Feature Spillserier som bør gjenopplives (del 2)

Fremtidsrettet nostalgi

Her er ti nye spillserier som bør få fortsettelser.

I forrige uke listet jeg opp ti forlatte spillserier som jeg veldig gjerne kunne tenke meg å se etterfølgere til. Utvalget inkluderte Wing Commander, Ultima, Police Quest, Monkey Island og Might & Magic. Denne uken fortsetter jeg på samme måte, med ti nye serier. Som sagt forrige gang er det nok selvsagt noen som vil mene at det er best å la klassikerne hvile i fred, eller å fokusere på å skape nye spillserier for dagens marked, men jeg har forsøkt å begrunne valgene mine så godt jeg kan. Her finner du både kjente og litt mer ukjente serier, og listen er selvsagt rimelig subjektiv.

Dungeon Keeper 2.

Dungeon Keeper

Jeg aner ikke hvor mange grotter og fangehull jeg har utforsket i min tid som rollespiller. Men hvem er det egentlig som lager alle disse underjordiske kompleksene, og hvordan går de frem? Det var spørsmålet britiske Bullfrog ønsket å besvare med Dungeon Keeper.

Her spilte du en ond overherre som fikk ansvaret for å lage din egen underjordiske grotte. Om du var flink, ble den befolket av alt fra demoner til sadomasochistiske monsterdamer, som så beskyttet den mot vandrende helter på jakt etter gull og erfaringspoeng. Men selvfølgelig var du langt fra den eneste ondingen som likte grave huleganger, og det tok ikke lang tid før du kom i konflikt med andre.

Dungeon Keeper var, som Theme Park, Theme Hospital, Populous (nok en herlig serie jeg kunne likt å se mer til) og andre Bullfrog-klassikere et svært vanedannende og blankpolert strategispill, som også gav oss massevis av humor og mange unike funksjoner. Spillet fikk en etterfølger som stort sett bare gav oss mer av det samme, men med små og store forbedringer som gjorde spillopplevelsen litt glattere. Bullfrog jobbet også med et tredje Dungeon Keeper-spill, som skulle la oss krige på jordoverflaten (og ikke bare under), men dette ble kansellert omtrent samtidig med at studioet ble nedlagt av EA.

Sjansene for at vi får et nytt Dungeon Keeper er kanskje relativt små, men et asiatisk selskap er i ferd med å lage et Dungeon Keeper-basert MMO, så serien er ikke helt død. La oss håpe på det beste.

Frontier: Elite II.

Elite/Frontier

Denne serien hører kanskje ikke helt hjemme i en artikkel som dette, fordi det snakkes jo støtt og stadig om at Frontier Developments jobber med et nytt spill (eller til og med to). Men det har nå gått tretten år siden forrige spill kom ut, og hvis ikke de får ræva i gir snart kan det hende jeg blir veldig utålmodig.

Det første Elite-spillet kom i 1984, og var et romskipspill der du fikk reise fritt rundt i en gigantisk galakse på jakt etter handelsmuligheter og andre måter å tjene penger på. Men livet som romhandelsmann var langt fra fredelig, takket være pirater, ufoer og andre uhumskheter. Etterfølgeren var enda større, og gjorde et seriøst forsøk på å simulere hele galaksen vår. Og ikke bare det, men hver eneste planet kunne landes på og studeres i detalj – mirakuløst, med tanke på at spillet faktisk fikk plass på 0,4 MB (Amiga-utgaven). First Encounters fortsatte å innovere, med langt mer detaljerte planeter og avansert 3D-grafikk. Dessverre ble det presset ut døra før det var ferdigutviklet, og kom også med mange «bugs».

Det er nok den enorme størrelsen til et slikt prosjekt som gjør det utfordrende å lage en etterfølger som ikke føles som et skritt tilbake. Men Elite-serien har alltid utnyttet seg kraftig av kodegenerert innhold, og i dag har vi såpass mye maskinkraft at mulighetene må sies å være nærmest uendelige – i alle fall for genier som David Braben (Frontier: Elite II var på 250 000 linjer med Assembly-kode, så mannen er enten et romvesen, en robot eller begge deler). For et lite glimt av hva som er mulig kan du ta en titt på det kommende Infinity Universe, et massivt flerspillerspill satt til et nærmest uendelig univers.

Gabriel Knight 2: The Beast Within.

Gabriel Knight

Eventyrspillene om den ikke helt vellykkede forfatteren Gabriel Knight og hans hardtarbeidende og trofaste assistent Grace bød på spennende historier, intrikate og historiske mysterier og kalde grøss. Denne serien fikk tre spill totalt, og teknisk sett var de svært ulike hverandre.

