Tilbakeblikk Tilbakeblikk: Ufouria: The Saga

Gylne øyeblikk som levner spor

8-bit-æraens mest urettferdig glemte klassiker finnes nå på Virtual Console.

Når vi snakker om spill, på Gamer.no og andre steder, handler det i første rekke om det nyeste, det peneste og det beste. Men spillfantastene er, som mennesker flest, egentlig uhelbredelige nostalgikere. Det handler om å gjenskape de første, gylne øyeblikkene som har forlatt oss, men likevel satte et uutslettelig inntrykk. Øyeblikkene som fikk det til å krible i magen, til å ise nedover ryggen.

Bop-Louies møte med Freeon-Leeon får Jaltakonferansen til å blekne.
Bop-Louies møte med Freeon-Leeon får Jaltakonferansen til å blekne.

For meg er det like naturlig å snakke om det første spillet som den første kjærligheten, og her blir kjærtegnene et spørsmål om nivådesign, bevegelsesmønstre, figurer.

Der og da var det derimot ikke slik. Jeg spilte fordi det var gøy, fordi det var nytt og fordi det var spennende. Først etterpå begynner man å forstå hva man faktisk opplevde. Av barndommens spill har kanskje du også noen utvalgte som du ikke kan glemme? For meg fantes det to slike spill: Castlevania 3 og Ufouria.

På sporet av de tapte spill

Men der førstnevnte var tredje spill i en serie som fortsatt lever i beste velgående og har gått inn i alle spillkritikeres vokabular idet man snakker om Metroidvania-sjangeren, eksisterer Ufouria bare som en glemt skygge på våre breddegrader. Dette mye på grunn av at spillet ikke ble sluppet i USA før det nå nylig dukket opp på Wiis Virtual Console, og derfor ikke inngår i den Amerika-sentrerte spillindustriens felles bevissthet.

Jeg eide aldri noen av disse spillene på kassett, så jeg spilte hos en kamerat. Den eneste konsollen som ble sluppet innenfor husets fire vegger før jeg et tiår senere kjøpte meg en Xbox var en Game & Watch. Mine foreldres kritiske holdning til spill førte til at det å dra bort for å spille fikk et element av det forbudte ved seg, at det føltes som om jeg begikk et lovbrudd mot familiens institusjon. For meg var mitt første møte med spill langt mer spennende enn mitt første møte med porno.

Oksymoronalarm! Menyen er faktisk både oversiktlig og rollespillaktig.
Oksymoronalarm! Menyen er faktisk både oversiktlig og rollespillaktig.

Det morsomme er at Ufouria utforsket nettopp Metroidvania-modellen, en sammenhengende verden som utforskes gradvis; hvor man orienterer seg til høyre og venstre, opp og ned, for å finne monstre hvis bekjempelse gir deg tilgang til verktøyet du trenger for å komme deg litt videre.

Fire brødre som ikke er brødre

Ufouria er navnet på den fremmede verdenen spillet foregår i. Tittelen bør regnes som et av spillindustriens smarteste ordspill idet det spiller på ordet eufori (en sterk lykkefølelse) og fortellingens fire spillbare figurer. Vår første hovedperson , den blekhudede og toppluede Bop-Louie, begynner spillet mutters alene på bunnen av et krater. Hans tre venner, dinosauren Freeon-Leeon, spøkelset Shades og frosken Gil har forsvunnet, og det blir din oppgave å finne dem igjen slik at dere sammen kan flykte fra eventyrkrateret.

Ufouria er kanskje strukturert som Metroid, men det spilles mer som Super Mario Bros. Du beveger Bop-Louie med styrekorset, mens de to knappene tar seg av hopp og spesialangrep. Fiender beseires ved at du hopper på dem samtidig som du holder nedover på styrekorset, og beseirede fiender gir fra seg enten perler som gir deg liv eller klosser som du kan kaste i kamp.

Kontrollen er svært responsiv, men forkludres fra tid til annen av en ujevn bildeoppdatering. Ufouria dytter nemlig Nintendoen omtrent så langt som den kan dyttes. Den detaljerte og ekspressive grafikken passer spillets uttrykk perfekt. Hver animasjon er et kjærlighetsbarn som vekker latter og glede.

Hva er greia med drotter som smiler når du dreper dem?
Hva er greia med drotter som smiler når du dreper dem?

Etterhvert som du finner vennene dine oppdager du at de lider av hukommelsestap og at den eneste muligheten til å få dem til å huske deg er å utfordre dem til en duell i klossekasting. Nederlag resulterer ikke i noe verre enn at du får en sjanse til. Når du lykkes blir figurene tilgjengelig fra spillets meny som er tilgjengelig via startknappen.

Hver av figurene har egne ferdigheter, spesialangrep du må finne for å komme deg videre som ofte har en humoristisk vri. Dinosauren Freeon-Leeon kan svømme og gå på is, mens frosken Gil kan dukke under vann og spytte bomber. På din ferd gjennom den varierte og ofte direkte psykedeliske verdenen møter du en rekke utfordringer. Lysbrytere må slåes på. Steiner må flyttes. Vannkraner må aktiveres. Egg må leveres tilbake. Den ville blandingen av oppgaver gir ingen mening annet enn at de er absurde innenfor spillets kontekst. Men det betyr ikke at de ikke er lettfattelige.

