Anmeldelse

FIFA 12

Sportsspillenes storebror er inne i et hamskifte.

Det har alltid vært litt rart å kalle FIFA en fotballsimulator, siden det ikke ligner særlig på aktivititeten hvor man sparker en ball. Ikke har serien tradisjonelt sett vært en særlig virkelighetsnær simulering av verdens største sport heller.

Det er mye vanskeligere å takle nå.

Men som selve referanseserien for ikke bare fotball-, men sportsspill, har FIFA funnet sin egen greie. Og det har fungert veldig bra. Selv de som avskyr sporten fotball vil finne mye moro i den grunnleggende konkurransegleden serien byr på, og det skal bli spennende å se hvor mye oppstyr FIFA 12 kan skape. Her gjør de nemlig et oppriktig forsøk på å snu den tidligere oppskriften på hodet. FIFA 12 har lyst til å være årntli' realistisk.

Nytt taklingssystem

FIFA 12 er vanskeligere, og det er taklingene jeg sliter mest med. Som en trofast elev av «hold inn X/A til rett tid og posisjoner deg riktig»-skolen har jeg blitt totalt vingeklippet. Lamskutt og usympatisk etterlatt på rumpa. Jeg liker jo å tro at jeg kan radbrekke, grisepyle og kjølhale enhver i FIFA, men herlighet, jeg føler meg som en regelrett tulling i FIFA 12.

For nå må man være langt mer kalkulerende. Måle opp og veie motstanderen, ta beslutninger som kan etterlate deg naken. Jeg føler meg redusert til en halvhjernet imbesil, men jeg tror jeg liker det. Det er noe forfriskende godt med å kunne se serien jeg har spilt sønder og sammen med et nytt blikk. Men jeg mistenker at det skyldes at jeg har trappet ned spillingen betraktelig.

Forandringene er nemlig svært betydelige. Skal du være en effektiv takler i FIFA 12, må timingen være upåklagelig og godt gjennomtenkt. Det har man ikke alltid like lett for å tolerere etter å ha klokket hundre timer i hver eneste nye utgave av spillet. De to siste årene har arkadestempelet blitt klorbleket ut av spillkjernen, og det er selvsagt kontroversielt.

Fotballspillere liker å være tett innpå hverandre.

Mye unødvendig

Mindre kontroversielle er nok de anstrengte forsøkene på å rettferdiggjøre nok en investering på 4-500 kroner, slik som muligheten til å støtte favorittklubben din med innbilt viktige erfaringspoeng. Spiller du ofte så skyver du klubben din lenger opp på en ubetydelig rangeringsliste, og selv om dette nok pisker mange i fart så gir jeg blaffen.

Den nye nyhetsstrømmen, tydelig inspirert av suksesshistorien Autolog fra EAs bilspill, virker ikke like leken og passende til denne opplevelsen. FIFA har allerede så gode flerspillermuligheter som allerede er direkte, at det føles masete og unødvendig å delta i slike passive turneringer.

Jeg har også problemer med å forstå hvorfor i alle dager det er en prioritet å simulere ekte oppgjør i spillet, slik at man kan spille Charity Shield kvelden før den blåses av i det virkelige liv. Slikt har man kunne regissert på egen hånd i alle år, om enn med en knivsegg fantasi som forutsetning, og jeg føler meg litt i dissonans med hva EA Sports tror jeg ønsker meg.

De nye menyene er fine.

Nærkontakt av første grad

Nei, det er under panseret de stiligste oppdateringene finnes. De er fortsatt ikke for store, det går selvsagt imot forretningsmodellen til EA Sports og alle andre sportsspillutviklere, men jeg liker for eksempel det nye driblesystemet. Med tettere ballkontroll og enda mer fleksibilitet til å gjøgle min vei rundt tjukkasene i midtforsvaret har jeg nye triks å spille på.

Det er nesten irriterende hvor likt ekte fotball dette begynner å bli, på godt og vondt. Tempoet i lengderetning er tydelig seigere, og pasninger innad i laget virker å være viktigere enn noen gang. «Seiersoppskriften» fra tidligere må gjerne ispes noen nye impulser, noe alle kokker og ballstrateger selvsagt hater, men jeg tror serien trengte et slikt steg.

