Feature

Tre iPhone-spill du må prøve

Japanske Cave står for noen av de beste iOS-spillene.

I jungelen av spill til iPhone og iPod Touch kan det være vanskelig å finne fram. Fremover skal jeg forsøke å plukke ut noen av de viktigste titlene på plattformen og sette dem under lupen. Det er naturlig å begynne med spillstudioet Cave, hvis Dodonpachi Resurrection havnet helt oppe på andreplass på lista mi over fjorårets beste spill.

De siste ukene har vi anmeldt Guwange og Deathsmiles til Xbox 360 til god kritikk. Denne gangen skal jeg se på tre spill: Nevnte Dodonpachi, Espgaluda II og Mushihimemesama Bug Panic. Felles for alle er at de er programmert av Cave og at de er skytere. Hvordan står disse spillene seg mot andre mobilspill, og kanskje enda viktigere, kan de regnes som gode spill hvis man sammenligner dem med de opplevelsene man får på PC og hjemmekonsoll?

Dodonpachi utmerker seg som spesielt intenst.
Dodonpachi utmerker seg som spesielt intenst.

Dodonpachi Resurrection

Skytere passer iOS godt. Den overraskende taktile følelsen det er å styre avatarer ved å flytte fingeren over skjermen gjør at man ikke savner en tradisjonell stikke, og det at det ikke nødvendigvis er noe minus å holde inne skyteknappen gjør det enkelt å akseptere at man ikke har noen kontroll over kulene sine.

Dodonpachi foregår i framtiden, der du som pilot har ansvar for å bekjempe fiender som spyr ut kuler som om de skulle vært bulimikere. Fiendene fordeler seg på en skala mellom militære kjøretøy, skip, helikoptre, ufoer og gigantiske roboter, og sjefsfiendene er konsentrasjonsprøver som går fra form til form.

Humoren man ser i for eksempel Guwange uteblir. Historien er pompøs og full av sci-fi-sjargong, men samtidig så minimal og gjemt bort at den ikke forstyrrer deg der du spretter mellom kuler mens du forsøker å ikke bli presset inn mot kantene slik at mulighetene for å forflytte seg blir færre.

Du har mulighet til å plassere skipets spesialegenskaper akkurat hvor du vil.
Du har mulighet til å plassere skipets spesialegenskaper akkurat hvor du vil.

Dodonpachi utmerker seg med stramme kontroller som er godt tilpasset bevegelsesskjermen og et poengsystem som har blitt oversatt uten at man har mistet essensen i det. Ja, man har kanskje til og med forbedret det. For nybegynnere kan det være nok å unngå kulene til fienden med fingergymnastikk, mens viderekomne kan sette seg inn i spillets mer intrikate mekanikker som laserskudd, hyperangrep og SM-måleren. Sistnevnte er avhengig av strategien din, den beveger seg etter om du spiller aggressivt eller defensivt, og er nødvendig å mestre hvis du ønsker å høste virkelig store poengsummer.

Den opprinnelige arkadeversjonen av spillet er også tilgjengelig, og jeg har vansker med å fastslå hvilken versjon jeg liker best. SM-måleren blir i arkadeversjonen erstattet med et mer streit poengsystem som ikke er like spennende, men bortsett fra det har man beholdt skipets egenskaper. Jeg anbefaler at du prøver begge.

For et iPhone-spill er prisen relativt høy, men med poenglister og prestasjoner inkludert, kan spillet det tar godt under en time å spille igjennom fort bli en mani. Du tar det frem på bussen, i matpausene, før du skal legge deg, og snart er det å dukke unna kuler like naturlig som parkeour er for Faith i Mirror’s Edge.

Lær deg å mestre S/M måleren, og rollen mellom sadist og masochist byttes raskt om.
Lær deg å mestre S/M måleren, og rollen mellom sadist og masochist byttes raskt om.

Dodonpachi Resurrection er en førsteklasses skyter. Originaliteten ligger ikke i den audiovisuelle presentasjonen der filosofien virker å være «more is more», men i skipets egenskaper og hvordan de vekselvirker med poengsystemet, og her når de færreste utviklere Cave til knærne. Et selvsagt kjøp for tilhengere av sjangeren.

9/10

Espgaluda II

Også her snakker vi om et typisk sjangerspill. Espgaluda befinner seg et sted mellom steampunk og fantasy, men er fullt og helt en manisk skyter. Du velger mellom tre avatarer med forskjellige egenskaper, og fører dem gjennom seks brett som tar deg gjennom by og land og over sjø.

Den (som regel) subtile humoren som kjennetegner Cave er så definitivt til stede i sansebombardementet, og det nesten maniske lydsporet gir en følelse av prekær fare. Ondskapen blir selvfølgelig mer presserende etterhvert som du kommer dypere inn i spillet, og oppbyggingen er intet annet enn mesterlig.

Espgaluda 2 er ikke like intenst, men krever både oppmerksomhet og tålmodighet likevel.
Espgaluda 2 er ikke like intenst, men krever både oppmerksomhet og tålmodighet likevel.

