nedlatende kommentarer.

Jeg var også veldig glad i å spille Runescape på ungdomsskolen. RuneScape var både gratis og enkelt. Form, stil, innhold og spillmekanikk tok ikke lang tid å forstå, og passet meg derfor ganske godt. I tillegg hadde jeg en klassekamerat å spille med, som også hjalp.

Jeg har altså forståelse for appellen MMORPG-ene har for mange. Det er spennende å føle at man er en del av en kjempestor verden befolket av en tilsynelatende uendelig mengde medspillere. Og slik føltes det også da jeg spilte World of Warcraft, i hvert fall etter hvert. Selv om jeg måtte forholds meg til mange ikke-spillbare figurer i den enorme verdenen passerte jeg også andre spillere ute på Azeroths vidåpne sletter. 

De gangene jeg spilte alene og trengte hjelp var det som regel alltid noen til stede som kunne hjelpe til hvis jeg bare spurte. Det bidro til å skape en mer levende verden enn jeg opplever i mange andre spill. Dessverre gav tilstedeværelsen av andre spillere innlevelsen min en enorm knekk.

Orgrimmar, orkenes hovedstad, viste seg å være godt befolket.
Orgrimmar, orkenes hovedstad, viste seg å være godt befolket. Bilde: Jens Erik Vaaler/Gamer.no

Utgjør jeg en forskjell?

Det skjer mye i World of Warcraft, og det skjer hele tiden. Jeg oppdaget ganske fort at mye av det jeg personlig gjorde ikke hadde spesielt mye å si i det store og det hele. Jeg var én av millioner av spillere som vrimlet rundt i Azeroth, men det hadde ingenting å si for omgivelsene mine. Alt jeg måtte gjøre hadde allerede blitt gjort av noen andre.

Opptil flere ganger ble jeg bedt om å finne og eliminere en slemming med onde hensikter. Greit nok det, men da jeg kom fram var slemmingen som regel allerede drept av en annen eventyrer. Dermed måtte jeg vente på at utysket skulle stå opp fra de døde slik at jeg kunne hamre løs på ham i et minutt eller to. Da jeg var ferdig gjentok syklusen seg med neste mann etter meg. Jeg var ikke med på å forandre mine omgivelser på noe som helst vist. Spillverdenen var låst i en evigvarende, uforanderlig tilstand av konflikt og krig.

I Thunder Bluff var det dusinvis av andre spillere som yret rundt oss, og da vi tok turen til Orgrimmar, orkenes hovedstad, skjønte jeg fort at det lille jeg hadde gjort av fremgang var en dråpe i havet i forhold til hva andre spillere hadde fått til. Drager, dinosaurer, øgler og enorme maskiner vrimlet rundt meg med mektige krigere, sjamaner, trollmenn og prester på ryggene deres. Spillets chat-funksjon pumpet ut meldinger i et forrykende tempo, med forespørsler om alt fra dueller til byttehandler.

Pandaren-sjamanen Brinna, den flinkeste eleven på skolen.
Pandaren-sjamanen Brinna, den flinkeste eleven på skolen. Bilde: Jens Erik Vaaler/Gamer.no

Kjedsomheten setter inn

Utenfor Orgrimmar fortsatte western-parallellene i Kujans reise. Foran meg i Northern Barrens lå nok en enorm slette, langt tørrere og mer ørkeninspirert enn det frodige og grønne Mulgore som jeg nylig hadde forlatt. Store landsbyer og mindre gårder omkranset av tregjerder holdt alle stand mot ulike typer skadedyr, men måtte også forsvares mot banditter og andre ulumskheter. Det var litt som å ta skrittet inn i en John Ford-western, bare med øgleaktige «kodo»-beist i stedet for hester. På et tidspunkt måtte jeg til og med beskytte en godstransport fra landsveisrøvere.

Etter en uke eller to med spredte spilløkter på et par timer hver sammen med Hanna og for meg selv begynte Kujan å bikke nivå ti og var godt på vei mot nivå femten. Nivåprogresjonen syntes å gå overraskende fort. Ifølge Hanna var det noe som hadde forandret seg etter hvert som World of Warcraft hadde blitt utvidet og videreutviklet. Progresjonen var visstnok langt raskere enn da spillet var nytt. I og med at jeg, som gratisspiller, ikke kunne vokse høyere enn nivå tjue var nok denne hurtige nivåøkningen ment å være et insentiv for å kjøpe den fullverdige utgaven av spillet.

Jeg merket også at jeg begynte å kjede meg. Litt fordi oppdragene var såpass like, men også fordi jeg for det meste diltet etter Hanna, som løp fra oppdrag til oppdrag fordi hun visste nøyaktig hva hun skulle gjøre og hvor hun skulle gå. Jeg fikk liksom ikke mulighet til å gjøre ting i mitt eget tempo, på min egen måte. Løsningen ble å starte på nytt med en ny figur og se hvordan det gikk.

The Wandering Isle var i det minste pent, men her tok det slutt.
The Wandering Isle var i det minste pent, men her tok det slutt. Bilde: Jens Erik Vaaler/Gamer.no

Fra western til kung fu-drama

Etter å ha sett utallige Internett-reklamer for World of Warcraft med en dansende pandabjørn falt valget ganske naturlig på pandaren-rasen, som ble introdusert i utgivelsen Mists of Pandaria. Jeg har tydeligvis en greie for antropomorfiske dyr i spill. Dessuten syntes jeg det var noe iboende humoristisk i å gjøre et så slapt og føyelig dyr som pandaen til kriger eller trollmann.

