Tilbakeblikk

Tilbakeblikk: Full Throttle

Hvem elsker vel ikke eimen av eksos, whisky og dårlig aftershave?

Tim Schafer er navnet alle smatter på for øyeblikket. Den legendariske eventyrspillskaperen har vært en profilert personlighet i mange herrens år, men nylig oppvigleri har virkelig trukket ham frem i rampelyset igjen. Den svært velykkede kronerullingen for å lage et nytt og tradisjonelt pek-og-klikk-eventyr sender nemlig signaler om at sjangeren fortsatt kribler i mange mager.

En del kjenner gjøgleriet hans best fra Monkey Island-spillene, andre har bitt seg merke i den bisarre humoren gjennom spillene Brütal Legend eller Psychonauts. Vi har tatt en tur tilbake til 1995, da Secret Garden vant Melodi Grand Prix, Televerket gikk over til å hete Telenor og Tim Schafer endelig fikk frie tøyler til å lage et helt eget eventyrspill for første gang.

Introen, som gjør en veldig god jobb med å sette stemninga. Utvid

Kjørte sitt eget løp

Det er kanskje litt snålt å begynne med rulleteksten, men det er et lite dikt der som oppsummerer Schafer veldig godt, selv om det strengt tatt ikke er hans verk. Mannskapet bak Full Throttle bidro alle med et haiku til spillets avslutning, og utvikleren Michele Harrell heiv inn følgende:

My male fantasy
Now a profit-making game
maybe I'll get chicks

Dette har vært den vaklende ambisjonen til flere av Schafers prosjekter: høyst personlige, superkreative utgivelser som slet med å tjene like mange kroner og tomler opp fra kritikere. Men det gjaldt ikke det knallharde eventyret om bikeren Ben. Etter å ha jobbet på de to første spillene i den ikoniske Monkey Island-serien, samt storsuksessen Day of the Tentacle, etablerte han seg som en stjernedesigner i sin egen rett med Full Throttle..

Eventyrspillet solgte over én million eksemplarer, et svært hissig tall for et eventyrspill på den tiden, og tjente gode penger med tanke på budsjettet på rundt en og en halv million dollar. Det ga Schafer all verdens handlingsfrihet, noe han omsatte til den kommersielle nedturen Grim Fandango. Historien etter den tid kjenner vel de fleste, med lunkne salgstall for både Psychonauts og Brütal Legend.

Et viktig bidrag

I likhet med de fleste spillene til Schafer, omfavnet kritikerne Full Throttle, og det unike eventyrspillet har vært en viktig utgivelse for sjangeren sin. Et av de tydeligste tiltakene var at det byttet ut verblista fra tidligere LucasArts-spill med en dynamisk meny i form av en hodeskalle, hvor du kan bruke føtter, armer, øyne eller munnen på ulike gjenstander og interessepunkter.

Handlingene er selvforklarende og lett tilgjengelige.
Handlingene er selvforklarende og lett tilgjengelige.

Disse var fleksible, og gjorde det mye mindre frustrerende å prøve seg frem idet man løste spillets mange absurde gåter. Monkey Island 2s ni verb ble erstattet med fire fleksible handlinger, der foten for eksempel kan starte motorsykkelen og sparke ned en dør om hverandre.

Men spillet var banebrytende helt ned til grunnkonseptet sitt: en dystopisk fremtid der svevende biler har faset ut tradisjonelle kjøretøy, og lederen for en motorsykkelklubb må redde den siste gjenlevende produsenten av tohjulinger. Det hele fortelles på en vis hvor pek-og-klikk-elementene blandes med slåssing på motorsykkel, bilkjøring og kreative perspektivendringer.

Kompromissløst eventyr

Spetakkelet starter med at hovedpersonen Ben og gjengen hans, The Polecats, er i bøllemodus og kjører rett over en svevelimousin på motorveien. Inni sitter den eksentriske eieren av Corley Motors, Malcolm Corley og den slu rådgiveren hans Adrian Ripburger. Rikmannen er selv en gammel motorsyklist, og blir så inspirert av vandalismen at han oppsøker Polecats for å slå av en prat.

En av de beinharde mellomsekvensene.
En av de beinharde mellomsekvensene.

På en bar i nærheten finner Ben og Corley tonen, mens Ripburger forsøker å overtale gjengen til å være kjøttskjold og eksortere dem til et investormøte. Ben takker høflig nei, men Ripburger har andre planer, og får livvaktene sine til å slå hovedpersonen bevisstløs før han overtaler The Polecats til å bli med på møtet likevel. Alt føyer seg selvsagt inn i rådgiverens plan om å ta over motorkonsernet.

Hovedpersonen går ikke med skinnjakke uten grunn, og overfallet går hardt utover stoltheten til mannen med permanent tredagersskjegg. Han farter selvsagt etter konvoyen for å finne ut hva i alle dager som foregår. Der har du egentlig hele premisset for det beinharde eventyret, hvor motorsykler, tungrock og skinnjakker blandes med LucasArts' legendarisk bisarre humor og historier.

Kult å slå av en prat

Full Throttles skarpeste brodd finnes du i samspillet mellom de herlig distinkte figurene, båret av fantastisk humor og glimrende stemmeskuespill. For Roy Conrad – han inntok den fantastiske rollen som Ben Throttle – skulle Full Throttle stå som et karrierehøydepunkt. Han døde bare 61 år gammel av lungekreft, men rakk også å bidra med mindre roller i andre LucasArts-spill.