I Espgaluda II finnes det selvfølgelig også nyanser, for der onde tunger vil ha det til at alle maniske skytere egentlig er det samme spillet, motbeviser Cave dette gang på gang. Den kanskje viktigste egenskapen som skiller avataren din i Espgaluda fra avataren din i Dodonpachi er muligheten til å gå inn i oppvåkningsmodus. Her fryses du, samtidig som kulene som angriper deg går saktere, og du kan bruke edelsteinene du får for å beseire fiender til å gjøre fiendens skudd om til gullmynter ved ganske enkelt å trykke på dem.

Du blir neppe overrasket om jeg sier at dette er vitalt for å oppnå høye poengsummer, og da hjelper det selvfølgelig at dette er akkurat like tilfredsstillende som slå-tilbake angrepet i Ikaruga.

Bortsett fra dette er Espgaluda II et typisk skytespill. Som i Dodonpachi inkluderes det både en iPhone- og en arkademodus. Du har spesialangrep du enten kan utløse selv eller velge at skal utløses automatisk idet du treffes av kuler, og har stor mulighet til å påvirke hvordan opplevelsen skal føles gjennom vanskelighetsgrader og kontrolloppsett.

Den pistolen er stor nok for oss begge.
Den pistolen er stor nok for oss begge.

Det føles naturlig å sammenligne Espgaluda og Dodonpachi, og her kommer nok førstnevnte dårligst ut med en fingerbredd. Poengsystemet er ikke like kult i Espgaluda, og innpakningen til Dodonpachi er hakket mer imponerende, men når du ser fjerdedrotten gå fra form til form, den ene mer kreativ enn den andre, sitter du fjetret. Vi kaller ikke Devil May Cry dårlig bare fordi Bayonetta er litt bedre.

Espgaluda II er nemlig et produkt som holder høy klasse. Hvis du laster ned Dodonpachi og blir forelsket i det, ser jeg ingen grunn til at du ikke skal like Espgaluda nesten like godt. Det gjør litt vondt, men Espgaluda II lander på en åtter.

8/10

Mushihimesama Bug Panic

Og nå noe fullstendig annerledes. Bug Panic er en tostikkeskyter som benytter seg av klassiske nivåer. Synsvinkelen er ovenfra og ned og fiendene er insekter som påvirkes av en mystisk kraft som gjør dem aggressive; og som insektenes beskytter blir det din jobb å klarne opp i mysteriet som selvfølgelig innbefatter å ta livet av alt som rører på seg.

Som skytere flest begynner også Mushihimesama forsiktig.
Som skytere flest begynner også Mushihimesama forsiktig.

Også her, og dette er kanskje den største overraskelsen, varter Cave opp med et kontrollsystem som sitter knirkefritt. Virtuelle stikker fungerer ikke alltid like godt på iOS, men Cave ser ut til å ha løst denne hemskoen og serverer et kontrollsystem som responderer sjeldent godt til tommelbevegelsene dine.

Bug Panic er ikke et kulehelvete, som skyter krever det en mer metodisk tilnærming, men ja, innsektsfiendene skyter på deg. Jobben din er å unngå fiendens kuler samtidig som du skyter tilbake, og dette gjør du ved å styre skytestikken over fiendene. Du kan sende av gårde enkle skudd, eller du kan låse deg inn på opptil tre fiender før du slipper ødeleggelsen løs.

Det er nemlig slik at skuddene dine setter i gang en kjedereaksjon med eksplosjoner som potensielt tar livet av flerfoldige fiender. Dette er spennende. Fiender gir fra seg poenggjenstander når du knerter dem, også spennende. Og som om ikke det var nok, er brettene fylt med hemmelige puslespillbrikker, noe som også er spennende. Dermed er det ikke annet enn naturlig at Bug Panic oppleves som svært spennende.

Å ta livet av en Maria-fly-fly kan aldri forsvares. Med mindre den skyter først.
Å ta livet av en Maria-fly-fly kan aldri forsvares. Med mindre den skyter først.

Strukturen er klassisk. Du beveger deg fra nivå til nivå for å låse opp en drottkamp, og om du skulle overleve den befinner du deg straks i neste verden. Hver verden har klassiske motiver av typen skog, lava og ørken, og der de første nivåene er lekende lette blir de siste straks hårrivende vanskelige.

Det som løfter Mushihimesama er at det har produksjonsverdiene til et meget godt Super Nintendospill, noe du sjeldent finner på iOS, samtidig som det har poengsystemet som kjennetegner Cave på sitt beste. Bug Panic er enda et Cave-spill som lukter på nieren, men fordi det å spille med to tomler på berøringsskjerm er og forblir ubehagelig uansett hvordan man vrir og vender på det, lander også det på en åtter.

8/10

Konklusjon

Cave har så langt lyktes med å overføre sine skytespillopplevelser fra arkadehallen til iPod, og med Bug Panic viser de at de også kan skape originale spill til plattformen som holder høy kvalitet. Sammenlignet med den opplevelsen man får på på de andre håndholdte, spiller Cave på plattformens styrker i en slik grad at titlene deres er gode nok til å bekrefte kjøp av iPhone og iPod som rene spillkonsoller. Vi snakker kort sagt om den første AAA-utvikleren av iOS-spill, spill du skylder deg selv å oppleve.

Følg med videre når jeg går igjennom noen av mine personlige favoritter på iOS-fronten, noe som forhåpentligvis vil vise noe av mangfoldet til konsollen som uten tvil gir deg mest for pengene dine for tiden.

Kommentarer (1)

Forsiden akkurat nå

Til toppen