Feature

Wii U kan forandre spillbransjen

Her er våre inntrykk etter en uke med Nintendos nye stuekonsoll.

Nå helt på tampen av november punkterer Nintendo det som har vært den lengste konsollgenerasjonen i moderne tid. Vel, på en måte. Nye Wii U stiller ikke med all verdens hestekrefter under det avlange panseret, og ligger ytelsesmessig nærmere godt voksne Xbox 360 og PlayStation 3. I stedet har Nintendo valgt å dytte på med nok en annerledes måte å spille videospill på.

Den nye spillkonsollen fra Super Mario-kjempen er i bunn og grunn en helt vanlig konsoll – sett bort fra styringsenheten. Nintendos gimmick denne gangen går på å overføre video trådløst fra konsollen og til den såkalte GamePad-en. Dette betyr at man har en ekstra skjerm å forholde seg til sett bort fra TV-en, noe som Nintendo håper skal inspirere til spektakulære nye måter å spille på.

Hva er Wii U?

Du synes kanskje jeg går litt for grundig til verks med beskrivelse av hva Wii U er her nå, men senest da jeg dro hjem konsollen i stua fikk jeg perplekse blikk og kommentarer fra både besøk og romkamerat – to mennesker som ellers er har et greit overblikk over tekniske duppedingser.

Wii U i all sin prakt. (Foto: Audun Rodem / Gamer.no)
Wii U i all sin prakt. (Foto: Audun Rodem / Gamer.no)

«Hva er dette?»

«Trenger du bare skjerm-tingen, eller?»

«Er det et tillegg til Wii-en?»

Erfaringene peker altså mot at Nintendo sliter med akkurat det samme som de har slitt med siden Wii U-avdukingen under E3 2011: få utenfor den harde kjernen vet hva Wii U egentlig er, og at den slippes nå.

Heldigvis er det mye lettere å se hva Nintendo har puslet sammen etter å ha fått klådd litt på den nye konsollen selv.

Det første som overrasket meg da jeg åpnet den innbydende svarte og blå esken, var hvor avlang Wii U-maskinen er. Etter seks år med nesten-kvadratiske Nintendo Wii, er det litt spesielt å se at Wii U-maskinen er nesten en fjerdedel lengre enn sin forgjenger. Vår testutgave kom i glossy pianolakk, noe du kanskje merker på de mange fingeravtrykkene du finner på bildene.

Støv- og fingeravtrykkmagneten føyer seg fint inn under TV-bordet sammen med min Xbox 360 S og feite PlayStation 3 som begge bærer samme svartmalte ytterlag. Det blir kanskje litt monotont der under TV-en (som for øvrig også bærer pianolakk), men stilfullt er det jo.

Wii U sammen med Nintendo Wii (Foto: Audun Rodem / Gamer.no)
Wii U sammen med Nintendo Wii (Foto: Audun Rodem / Gamer.no)

Ellers inneholder pakken kabler til strøm (både for kontrollenheten og for konsollen), to krybber man kan plassere GamePad-en i, en HDMI-kabel og en sensor-bar. Ved lansering finnes det to pakker å kjøpe; den rimeligere 8 GB-pakken som kun inneholder konsollen, og den mer omfattende 32 GB-pakken som kommer med spillet Nintendo Land og et premium-abonnement som gir 10 prosent av pengene tilbake på hvert digitale kjøp frem til 2014.

Bakoverkompitabilitet

Om du, som meg, sitter på en horde av Wii-spill er det gledelig å vite at Nintendo har lagt inn støtte for å spille de gamle spillene. Alt man trenger er de gamle Wiimotene og nunchuckene. Wii Us selvskrevne kontrollenhet, GamePad-en, er nemlig ikke skapt for å emulere de ikoniske bevegelighetskontrollene. GameCube-spill er det dessverre ingen støtte for.

All Wii-spilling foregår i en egen undermeny. Det virker som om konsollen da bytter til å kjøre en egen variant av Wii-konsollens gamle operativsystem, komplett med de kjente menyene og sin egen Wii Shop helt separert fra Wii U-ens digitale nettbutikk, eShop.

Det er mulig å overføre lagringsdata og nedlastbare spill fra Wii til Wii U via en ekstern lagringsenhet. Gjør man dette blir all data på Wii-en samtidig fjernet fra konsollen, så dette er ikke noe man bare bør kaste seg ut i uten videre.

Ikke kjempemange inn- og utganger her. (Foto: Audun Rodem / Gamer.no)
Ikke kjempemange inn- og utganger her. (Foto: Audun Rodem / Gamer.no)

Inn og ut

På baksiden finner vi stort sett det du forventer av inn- og utganger, men med en viktig mangel. Av en eller annen grunn har Nintendo valgt å ikke skyve inn en optisk lydutgang, et punkt som utvilsomt er sårt for mange audiofile som foretrekker å kjøre lyden separat fra bildet.

Ellers er det to USB 2.0-innganger, en HDMI-utgang som dessverre kun støtter 5.1 lineær PCM-kringlyd. Dersom du ikke har kastet ut Wii-stæsjet enda kan du bruke den samme sensorbaren, samt strøm- og AV-signal-kablene. Dersom du foretrekker kablet nett bør du nok stålsette deg – konsollen støtter kun trådløst nett, med mindre du går til innkjøp av en ethernet-adapter.

Under en luke på konsollens fremside finner vi ytterligere to USB 2.0-porter og en SD-minnekortinngang for ekstra lagringsplass, noe som kommer godt med uansett om du har 8 GB- eller 32 GB-utgaven av konsollen. Det er også mulig å bruke eksterne USB-harddisker for å utvide lagringsplassen.

Endelig har Nintendo også hoppet på HD-bølgen – Wii U støtter oppløsninger helt opp til 1080p. Dette gjelder dog for øyeblikket kun i menyene. Ingen av spillene vi har testet før lanseringen støtter mer enn 720p, og maskinen skalerer opp bildet til å passe TV-ens oppløsning. Det hele ser pent ut, både i og utenfor spill, selv om Nintendos sterile Mii-er og menyer ikke nødvendigvis er området som krever full HD.

Når man har koblet opp systemet går resten stort sett knirkefritt. Oppsettet av operativsystemet er raskt, enkelt og intuitivt, og før du vet ordet av det har Nintendo lært deg opp i å bruke GamePad-en som en naturlig styringsenhet i de mange menyene.

Kommentarer (79)

Forsiden akkurat nå

Til toppen