For å forsøksvis få en annerledes spillopplevelse bestemte jeg meg for å gå for en annen klasse også. Dermed ble pandaren-sjamanen Brinna født på The Wandering Isle. 

Mens tauren-rasen henter mye inspirasjon fra indianerne i western-filmer er livet til en pandaren hentet rett fra gamle wuxia- og kung fu-filmer. Ifølge spillet er den nyskapte Brinna én av de mest lovende studentene i klosteret på øya. Hun kan potensielt være en frelser for sitt folk, men noe sier meg at det gjelder for de fleste av klosterets studenter. Men først må Brinna fullføre treningen sin. Dette innebærer å vise at hun er bedre enn alle andre på øya. Igjen får jeg følelsen av at alt dette har blitt gjort av tusenvis av spillere før meg.

Å være sjaman virket ikke særlig annerledes enn å være kriger. Den eneste forskjellen jeg merket var at jeg nå kunne påkalle magisk lyn fra hendene mine for å skade motstanderne mine før jeg slo dem i hodet med en hammer. Ellers var alt ganske likt. Oppdragene var stort sett de samme jeg hadde gjennomført tidligere, bortsett fra at jeg nå var mutters alene. The Wandering Isle var et nydelig sted, men også fullstendig blottet for andre spillere.

Farvel, Kujan.
Farvel, Kujan. Bilde: Jens Erik Vaaler/Gamer.no

Konklusjon

Brinna kom seg aldri høyere opp enn nivå fem. Kujan flatet ut på nivå femten. Jeg prøvde stadig å vende tilbake, men jeg kjente aldri den enorme dragningen mot spillet jeg har sett andre oppleve. Mitt World of Warcraft-eventyr sluttet etter omtrent en måned med fem timer spilling per uke.

I begynnelsen var det en ganske ålreit opplevelse, mest fordi jeg hadde noen å spille med. Hanna var en god samarbeidsparter og en meget kunnskapsrik læremester som var behjelpelig med svar på alle spørsmål jeg måtte ha. Fordi Hanna fikk seg jobb midt i eksperimentet mitt fikk vi ikke mye tid til å spille sammen. Å løpe rundt for meg selv gikk jo ganske greit, men det tok ikke lang tid før jeg merket at jeg kjedet meg. Uten noen å prate skit med forsvant litt av magien. 

Jeg hadde attpåtil vanskelig med å bry meg om hva som foregikk i spillverdenen, nettopp fordi jeg aldri fikk følelsen av å utgjøre noen forskjell. Alt jeg gjorde hadde alt blitt gjort, og ville bli gjort, av tusenvis av andre mennesker. Så hva var da vitsen med å gjøre noe av det? I tillegg kom det ut mange nye spill jeg heller ville bruke tiden min på.

World of Warcraft er absolutt ikke et dårlig spill. Hadde jeg spilt det på videregående ville jeg nok blitt like hekta som mine klassekamerater. Det er moro å dele opplevelsen med andre, noe jeg kjenner igjen fra da jeg spilte Neverwinter Nights på ungdomsskolen. Jeg angrer litt på at jeg aldri fikk vært med på et skikkelig raid, som visstnok skal gjøre opplevelsen flere ganger bedre. 

Basert på tiden jeg har tilbrakt med spillet tror jeg ikke World of Warcraft er helt «min greie», men det var et spennende eksperiment så lenge det varte.

Magnus takler ikke Final Fantasy, men fikk beskjed om å teste fansens favoritt:
Sjekk hvordan det gikk »

World of Warcraft: Warlords of Draenor Windows

World of Warcraft: Cataclysm Windows

World of Warcraft Windows

World of Warcraft: Wrath of the Lich King Windows

World of Warcraft: Mists of Pandaria Windows

World of Warcraft: The Burning Crusade Windows

World of Warcraft: Warlords of Draenor Windows Windows Mac

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 13. november 2014
  • Plattform: Windows
  • Utgiver: Blizzard Entertainment
  • Utvikler: Blizzard Entertainment

Beste priser

På lager 169,- Til butikk
Ikke på lager 319,- Til butikk

World of Warcraft: Cataclysm Windows Windows

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 7. desember 2010
  • Plattform: Windows
  • Utgiver: Activision Blizzard
  • Utvikler: Blizzard Entertainment

World of Warcraft Windows Windows

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 11. februar 2005
  • Plattform: Windows
  • Utgiver: Vivendi Universal Games
  • Utvikler: Blizzard Entertainment

Beste priser

På lager 119,- Til butikk
På leverandørlager 119,- Til butikk
På lager 146,- Til butikk

World of Warcraft: Wrath of the Lich King Windows Windows

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 13. november 2008
  • Plattform: Windows
  • Utgiver: Activision Blizzard
  • Utvikler: Blizzard Entertainment

World of Warcraft: Mists of Pandaria Windows Windows Mac

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 25. september 2012
  • Plattform: Windows
  • Utgiver: Blizzard Entertainment
  • Utvikler: Blizzard Entertainment

World of Warcraft: The Burning Crusade Windows Windows

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 16. januar 2007
  • Plattform: Windows
  • Utgiver: Vivendi Universal Games
  • Utvikler: Blizzard Entertainment

Kommentarer (23)

Forsiden akkurat nå

Til toppen