Det nye kollisjonssystemet, hvis komiske resultater enda ikke har truffet Urtegata og testversjonen min av spillet, merker jeg i grunn ikke så fryktelig mye til. Sprellingen er mer naturlig og folk ser ut som om de faktisk får vondt når de faller, men kontaktdelen av spillet har vært jevnt over god de siste par årene, synes jeg.

Mates med teskje

Innpakningen rundt modusene som alltid har vært der, slik som managerdelen, oppleves som slankere og deiligere enn før. Det er fortsatt et sabla herk å gjøre noe annet enn å spille kamper med laget du trener, ettersom blant annet overgangssystemet er tungvint og krever veldig mange dialoger for å gjøre enkle ting.

Wayne Rooney er ikke noe fin.

De har likevel kuttet ned en del av de unødvendige veivalgene og knappene, slik at det er lettere å komme seg til kampene – hvor moroa tross alt skjer. Dette er en beslutning utviklerne har tatt over hele fjøla, merker jeg. De nye, horisontale menyene er bedre og mer intuitive enn før, selv om de neppe skaper noen industristandard med det første.

Den medfølgende treningsdelen, som innleder spillet, kan nok for mange føles banal. Særlig siden den masende ber deg om å gjøre alt mer enn du egentlig trenger. Selv som veteran fra serien følte jeg likevel at den hadde ting å lære meg, særlig om det nye pressystemet som er en forutsetning for å lykkes med taklingene, og dette er et lett spill å komme i gang med.

Kompisknipa

Flerspillerdelen er nok den viktigste delen av FIFA-spillene for mange, og her er det gjort fornuftige forandringer. Det er befriende å kunne velge lag og justere på det før man begynner å lete etter det som ender opp med å være en rastløs grekergærning med modemoppkobling. Samtidig kan man søke spesifikt etter folk som ikke har for vane å dra tidlig fra kampene.

Det nye sesongsystemet har jeg ærlig talt ikke rukket å prøve nok til å uttale meg bastant om, men man skal kunne utfordre en kompis til en «beste av ti»-turnering hvor hver kamp representerer en sesong. Målet er å ende opp i den høyeste ligaen, og det kan jo høres ut som en artig måte å krydre opp nettrivaleriet på.

Anelka kan trenge en dopingprøve på dette bildet.

De som bekymrer seg for at det nye taklingssystemet skal ødelegge for den ukentlige trekamperen mot han raringen med det røde håret fra jobb, liker nok å høre at man kan skru det av når man spiller lokalt, slik at man får en rimelig tilsvarende opplevelse som i FIFA 11 rent spillemessig. Det er ikke umulig at jeg ønsker å leke med det selv.

Konklusjon

FIFA 12 er kjempebra, og langt mer realistisk enn serien noen gang har vært. Noen hater det nok, jeg liker det veldig godt. Folk sutrer stadig over hvor slunkne de årlige oppdateringene av serien er, og endelig har de fått sin stemme hørt. En større forandring har nok ikke skjedd i et FIFA siden 07-utgaven.

Det nye taklingssystemet gjør at du for en gangs skyld må tenke som en fotballspiller. Den innøvde linja di opp vingen må revurderes, og den skråsikre minen du alltid skjærer når du kutter av bestekompisens spiss med sisteforsvareren din kan måtte pakkes ned i rotekista. Dette føles som et veldig nytt spill, og må læres på nytt.

Driblingen og nærkontakten mellom spillere håndteres også på annet vis, uten at de virkelig blåser deg tilbake. Fysikkmotoren vil nok kunne ergre mange ettersom den er realistisk, noe som gjerne er kjedeligere enn man tror, men FIFA 12 er jevnt over et kjempebra sportsspill som tør å utfordre gropa serien har kjørt seg fast i.

FIFA 12 kommer i salg torsdag 29. september, for de aller fleste plattformer.

Siste fra forsiden