Feature

Ufortjente fiaskoer – del 2

Her er fem nye spill som burde solgt så mye bedre enn de gjorde.

Det er mye som må til for at et spill skal selge godt, og dessverre er kvalitet bare én del av oppskriften. I denne todelte artikkelen tar vi en titt på ti spill som ikke fikk den suksessen de burde ha hatt.

Les også: Ufortjente fiaskoer, del 1

Call of Cthulhu: Dark Corners of the Earth.
Call of Cthulhu: Dark Corners of the Earth.

Call of Cthulhu: Dark Corners of the Earth

Cthulhu-mytoset er utrolig fascinerende, litt fordi det er så vanvittig. Her handler det ikke om simple zombier eller ånder, men mektige guder som er eldre enn tiden selv, og så langt utenfor vår menneskelige fatteevne at bare det å få et glimt av dem er nok til å forvandle selv den mest hardbarkede av oss til en gråtende, bablende galning. Få spill har klart å levere en troverdig versjon av Cthulhu-mytoset og dets stemning, men det finnes ett spill som til gjengjeld har lykkes svært godt: Call of Cthulhu: Dark Corners of the Earth.

Dette er i utgangspunktet et førstepersons skytespill, men det betyr ikke at det er et simpelt skytegalleri. I de første timene av spillet har du ikke tilgang på et eneste skytevåpen. I stedet må du leke detektiv og utforske den gufne byen Innsmouth. Etter som du graver i byens mørke hemmeligheter blir det stadig tydeligere at livet ditt er i fare – og det hele kulminerer i en av de mest intense jaktsekvensene i noe spill så langt.

Men selv etter at spillet begynte å levere ut våpen og ammunisjon, var det langt fra noen ordinær korridorskyter. I løpet av de mange timene det tok å fullføre slo det til med den ene minneverdige sekvensen etter den andre, og både variasjon og stemning var på topp. Mens andre skytespill går i glemmeboken like raskt som de kom, er dette et spill som huskes lenge.

Call of Cthulhu: Dark Corners of the Earth var det første og eneste spillet fra Headfirst Productions, en spillutvikler startet av veteraner fra Simon the Sorceror-studioet Adventuresoft. Spillet var under utvikling i hele seks år, før det endelig ble lansert på Xbox av Bethesda Softworks, uten noen fanfare overhodet. Ikke overraskende forsvant det fra salgslistene like raskt som det kom inn, og da PC-versjonen dukket opp noen måneder senere var det allerede for sent. Headfirst var konkurs. Men takket være denne PC-versjonen «lever» spillet i det minste fortsatt, etter som det kan kjøpes på Steam.

Startopia.
Startopia.

Startopia

Det å drive en romstasjon er ikke noen dans på roser. Spesielt ikke når de som bruker den er alt fra gigantiske snegler til blå, tohodede særinger, og en enorm krig nettopp har ødelagt store deler av universet. Men dette er oppgaven din i Startopia, et herlig økonomisk strategispill fra den britiske utvikleren Mucky Foot Productions.

Mucky Foot bestod av en gjeng veteraner fra Bullfrog, og arven fra spill som Theme Hospital, Populous og Theme Park var åpenbar. Startopia leverte et utrolig glattpolert og velbalansert gameplay som kun de færreste kunne motstå, og kombinerte dette med ultrasjarmerende presentasjon og tonnevis av humor. Du måtte bygge opp og drifte stasjonens fasiliteter og sørge for at besøkende og ansatte hadde det godt, samtidig som du tjente penger på det hele.

Spillet var ikke akkurat nyskapende, men var laget med så stor kjærlighet og fokus på detaljer at det skal godt gjøres å ikke bli hodestups forelsket i det. Det er et av de aller beste spillene i sin sjanger, og er obligatorisk spill-lektyre for alle som har et snev av interesse for strategispill av den konstruktive sorten.

Startopia hadde alt det som skulle til for å bli en hit, og var dessuten en yndling hos kritikerne. Selv utviklerne var overbevist om at spillet kom til å bli en suksess – ifølge grunnlegger Mike Diskett tok de det nesten for gitt at spillet ville gjøre dem til millionærer. Men det skjedde aldri. Av en eller annen merkelig grunn ble det totalt ignorert av spillkjøperne, og endte opp som en gigantisk flopp. Spillet solgte visstnok 110 000 kopier totalt. Mucky Foot produserte i alt tre spill, men ingen av dem opplevde suksess på markedet, og i 2003 ble utvikleren lagt ned.

Project Eden.
Project Eden.

Project Eden

Husker du Core Design? Selskapet som introduserte Lara Croft til en måpende spillpresse hadde på det tidspunktet en lang og strålende historie som både utvikler og utgiver. På rullebladet hadde de varierte klassikere som Heimdall, Chuck Rock, Darkmere, Bubba n' Stix, Banshee og Thunderhawk. Men da Tomb Raider kom ut, ble alt forandret. I resten av den britiske utviklerens eksistens, var det så godt som bare Lara det handlet om – og som vi vet gikk det etter hvert litt dårlig. Core Designs siste Tomb Raider-spill var høyst velfortjente flopper.

I 2001 kom Project Eden, deres siste forsøk på å etablere seg som en utvikler av noe annet enn endeløse Lara-spill. Og Project Eden var intet mindre enn en spillperle, proppfullt av intelligente løsninger og herlige utfordringer. Om det hadde vært noen rettferdighet i spilluniverset, så hadde Project Eden solgt millioner. Men det gjorde det ikke. Det solgte praktisk talt ikke i det hele tatt.

