Feature Skribenter prøver ting de ikke kan

Hjelp, jeg skal spille Counter-Strike!

Kan det PC-baserte skytespillet overbevise redaksjonens konsolltroll?

Min aller første runde Counter-Strike noensinne var ikke bare min aller første Counter-Strike-runde noensinne, men også min aller første runde med noe slags skytespill på PC.

Det er greit, jeg innrømmer det: jeg er en sånn konsollfyr. Jeg hadde aldri siktet med mus før, aldri skutt med mouse1. Og der sto jeg, i min første såkalte competitive match (som mer eller mindre betyr at matchen er ramme alvor), og forsøkte finne ut av hvilket våpen jeg skulle kjøpe.

Jeg spilte med noen gode kumpaner som allerede hadde spilt en del, som jeg tenkte at kunne forklare og hjelpe meg med ting og lære meg spillet, men som heller endte opp med å rope noob og le hånlig når jeg dreit meg ut. Et noe giftig, men ganske forventet læringsmiljø. Det var litt som å lære seg å svømme ved å bli kastet i et basseng fullt av rutinerte fridykkere som mobber deg mens du drukner.

Her burde man vel egentlig ikke holde fra?
Her burde man vel egentlig ikke holde fra? Bilde: Magnus Skumsrud Andersen/Gamer.no

Første lekse

Etter å ha skjønt at ingen har penger nok til å kjøpe våpen i første runde (alle må klare seg med pistol, Counter-Strike-lingo: pistol round), og løper ut av terrorist-startpunktet (Counter-Strike-lingo: t-spawn), legger jeg merke til noe rart. Folka på laget mitt ser umiddelbart ut til å begynne prate i en slags kode, full av pussige engelske ord og uttrykk. «Banana- eller mid-rush? Lille-mid til apartments, så tar jeg boiler? Vi går B, smoker noen coils, så tar jeg CT? Jeg kjører molly på new box.»

Den første rare Counter-Strike-tingen jeg lærer er nemlig det at alle delene av kartet har et navn. Det viser seg at de aller fleste kartene har minst én mid, og kanskje en connector. Det er en site A og en B, en CT-spawn, T-spawn, kanskje en ramp, noen ganger en heaven, eller short, og muligens en pit eller to.

Men det er ikke slik at disse navnene tilhører tre-fire oversiktlige områder kartet er delt opp i, slik at man vet sånn omtrentlig hvor folk er, neida; til og med bittesmå ting som bare står rundt her og der, detaljer å regne for en uinvidd, har helt egne navn. To ensomme kvadratmetre nederst i en trapp, noen vilkårlige kasser satt oppå hverandre, et avrevna veggfragment ikke større enn en radiator, ei dør, et tre, en boks som bare står der helt alene langs en vegg – alt heter noe. Barrels, secret, titanic, jungle, tree, closet, fence, bench, balcony, boiler, coils, stairs, elevator, quad, short, main, palace, apartments, sandwich, vent, window, ladder, dark, tetris, dumpster, mini, cart, radio, kitchen, logs, fountain, picnic – de er klin gærne etter navn i CS. Alt skal hete noe, alt. Navn, navn, navn.

Takk til deg.
Takk til deg. Bilde: Magnus Skumsrud Andersen/Gamer.no

Bratt læringskurve

Det viser seg dette navnehysteriet har sine årsaker. For eksempel må du, når du dør, være i stand til å fortelle lagkameratene dine 1) fra hvor du ble skutt, 2) hvor mange de var, og hvis de beveger seg 3) i hvilken retning. Og det er et minimum. Helst også skal du også kunne forklare 4) hvilke vinkler de dekker, 5) om de er «tagga» (om de er truffet og har lav helse), eller 6) hvilke våpen de har.

Dermed er det bare å begynne å pugge navnet til hver eneste lille boks på alle de forskjellige kartene. God informasjon om hva som skjer hvor er nemlig essensielt i Counter-Strike.

Og mens jeg forsøker perforere denne uforståelige enigmaen, løper jeg med hodet først rundt et hjørne og blir umiddelbart satt hardt ned på brosteinen. Ett enslig skudd fra en pistol, og der var jeg ute av den runden. Jeg visste ikke hvor skuddet kom fra engang.

