Tilbakeblikk Tilbakeblikk: Winter Games

OL-ilden tennes i spillform

Vi tar en titt på den første vinterolympiske spillsuksessen.

Hvis du var aktiv spiller på åttitallet husker du sannsynligvis en utgiver som het Epyx. De laget klassikere på samlebånd, og med spill som Impossible Mission, Pitstop 2, Temple of Apshai, Jumpman og Chip's Challenge sikret de seg en fast plass i spillernes hjerter. Det de sannsynligvis er mest kjent for er imidlertid sportsspillene deres. Det hele begynte med Summer Games, som fortsatt står som et av de aller beste OL-spillene i historien, men vi fikk også storslagne spill som World Games, California Games og, selvfølgelig, Winter Games.

I disse OL-tider passer det godt med en titt på nettopp Winter Games, som må sies å ha vært et av de første virkelig vellykkede OL-spillene på vintersiden (selv om det strengt tatt ikke var et offisielt produkt). Som alle de andre Games-spillene til Epyx var Winter Games en samling småspill hentet fra vinteridrettens verden. Opp til åtte spillere kunne kjempe om heder og ære, og man kunne velge om man ville konkurrere i alle spillene, noen få eller bare ett. Det hele ble selvsagt åpnet på seremonielt vis, med tenning av OL-ilden og gammeldags dueslipp.

Etter at deltakerne har skrevet inn navn og valgt hvilket land de vil kjempe for, starter den første øvelsen – som har fått det litt rare navnet «hot dog», og bak det litt merkelige navnet finner vi fristil hopp. Her er målet å gjøre akrobatiske triks i luften, før du gjør en kontrollert landing. Ved å peke joysticken i ulike retninger gjør du forskjellige triks. Disse tar ulik tid å fullføre, og gir derfor ulik poengsum. For å få høyst mulig poeng må du kombinere flere triks i luften.

Øvelse nummer to er en klassiker, nemlig skiskyting. Her ser du skiløperen din fra siden, og må bevege joysticken fra side til side for å ta skritt fremover. På slettene må bevegelsene være rolige og balanserte, mens i oppoverbakkene er må du være så kjapp som mulig. I utforbakkene holder det å ta stavtak ved å bevege joysticken nedover, og jo flere tak du får tatt før bakken er overstått, jo bedre hastighet får du. Når du kommer inn på standplass må du ta joysticken raskt opp og ned for å simulere ladingen, og så trykke skyteknappen akkurat når siktet peker på blinken. Skiskyting tar mye mer tid enn de andre øvelsene i spillet, og er en variert og koselig øvelse.

Så har vi to øvelser som foregår på kunstløpsbanen. Den første er standard kunstløp. Her får du ett minutt på deg til å utføre syv obligatoriske triks eller bevegelser (som ulike piruetter og hopp). Dette krever god timing og kunnskap om hvordan de ulike bevegelsene skal gjennomføres, og kunstløpspillet er overraskende dypt. Den andre kunstløpdisiplinen er fristil, og her får du to minutter på deg. Til gjengjeld må hver bevegelse utføres minst tre ganger. Her gjelder det å holde tungen rett i munnen og ha oversikt over hva du har gjort.

Vi forlater ikke skøyteisen med en gang, for Winter Games har selvfølgelig også standard skøyteløp å by på. Dette er nok den enkleste delen av spillet, for her er poenget rett og slett bare å bevege joysticken fra side til side. Men timingen må være rett for å unngå feilskjær, så Winter Games' skøyteløp kan egentlig ikke sammenlignes med de grusomme joystickdreperne vi fikk i mange andre sportsspill på denne tiden.

Så har vi den norske favoritten skihopp. Det litt morsomme her er at Winter Games kom ut før svenske Jan Boklöv innførte den en gang så forhatte V-stilen som alle hoppere bruker i dag. Derfor får vi her klassiske skihopp hvor skiene må stå så samlet som mulig i svevet. Men før du er i luften må du selvsagt time selve hoppet riktig, og etter et vellykket svev må du sørge for en perfekt landing med Telemarknedslag. Det nytter jo ikke å hoppe ned bakken hvis landingen går feil.

Den siste øvelsen i de aller fleste Winter Games-utgavene er toerbob. Her er selvsagt målet å komme ned en intrikat bane så raskt som mulig, uten å velte på veien. De fleste utgavene brukte primitiv 3D-grafikk for denne øvelsen, noe som gjorde den til en favoritt på åttitallet der det meste var i 2D. Dette på tross av at oppdateringshastigheten var lav og selve spillvinduet var knøttlite.

Bilde fra Mobygames.
Bilde fra Mobygames.

Atari 2600-utgaven av Winter Games manglet flere av disiplinene fra de større utgavene, men hadde til gjengjeld utfor. Det er i grunnen litt rart at de andre utgavene ikke hadde denne erketypiske vintersportsdisiplinen, men til gjengjeld fikk vi den i det populære Epyx-spillet World Games som kom ut noe senere. Uansett, utfor på Atari 2600 er en enkel affære, hvor du ser handlingen ovenfra og må komme deg ned løypen så raskt som mulig, uten å misse portene på veien.

Konklusjon

Hvor godt Winter Games holder mål i dag skal jeg ikke driste meg til å si noe om, men da spillet ble lansert kunne det skilte med svært flott grafikk og, etter datidens standard, gode småspill. Spillet kom til en haug av formater, men med unntak av Atari 2600-utgaven var de fleste versjonene rimelig like i forhold til oppbygging og gameplay. Naturligvis var det relativt store grafiske forskjeller – spillet kom tross alt på omtrent alt av åttitallets formater. Commodore 64-versjonen, hvor det meste av bildematerialet i denne artikkelen er fra, kan forresten kjøpes på Virtual Console-systemet til Wii.

Kommentarer (9)

Forsiden akkurat nå

Til toppen