Project Eden foregår i en dyster cyberpunk-aktig fremtid, hvor menneskene tydeligvis har sluppet opp for plass. Byene er derfor ekstremt høye, da nye bygninger har blitt bygd oppå de gamle. Jo lenger ned du kommer, jo skitnere, mørkere og farligere blir det. Du får kontroll over fire agenter, som er på det som later til å være et rutineoppdrag. Etterforskningen deres tar dem nedover i undergrunnen, og snart er de under byens og sivilisasjonens nedre grense.

Hver av de fire heltene har sine egne spesielle egenskaper, og her ligger nøkkelen til moroa. For å lykkes må nemlig gruppen samarbeide, og hver av dem må gjøre bruk av sine unike egenskaper for å hjelpe de andre. Det er nesten litt som en moderne, tredimensjonal utgave av Blizzard-klassikeren The Lost Vikings. De enorme omgivelsene er fulle av kompliserte utfordringer, men disse er alltid logiske og velutformede, og med tålmodighet, vilje til å eksperimentere og en god porsjon fornuft vil du nok lykkes.

Ico.
Ico.

Ico

Dette japanske PlayStation 2-mesterverket må vel sies å være det spillet som per dags dato passer dårligst i denne artikkelen, etter som det allerede har blitt relansert én gang, og dessuten er på vei til PlayStation 3 sammen med sin «oppfølger», Shadow of the Colossus. Men samtidig hadde det vært urettferdig å hoppe over det, for hvis vi kun tar med dets første lansering, er det et av de beste eksemplene på en ufortjent fiasko vi har.

Ico kom i 2001, og fulgte den unge gutten Ico. Han ble født med horn på hodet, noe som gjorde at han ble mislikt av de overtroiske beboerne i landsbyen hans. I det spillet startet ble han sperret inne i et mystisk slott. Men her var han ikke alene; ei ung jente (Yorda) ble også holdt fanget i slottet. Sammen måtte gutten og jenta prøve å finne veien ut, men det skulle vise seg å bli alt annet enn lett. Jenta ble nemlig jaktet på av uhyggelige skyggevesener, som truet med å trekke henne med seg inn i sin egen skyggedimensjon hvis du ikke passet på.

Hovedfokuset i spillet var på samhandlingen mellom Ico og vesle Yorda. Uten Ico var hun helt hjelpeløs, men samtidig var du stadig avhengig av å skille dem fra hverandre. Etter som Ico ikke forstod språket Yorda snakket, var de avhengige av å kommunisere på andre og ofte mer fysiske måter – virkemidler utvikleren brukte med stort hell. Noe så enkelt som det å ta henne i hånden og leie henne dit du vil gå var for eksempel med på å skape en genuin følelsesmessig tilknytning til henne, som igjen gjorde det ekstra viktig å ikke svikte henne når hun var i fare.

Ico var fullstappet av intrikate nøtter og herlig utforskning, og er sannsynligvis det spillet som kommer aller høyest på min liste over de beste spillene på PlayStation 2. Når det relanseres neste år, håper jeg med andre ord et samlet PlayStation 3-publikum kan sørge for at det endelig får den suksessen det fortjener.

No One Lives Forever 2.
No One Lives Forever 2.

No One Lives Forever 1 og 2

No One Lives Forever-spillene kom fra Monolith Productions, og var herlige spillparodier på de tidlige James Bond-filmene. Handlingen foregikk på sekstitallet, og fulgte den britiske mesterspionen Cate Archer. Hun var et kvinnelig svar på James Bond, og var både smart, sexy og ekstremt dødelig. Hovedoppdraget hennes var i praksis å ødelegge for den kriminelle organisasjonen H.A.R.M., som ikke skydde noen midler for å oppnå sine ondsinnede mål.

Spillene inneholder alt gode førstepersons skytespill bør ha. I tillegg til massevis av fiender å kvitte seg med, har de omfattende snikeelementer. Du blir vanligvis aldri tvunget til å velge den smarte løsningen fremfor den mest bråkete og voldelige, men om du tar rollen som spion seriøst faller det selvsagt naturlig. Og det fungerer glimrende. I tillegg kan spillene skilte med noen helt vanvittige sekvenser. Toeren har for eksempel en herlig duell som foregår i ei campingvogn som blir revet opp i lufta av en skypumpe, og gradvis går i stykker mens du frenetisk kjemper med motstanderen din. Slikt husker man.

I tillegg til å levere en intelligent og svært tiltalende sjangerkombinasjon, bød begge spillene på massevis av herlig humor. Cate Archer hadde en sylskarp tunge, og noen av situasjonene hun havnet i var rimelig bisarre. Førstepersons skytespill er, generelt, en veldig alvorlig sjanger. Det er kanskje ikke så rart, med tanke på at den stort sett preges av halvpatriotiske krigsspill eller alt for selvhøytidelig science fiction. Men No One Lives Forever-spillene er med på å bevise at det slett ikke behøver å være slik.

Uheldigvis ble aldri No One Lives Forever-serien særlig populær. Det er umulig å forklare hvorfor; spillene fikk topp kritikk overalt, og mye positiv omtale på diskusjonsgrupper rundt om på nettet. Men de lave salgstallene tvang Monolith til å legge Cate Archer bak seg, og hoppet fra å lage spenstige spionspill til å produsere skrekkspill som F.E.A.R. og Condemned. For all del, de har gjort en rimelig god jobb med disse, men jeg ville i alle fall gledet meg stort hvis de tok en liten pause fra vandøde Alma, og annonserte No One Lives Forever 3.

Les også: Ufortjente fiaskoer, del 1
Les også: De rareste historiene fra spillindustrien

Kommentarer (36)

Forsiden akkurat nå

Til toppen