Jeg prøvde overbevise lagkameratene mine om at jeg bare snubla og slo hodet eller noe, men det var ingen vei utenom – jeg var skikkelig, skikkelig ræva. Jeg skjønte raskt at avstanden mellom en god og en dårlig spiller er større i Counter-Strike enn i de fleste andre spill. Noe av det som gjør for eksempel FIFA så populært, er at det har betydelig underholdningsverdi selv om du er nybegynner. Akkurat det kan neppe sies om Counter-Strike. Jeg brukte mine første runder på å løpe rundt som en idiot uten å treffe en dritt. Gøy ville strengt tatt vært en overdrivelse.

Standard B-plant på Mirage.
Standard B-plant på Mirage. Bilde: Magnus Skumsrud Andersen/Gamer.no

 

Samarbeid

Det er heller ingen som går rundt og skyter hverandre på måfå. Jeg ble i det hele tatt rent overrasket over på hvor lite måfå folk går rundt og skyter hverandre.

I andre skytespill, som Call of Duty, skjer det aller meste på måfå. Selv når det er et formål med det man gjør, for eksempel å stjele flagget til motstanderlaget eller holde en sone eller noe annet sånt typiske skytespillgreier, skjer det tilsynelatende på måfå, som om alle spillerne på forhånd har blitt enige om at lagarbeid er en teoretisk utopi det ikke engang er verdt å forsøke nærme seg. At de ikke bare har gitt opp å samarbeide der og da, men også har gitt opp på samarbeid som konsept, blitt anarkister. Som om alle plutselig har funnet ut at livet er meningsløst og tilfeldig og universet er et eneste kaos og at Gud er død og at det er ikke noe man kan gjøre fra eller til, bare fly rundt og skyte.

Resultatet av et såkalt "glock-train".
Resultatet av et såkalt «glock-train». Bilde: Magnus Skumsrud Andersen/Gamer.no

Det er sånn skytespill føles, sånn er det bare – hvorfor skulle Counter-Strike være annerledes?

Men det er så definitivt annerledes. Siden man kun spiller fem mot fem, og fordi man ikke restarter med en gang man dør, men må vente på at runden spilles ferdig, er det en ganske big deal å i det hele tatt klare å plukke noen. Det er faktisk en såpass big deal at jeg i starten gikk rundt og håpet på å få den ene fragen jeg trengte for liksom å kunne rettferdiggjøre min egen død, som jeg alltid følte var altfor nært forestående.

Hver frag teller

Det skal ikke mer til en én kill (eller frag som Counter-Strike-folk ser ut til å kalle det, som jo høres noe ryddigere ut, spesielt når spillet skal selges som sport) før man kan begynne å snakke om taktiske ringvirkninger som endrer hvordan den resterende runden utspiller seg.

Om man spiller som CT, for eksempel, og i utgangspunktet kun skal ligge og forsvare de to bombemålene, kan man hvis man får den første fragen trekke seg ytterligere tilbake, forholde seg enda litt mer defensivt og utnytte det faktum at terroristene da har én person mindre å rutte med.

Ankelskudd = dårlig.
Ankelskudd = dårlig. Bilde: Magnus Skumsrud Andersen/Gamer.no

For terroristenes del vil den ene fragen kunne forandre hele angrepsplanen: får man en såkalt entry frag, én innledende frag på en av CT-folka som holder ett av bombemålene, vil man ved enkel aritmetikk kunne komme frem til at det sannsynligvis nå kun er maksimalt to CT-folk igjen ved aktuelle bombemål, ettersom man som CT vanligvis setter to mann på ett mål, og tre på det andre. Dermed kan man raskt forflytte folk over til bombemålet med færrest folk på. Med andre ord kan den enslige lille fragen utgjøre store forskjeller for hvordan man angriper spillet.

Kunsten å treffe

Men for å kunne delta i taktiske spissfindigheter på denne måten måtte jeg kunne være  i stand til å i det hele tatt få de fragene som kunne rettferdiggjøre min plass på laget.