Fauna fra helvete, lydspill fra himmelen

Ufouria er et vakkert spill fordi det er merkelig, men også bare vakkert. Det hviler en underfundig logikk over det som skjer som ligger i krysningen mellom spillparadigmet og den virkelige verden. Mus i treningstøy, gigantiske tyggegumier, lepper som drar seg forover med tunga, gruvearbeidere som borer seg bortover ... og dette er bare Ufourias vanlige fiender. Spillets hirdførere går fra en elementær halvveis formløs kjempe, som smiler når du tramper på ham i et femtalls iterasjoner til en serie med merksnodige katter. Men om fiender resirkuleres, varierer de likevel nok i egenskaper, form og farge til at det føles som at motiver utvikles, ikke at Sunsoft slapp opp for ideer underveis.

Bop-Louies spesialangrep er kroppskomedie av høy kvalitet.
Bop-Louies spesialangrep er kroppskomedie av høy kvalitet.

Det morsomste og samtidig mest tragiske av Ufourias ville liv er katten som møter deg med rustning. Idet rustningen forsvinner står katten gråtende tilbake, mens du ikke har noe annet valg enn å hoppe den ihjel. Dette er en strålende kommentar på spill som vold og de begrensede mulighetene for interaksjon mediet fortsatt sliter med.

Sunsoft, Ufourias skapere, har laget en rekke klassikere der den mest kjente kanskje er Batman-spillet til NES. Felles for dem alle er at de har noe av den beste musikken som finnes fra 8-bit-tiden, og Ufouria er intet unntak. Fra den oppjagede sjefsfiendemusikken til det ganske enkelt uforstyrrelige klokkespillet som møter deg når du fullfører spillet og rulleteksten ruller viser Sunsoft at de kjenner verdien av en god komposisjon.

Ufouria er i Japan kjent som Hebereke. Spillet hadde der en viss suksess og fikk flere avleggere som på ingen måte lever opp til originalen. Deler av designet i den østlige utgaven avviker fra det vi kjenner fra den vestlige. Bop-Louie blir til pingvinen Hebereke og Freeon-Leeon er ei jente utkledt i dinosaurdrakt, mens fuglefiendene ikke lenger slipper vekter i hodet på deg, men heller slipper det fugler vanligvis slipper. Den vestlige versjonen seirer kvalitetsmessig da samtlige av disse forandringene er positive, så du trenger ikke være redd for at du går glipp av noe.

Mens Shades' oser kulhet.
Mens Shades' oser kulhet.

Salig blanding

Med sine livcontainere, helbredende drikker, kart og kompass, er det naturlig å beskrive Ufouria som et hybrid mellom actionspillet og rollespillet i samme klasse som The Legend of Zelda. Men med sin vinkelrette 2D-vinkling og presise kontroll spilles det som et plattformspill av Mario-skolen. Det merkelige er imidlertid at det helt mangler utfordringen Mario og Luigi har lært oss å elske, hvordan smarte designideer bare eksisterer for sin egen del og ikke for at spilleren skal utvikle ferdigheter.

Slik jeg ser spillet i dag føles det rett og slett som et barnespill. Men akkurat som i filmatiseringene såvel som originalmaterialet til moderne barneklassikere som Coraline og Where the Wild Things Are gjør dette ingenting. Ufouria har elementer ved seg som gjør den lettfattelige historien, den forholdsvis korte lengden (du kan spille gjennom spillet på et par timer) og den nesten enkle interaktiviteten uvesentlig for helhetsopplevelsen. Du føler at du blir dratt inn i et univers som ikke bare er ulogisk, men barnslig ulogisk. Blandingen av nærmest tilfeldige elementer minner mest av alt om hvordan barn organiserer historier og univers, hvordan de tar nesten hva som helst og roter det sammen på en måte som ikke har noen annen logikk enn barnslige luner og innfall.

En mus i joggedress!
En mus i joggedress!

Mer problematisk er imidlertid hvordan historien i Ufouria virker som et grenseløst forsvarsskrift for kolonialismen. De fire vennene befinner seg i en fremmed verden som ikke har gjort dem noe, og ender opp med å drepe for fote i et forsøk på å finne veien hjem. Å avsløre hvordan det hele ender er kanskje unødvendig, og derfor utelater jeg det, men at det ikke finnes noen reell motivasjon for handlingene til de fire vennene er mildt sagt underlig. De vil hjem. Dem om det. Jeg vet imidlertid ikke om jeg skal hylle Ufouria for å være ærlig eller klandre det for ikke å forsøke å skape noen dypere motivasjon for figurene. Spillet blir på ingen måte ødelagt av denne uklarheten, men det er definitivt et tankekors at ingenting skal reddes, men at du slåss for din egen del.

Konklusjon

Selv i dag står Ufouria som et vitnesbyrd på spillmediets nærmest uendelige potensiale. Jeg kjenner spillet bedre enn jeg kjenner noen annen interaktiv verden. Hver krok inngår som en detalj på mitt mentale kart. Hver animasjon lokker fram et smil idet de eksemplifiserer kroppskomedie. Best av alt husker jeg Bop-Louies ansiktsuttrykk når hopp blir til tramp. Uttrykket får meg til å tenke på den kalde, barnslige viljen som lå til grunn den gangen jeg ønsket å bli dinosaurekspert. Dette fordi jeg hadde fattet et håp om å en gang klone min egen monsterøgle som kunne spise alle jeg hatet.

Noen år og en schizofrenidiagnose senere ser kloden nokså anderledes ut. Men Ufouria, med sin merkverdige blanding av plattformeventyr, rollespill, absurditet, menneskedyr, kolonisering og evig vennskap står fortsatt tilbake. Eufori har blitt til spillmessig utopi.

Ufouria er nå tilgjengelig på Virtual Console for 500 Wii-poeng (ca. 40 kroner).

Kommentarer (3)

Forsiden akkurat nå

Til toppen