Det første Gabriel Knight-spillet, Sins of the Fathers, foregikk i New Orleans, hvor Gabriel viklet seg inn i en guffen mordssak med voodoo-elementer. Spillet var et typisk pek-og-klikk-eventyr i samme stil som Sierras andre nittitallsspill. Etterfølgeren sendte Gabriel og Grace til Bayern i Tyskland, hvor det gikk rykter om varulver. Dette spillet benyttet seg av ekte video og skuespillere, og står fortsatt frem som det mest vellykkede FMV-spillet noensinne (og et av tidenes beste eventyrspill uansett teknologi). Treeren foregikk i Frankrike, og omhandlet hemmelige middelalderordener og gufne vampyrer. Denne gangen gikk utviklerne over til å bruke 3D-grafikk og direkte kontroll.

På tross av ulikhetene mellom spillene var det spesielt én ting som gikk igjen i alle utgivelsene, nemlig dype historier med paralleller til virkelige historiske hendelser. Spillskaper Jane Jensen hadde gjort sin research, og man kunne faktisk risikere å lære noe når man spilte disse spillene. Samtidig hadde de overnaturlige elementer som gav det hele en mystisk vri. Jane Jensen er snart tilbake med et nytt eventyrspill, nemlig Gray Matter, og hun har dessuten gjenfortalt deler av Gabriel Knight-historien i bokform. Men om Gabriel Knight IV ble kunngjort i morgen, hadde jeg likevel hylt av glede.

Lands of Lore 2: Guardians of Destiny.

Lands of Lore

Westwood Studios kunne mer enn å lage sanntidsstrategispill. Skaperne av Command & Conquer, Dune II og, i praksis, hele den moderne RTS-sjangeren hadde et langt og variert rulleblad, med alt fra cyberpunkeventyr i Circuit's Edge til dragesimulatoren DragonStrike. En av deres mest populære serier var Lands of Lore.

Det første Lands of Lore-spillet var et relativt standard (men svært velprodusert og kritikerrost) førstepersons rollespill i samme stil som Eye of the Beholder (nok en klassisk Westwood-serie) og Dungeon Master. Handlingen foregikk i en original fantasyverden truet av den onde heksen Scotia. I mine øyne var imidlertid etterfølgeren mer interessant. Her spilte du Scotias sønn, og fikk fri navigering i 3D, store og flotte omgivelser og filmsekvenser med ekte skuespillere. Det tredje spillet brukte samme format som toeren, men med mer avansert grafikk.

En av de tingene jeg elsket med Lands of Lore-spillene var de unike og hemmelighetsfulle miljøene. Dette var rollespill som virkelig fokuserte på utforskning, og det kunne være svært utfordrende å finne ut hvordan man skulle nå ulike deler av spillmiljøene. Man kunne også påvirke dem ved hjelp av magi, og selv husker jeg hvordan jeg brukte magiske gnister for å tenne hver eneste fakkel jeg kom over, og dermed gjøre omgivelsene litt lysere og hyggeligere. Jeg er nok ikke den eneste som hadde satt stor pris på å få vende tilbake til Westwoods fantastiske verden én gang til, og med dagens teknologi kunne seriens interaktive miljøer blitt svært spennende å leke seg i.

Marathon.

Marathon

Lenge før Master Chief tok sine første skritt ut på den ringformede Halo-verdenen gjorde spillets skapere seg bemerket med en annen serie, nemlig Marathon. Dette var førstepersons skytespill primært utviklet for Macintosh-plattformen, til glede for Mac-eiere som var misunnelige på Windows-folk som i praksis «eide» denne sjangeren på nittitallet.

I tillegg til å levere et godt (om ikke akkurat bemerkelsesverdig) gameplay er det kanskje det store historiefokuset som gjør at Marathon-spillene skiller seg fra mange av sine likemenn på nittitallet. Mens Doom og Quake stort sett ignorerte alt som hadde med god historiefortelling å gjøre, skiltet disse spillene med historier som faktisk var interessante på egenhånd (selv om historien i det siste Marathon-spillet er litt vanskelig å følge). Spillene hadde også andre hyggelige elementer, som et stort fokus på utforskning, samt nøtter som blant annet gikk ut på å manipulere omgivelsene.

Etter den nærmest obskøne suksessen Bungie og Microsoft (som kjøpte Bungie mens Halo var under utvikling) hadde med Halo, har Bungie vært låst til Microsofts flaggskipserie i flere år. Men i fjor kom sjokknyheten om at Bungie hadde løsrevet seg fra Microsoft, noe som betyr at de nå står fritt til å lage helt Halo-frie spill. Det hadde vært ekstremt moro om de gav oss noe helt nytt, men nesten like artig kunne det vært om vi endelig fikk en fortsettelse på Marathon-sagaen.

Forsiden akkurat nå

Til toppen