Ingenting er derimot spesielt lett i Counter-Strike. Spesielt ikke for en noob. Noe så uskyldig som å sikte på noen og faktisk få skuddene til å treffe på en noenlunde konsekvent måte, ser ut til å kreve en slags innlært fingerspitzengefühl det må ta mangfoldige søvnløse netter å tilegne seg. Du kan ikke bare sikte og skyte og regne med at skuddene skal treffe. Det er et utall faktorer som påvirker hvorvidt du treffer det du sikter på (og hvorvidt du klarer å sikte på det du vil treffe), og det å lære seg å kontrollere disse faktorene krever tid og vilje.

Det å skyte noen i Counter-Strike skal liksom ikke være noe du gjør, det skal bare være en slags underbevisst reaksjon, en slags sans som skal sitte så hardt prentet inn i det finmotoriske nervenettverket ditt at barna dine arver det. Du skal ikke styre det lille krysset på skjermen; det lille krysset på skjermen skal være en sømløs ekstensjon av hånden din, eller retter sagt den kloa hånden din til slutt ender opp som når du har spilt for mye for lenge.

Aim skal vise seg viktig.
Aim skal vise seg viktig. Bilde: Magnus Skumsrud Andersen/Gamer.no

Vanskelig

Jeg, derimot – noob som jeg er – prøver for hardt og tenker for mye. «Jeg må sikte høyere» eller «jeg må kompensere bedre for rekylet». Ingen går rundt og tenker sånn når de er virkelig gode, ingen. Jeg har ikke den uhåndgripelige følelsen av hvor man skal sikte og når man skal spraye og når man skal tappe og alt det andre som avgjør hvorvidt man klarer å ta noen.

Det eneste man kan gjøre er å spille mer, helt til de små mestringsmantraene man går rundt og messer på, som «ikke reload før det er trygt» eller «vær sikker på at du treffer før du skyter» blir implisitte reaksjoner, en rekke automatiske kalkuleringer som til sammen utgjør den X-faktoren som gjør gode spillere til gode spillere.

Og apropos det å sikte godt (eller ha god aim som menigheten så anglofilt kaller det), fant jeg raskt ut av en annen ting som overrasket meg voldsomt med dette pussige spillet: alle gode Counter-Strike-spillere spiller nemlig med ekstremt lav sensitivitet. Ja, lav sensitivitet. Ikke høy.

Heldigvis blir man bedre etterhvert.
Heldigvis blir man bedre etterhvert. Bilde: Magnus Skumsrud Andersen/Gamer.no

På forhånd hadde jeg sett for meg proffene spille med drithøy sensitivitet og bittesmå bevegelser, sånn for å kunne snu seg raskt eller ha bedre reaksjonstid eller hva som helst. Men neida, de har musematter på størrelse med små fylkeskommuner, og gjør store, voldsomme bevegelser med hele armen når de spiller.

Dreamhack neste

Man kommer seg heldigvis litt etter å ha spilt en stund. Spesielt godt utbytte tror jeg man får om man spiller med folk som er hakket bedre enn seg og som man kjenner fra før.

Til tross for all hånlatteren og den i varierende grad broderlige mobbinga, viste det seg til slutt at laget vårt faktisk ikke fungerte så aller verst. Og vips var Norwegian Pacifist Clan et faktum. Det er bare å merke seg navnet. Vi har en livsfarlig full Negev-buy mid-to-B-rush på Inferno. Dreamhack neste.

I det hele tatt er jeg blitt ganske så overbevist. Jeg har rett og slett blitt «en sånn Counter-Strike-fyr», som følger Olofmeister på Twitch, følger med på Counter-Strike-redditen, og stresser med å finne de perfekte viewmodel-innstillingene.

Jeg er nok fortsatt ikke helt enig med en kompis av meg som sa at Call of Duty var et barnespill og at Counter-Strike var for voksne, men nå skjønner jeg definitivt bedre hva fyren mener.

Se hvordan det gikk da vi ba GTA-skeptikeren prøve Grand Theft Auto V »

 

Counter-Strike: Global Offensive Windows Windows X360 PS3 Mac

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 21. august 2012
  • Plattform: Windows
  • Utgiver: Valve Software
  • Utvikler: Hidden Path Entertainment

Beste priser

Nedlasting 73,- Til butikk
På lager 100,- Til butikk

Kommentarer (18)

Forsiden akkurat nå

Til toppen