Feature Tiårets beste spill (50-41)

Et historisk tilbakeblikk

Vi teller ned de ti første spillene i det siste tiårs topp 50.

Spillåret 2009 er historie, noe vi har oppsummert i en egen artikkel her på Gamer.no. Det betyr også at de ti første spillårene i dette årtusen er over, noe vi selvsagt må markere. Derfor har vi bestemt oss for å presentere de 50 beste spillene fra de siste ti årene.

Jeg har bedt alle våre skribenter om å levere sine personlige topp ti-lister, og ved hjelp av et poengsystem danner disse grunnlaget for totallisten. Denne listen er igjen delt opp i fem saker skrevet av oss alle sammen, som vi publiserer nå på nyåret.

Først ut er plassene 50 til 41:

50. Metroid Prime (GameCube, 2003)

Metroid Prime
Metroid Prime

Tonny Albrigtsen: Retro Studios’ Metroid Prime er kanskje det siste Nintendo-spillet vi kan kalle avant-garde. Det representerer en strålende nytenkning av, ikke bare en, men to sjangre idet det blander førstepersonskyting med eventyr, en verdig oppfølger til klassikerne Metroid og Super Metroid som samtidig pløyer ny mark, og pløyer den skikkelig. Du styrer Samus Aran, en av spillverdenens mest utypiske heltinner gjennom en sjeldent levende verden med varierende flora og fauna som skal navigeres og bekjempes ved hjelp av et arsenal i stadig utvikling.

Det er rart å tenke på at dette er Retro Studios’ første spill, for med unntak av enkelte vel obskure gåter lykkes Metroid Prime med å fange deg i kampen mot rompiratene ved hjelp av et kontrollsystem skreddersydd for GameCube-stikken. Men kanskje enda viktigere er hvordan de bygger en plausibel verden gjennom det som lett kunne blitt en unaturlig hemsko, skanningen av det tenkelige og utenkelige på Tallon IV som forteller deg alt du trenger å vite om den ugjestmilde, men vakre planeten.

Det er på en måte passende at Metroid Prime begynner denne kåringen. Spillet representerer det som er i ferd med å bli en anakronisme: Stortittelen som setter spillbarhet i et helt nytt perspektiv. Nintendo har ikke levert denne typen titler etter at de revolusjonerte allmennhetens syn på spillmediet, og jeg tviler på om det finnes andre utgivere med baller nok til å gi ut noe så rendyrket nyskapende i en innpakning som er så tradisjonell.

49. Call of Duty 4: Modern Warfare (360/PS3/PC, 2007)

Call of Duty 4: Modern Warfare
Call of Duty 4: Modern Warfare

Lasse Lervik: Man kan si mye rart om førstepersonsskytespill, men at det er en sjanger som tidvis har lidd av mangel på nyskaping er det vel neppe noen som er uenige i. Fra nittitallets kreative eksplosjoner som Shadow Warrior og Blood trasket man plutselig inn i et nytt tiår, hvor det meste etter Half-Life endte opp i en smørje av lite minneverdige miljøer og umerkverdig gameplay. Call of Duty-serien var i mange år en serie som gjorde det med historie og stemning godt, men som kanskje ikke hadde allverden å by på i ren skyteglede.

Da fireren kom, derimot, var det med et brak. Enspillerdelen hadde en intensitet få spill kan matche, kombinert med en rekke særs kreative oppdrag. Der hvor man tidligere hadde blitt vant til å kravle i en skyttergrav eller fyke rundt i et pastellfarget verdensrom, kunne man nå innta rollen som skytteren på et AC-130-bombefly, kravle rundt i utkanten av Tsjernobyl som snikskytter og foreta sensitive spesialjegeroppdrag i spennende miljøer. Moderne krigføring i kampanjeform hadde blitt latt i stikken i mange år, men dette spillet gav alle kritikerne en stor støvel i trynet med et påfølgende «oooorah!».