Et eksempel fra starten, der spillets herlig harry humor vises frem. Utvid

Mark Hamill, eller Luke Skywalker fra Star Wars, gjorde en vel så god jobb med bølla Adrian Ripburger og hans stoiske men gyselige talemåte. Hamill har med tiden blitt en svært populær og respektert stemmeskuespiller, med strålende roller i blant annet Batman: Arkham Asylum og Wing Commander IV.

Mye av årsaken til at de to kranglefantene og resten av figurgalleriet fungerer så godt, er det fantastiske grafiske håndverket till Peter Chan. Han klekket ut en verden som står helt på egne ben, hvor voldsomme motorsykler med åtte eksospotter sameksisterer med svevende biler, og alt er tegnet med en naturlighet som leder til å tro at «et eller annet sted så er det sånn». Selv i dag er det vanskelig å sammenligne stilen i Full Throttle med noe annet spill, mer enn på et overfladisk plan.

Et kort eventyr

Gåteløsingen her er langt fra så abstrakt og intrikat som i andre spill fra LucasArts, og her er det få skrullete kombinasjoner av gjenstander for å lage desto snålere multiverktøy. Problemløsingen er ganske rett frem, uten at den er fryktelig rasjonell av den grunn. Schafers hang for kreative gåter er selvsagt tilstede.

Monkey Island 2 brukte også SCUMM-motoren, men Full Throttles grensesnitt er mer rendyrket.
Monkey Island 2 brukte også SCUMM-motoren, men Full Throttles grensesnitt er mer rendyrket.

Spillet er både kort og fysisk lite, med det resultatet at det er forholdsvis smidig, selv for de som står fast og ser seg nødt til å prøve alle gjenstander på alle steder, slik man gjør i eventyrspill. En del av problemene baserer seg likevel på at du pikseljakter bittesmå gjenstander rundt omkring i spillskjermen, en langtekkelig mekanisk uvane som heldigvis er sendt i eksil i dag.

Et annet frustrerende aber er at utviklerne har hevet inn en del floker som tilsynelatende skal smøre varigheten utover kneipen, uten å gjøre den noe saftigere. Du møter blant annet på noen kinkige og unødvendige tidsfrister, og steder hvor du må kjerne deg frem til en løsning gjentatte ganger, med lange sekvenser mellom forsøkene.

Perfekt lydspor

Men alle innvendinger til side, er eventyrspillet som ligger i bånn her blant LucasArts' beste. Du trenger ikke å legge deg særlig sent for å fullføre spillet på en kveld, men det er ikke nødvendigvis negativt. Opplevelsen er kjapp, knallhard og energisk – akkurat slik et spill basert på motorsykler og tungrock burde være.

Schafers interesse for rock og metal kom også tll syne i Brütal Legend.
Schafers interesse for rock og metal kom også tll syne i Brütal Legend.

Det bærer selvsagt lydsporet preg av – rockegruppa The Gone Jackals disket opp med en blanding av låter fra albumet Bone to Pick ispedd egenlagde traller, som igjen bidro til at albumet deres solgte hundretusenvis av eksemplarer. Bandet eksisterer ikke lenger, men kan i hvert fall skryte av at musikken deres utgjorde et av de mest veltilpassede og drevne lydbildene i noe videospill.

De aller stiligste actionscenene i spillet, som når du henger frempå en lastebil i full fart eller slåss med andre motorsyklister ved hjelp av motorsag og gjødselpulver, blir selvsagt dobbelt så tøffe når fuzzgitaren pumper deg videre. Samtidig brekkes både blues og bluegrass frem når stemningen legger opp til det, med imponerende balanse.

Nok er nok

En artig anekdote er at Full Throttle opprinnelig inneholdt en scene hvor Ben tar hallusinogener og ser syner, men flosshattene syntes ikke at det var særlig passende, selv om spillet inneholder eksploderende biler, menn som blir sparket i trynet og strekketortur. Heldigvis valgte Tim Schafer å bygge videre på konseptet, med Psychonauts som resultat. Noen ser nok også en del av arven fra Full Throttle i Brütal Legend, som også leker med tungrock og voldsomme karer i skinnklær.

Det er like greit at Hell On Wheels aldri kom. Utvid

Noen ordentlig oppfølger ble det derimot aldri. Fem år etter at originalen kom, bare måneder etter at Tim Schafer dro og stiftet Double Fine, begynte et gjenværende lag hos LucasArts å jobbe på en oppfølger kalt Full Throttle: Payback. Stridigheter mellom utviklerne og ledelsen gjorde at spillet ble kansellert allerede samme år, og fyren som ledet prosjektet, Bill Tiller, endte opp med å dra for å starte Autumn Moon – studioet bak A Vampyre Story.

Hesten hadde likevel litt liv igjen i skrotten, og kjeppen ble plukket opp igjen i 2002. Da startet et nytt team på Full Throttle: Hell on Wheels, et actioneventyr som også skulle ta serien til PlayStation 2 og Xbox. Du kan se akkurat hvor lite inspirert spillet var i traileren til høyre, og dette prosjektet ble heldigvis skrota allerede året etter.

Det virker ikke særlig sannsynlig at vi noen gang får et nytt Full Throttle, og det er egentlig like greit. Denne lille kruttpakken gjør veldig lite galt, selv om det er lett å henge seg opp i noen gjentakende og litt rustne scener, og står helt fantastisk på egne bein. Om du har lyst på et effektivt dypdykk i eventyrspillenes beste æra, bør du sette av en kveld til å jage Ripburger.

Les også: Eventyrspillenes utvikling
Les også: Uventet hjelp for Psychonauts 2

Kommentarer (15)

Forsiden akkurat nå

Til toppen