Det var likevel flerspillerdelen som utmerket seg mest, med bunnsolid gameplay og rollespillelementer som gjorde det tilnærmet umulig å legge fra seg stikka når man først hadde begynt en økt. Dette spillet satte et så stort støkk i spillersjela at det den dag i dag kjennes ut som om det alltid har vært der. Å tenke på at Call of Duty 4 faktisk bare er to og et halvt år gammel føles rart, men når man ser på hvor tidløs opplevelsen det byr på er så gir det all tenkelig mening. Dette er og var i seg selv et fantastisk spill, og når man ser på hvilket fotavtrykk det har avsatt i spillhistorien så er det ikke rart at man begynner å se en stadig økende tilstrømming av spill som ønsker å utforske moderne krigføring.

48. Star Wars: Knights of the Old Republic II (Xbox/PC, 2005)

Star Wars: Knights of the Old Republic II
Star Wars: Knights of the Old Republic II

Tonny Albrigtsen: Noen vil kanskje reagere på dette, men for meg er Star Wars: Knights of the Old Republic II det mest interessante som har skjedd med Star Wars-universet siden Episode V: The Empire Strikes Back. Etter at den nokså smakløse A New Hope slo an blant verdens smårollinger, fikk den en oppfølger med en grad av modenhet som til en viss grad rettferdiggjør statusen Star Wars-mythosen har i dag.

Ironisk nok gjentar historien seg. Knights of the Old Republic II blir en kassasuksess til tross for at det på ingen måte skiller seg ut fra det vi har lært å forvente fra Bioware: en utspjåket Pygmalion. Akkurat som med Lucas, blir Bioware byttet ut med bedre menn: Obsidian, ledet av en av spillverdenens fremste auteur-forfattere Chris Avellone, får oppgaven. Resultatet blir grensesprengende. Grensesprengende interessant. Grensesprengende ødelagt, mye på grunn av en utviklingstid som ble kuttet ned til det uforsvarlige.

Det finnes flere mulige kandidater for tiårets best skrevne spill. Killer 7 av Suda 51. Psychonauts av Tim Schafer. Silent Hill 2 av Masashi Tsuboyama. Og selv om førstnevne kanskje er mer minneverdig, sistnevnte mer tilgjengelig, kan ingen av dem skilte med det Chris Avellone gjør på bestilling: Å snu alle sjangerkonvensjoner på hodet. KotOR II er et spill om hvorfor Kraften ikke er noe særlig kul, men det er også et spill som setter Star Wars-galaksen i en filosofisk og politisk kontekst. Kan Alpha Protocol gjøre det samme med spion-thriller-sjangeren?

47. Anarchy Online (PC, 2001)

Anarchy Online
Anarchy Online

Tor Egil Andersen: Til tross for en av de verste lanseringer noen sinne innen den massive onlinespillsjangeren, holder Anarchy Online fortsatt koken ni år etter. I dag er spillet selvfølgelig fryktelig utdatert på de fleste områder, men dets overlevelsesevne vitner om hvor stor dybde og mangfoldighet spillet har.

Det har en deilig kompleksitet få andre massive onlinespill har våget å etterligne, og en helt unik verden og historie. Det er selvfølgelig ingen tvil om at spill som World of Warcraft eller Aion er mye mer vellaget og blankpolerte, og det er heller ingen tvil om at Eve Online har enda mer dybde og har klart å kontinuerlig fornye seg på en måte Anarchy Online ikke har vært i nærheten av, men ingen andre massive onlinespill har klart å fange min interesse i like stor grad som dette fantastiske spillet.

Anarchy Online har et godt rollespillsystem og et genialt utstyrssystem jeg aldri har sett maken til. Det byr på mange forskjellige klasser, og samspillet mellom dem mot mektige fiender har gitt meg noen av mine beste spillopplevelser noensinne. Spillet viser utvikler Funcoms mot til å ta sjanser og evne til innovasjon, noe den massive onlinespillsjangeren aldri kan få nok av.

Kommentarer (64)

Forsiden akkurat nå

Til toppen