Anmeldelse

FlatOut 2

I noen bilspill straffes du for usportslig oppførsel. Presser du en motstander av banen kan du få advarsel, eller i verste fall bli diskvalifisert. I FlatOut 2 er dette handlinger som belønnes. Skal du nå toppen i dette spillet må du legge alt som heter ærlig spill bak deg, og plassere fornuften langt oppe på øverste hylle, der den ikke kan plage deg med advarsler og faresignaler når du bestemmer deg for å ta en snarvei gjennom en klesbutikk eller hoppe over et hus i stedet for å kjøre rundt det.

Etterfølgeren til det populære bilspillet FlatOut følger i samme spor som forgjengeren. Her får vi actionfylt racing på ville baner fulle av skrot og rot - alt strategisk plassert slik at du kan krasje i det, og dermed belønnes med en spektakulær oppvisning fra spillets fysikkmotor og ekstra nitro til bilen din. I forhold til FlatOut får vi flere baner, flere biler, flere minispill og et dypere og mer velpolert gameplay som retter opp noen av irritasjonsmomentene fra originalen samtidig som det legger til enkelte nye elementer.

Fra skraphaug til gateracing

Spillet kommer med tre bilklasser, alle med hver sin liga hvor du kan praktisere grisekjøring sammen med en gruppe likesinnede (som riktignok ser mer ut som unge jyplinger fra popverdenen enn hardbarkede bilførere, men det får så være). I karrieremodus begynner du i den nederste ligaen, hvor bilene ser ut som de kommer rett fra skraphaugen - noe de sannsynligvis også gjør. Ved å vinne løp tjener du penger, som du kan bruke på oppgraderinger og nye biler, og etter hvert får du mulighet til å kjøpe deg inn i den neste ligaen, hvor bilene i det minste kommer med påmonterte vinduer og dører.

Hvordan du velger å gjennomføre karrieren er i stor grad opp til deg. Ønsker du å gjøre deg ferdig med den laveste klassen før du fortsetter, kan du gjøre det. Om du i stedet vil hoppe over til neste klasse så snart du får mulighet, er det ingen ting i veien for å gjøre det. Selvfølgelig kan du ta turen ned igjen for å gjøre deg ferdig med de siste løpene i den nederste klassen når du får lyst - eller eventuelt behov for litt ekstra penger, slik at du kan oppgradere den nye bilen din eller kjøpe deg inn i den gjeveste klassen, der bilene faktisk ser ut til å være i stand til å komme gjennom EU-kontrollen, om det skulle være nødvendig.

Oppgraderinger kommer i form av nye støtdempere, dekk, trimsett og mye mer, og det er alltid masse å bruke pengene på. Penger får du som nevnt ved å vinne løp, men klingende mynt gis også som belønning for farefullt spill. Gir du en motstander en kraftig smell i hekken, får du en liten belønning. Får du veltet bilen hans (eller hennes), vanker det mer penger, og om du skulle klare å smelle borti bilen så kraftig at føreren - som selvfølgelig ikke er pinglete nok til å bruke bilbelte - får en tur ut gjennom frontruta, er belønningen ekstra stor. Dessuten deles det ut bonuser til de som ødelegger mest av miljøene, påfører motstanderne mest skade eller får de beste rundetidene.

Behagelig kjøremodell

Kjøremodellen i FlatOut 2 er langt fra realistisk, men spillet er ikke så arkadepreget at du ikke trenger øvelse for å bli mester. Kontrollene føles generelt litt løse og rallyaktige, og ekstreme fjæringer sørger for at bilene tar underlaget på en myk måte, uansett hva du måtte finne på. Bilene i FlatOut 2 er rett og slett veldig behagelige å kjøre, og flyter godt gjennom de uortodokse banene vi får leke oss på. De tåler også uvanlig mye skade, men om du utsetter dem for alt for mange harde kollisjoner vil de til slutt bryte sammen, og du får selvfølgelig bonus om du skulle klare å sende en motstander ut for godt.

Banene vi får servert i dette spillet ville sannsynligvis ikke blitt godkjent av FIA. De er, for å si det mildt, farlige. Her får vi feildoserte svinger, lange hopp, vanngraver og broer som holder på å falle fra hverandre, og uansett hvor du befinner deg, er det ett eller annet skrot i veibanen (eller noe som truer med å falle ned dit så fort noen tar en liten tur utenfor banen). Banene er faktisk rimelig varierte, og de fleste inneholder ett eller annet som gjør at du biter deg merke i dem. Dessuten er de fleste av dem såpass åpne (med både åpenbare og mindre åpenbare snarveier) at du belønnes for å utforske dem.

I FlatOut var kollisjonene litt i overkant uforutsigbare. Det virket som ren flaks avgjorde om en kollisjon med et eller annet på siden av veien endte opp med en katastrofal tur ut av frontruta eller om bilen fikk brøytet seg gjennom uten så mye som en skramme. Med tanke på at nitrosystemet oppfordret til å krasje, var dette et til tider stort problem - for å få nitro måtte du krasje, men med litt uflaks kunne dette krasjet gjerne bety slutten på løpet. FlatOut 2 er mye mer velbalansert, slik at du mye lettere kan vurdere om nitroen du vil få ved å smelle ned en dekkstabel eller et stillas er verd risikoen. Dessuten skal det mye mer til for at ragdollføreren din flyr ut av frontruta.

Det er imidlertid fortsatt et element av uforutsigbarhet som kan være irriterende til tider. Med tanke på hvor mye skrot banene inneholder, blir det etter et par runder veldig vanskelig å unngå å krasje i vrakrester, dekk og annet rot som har blitt slått ut i veibanen av uforsiktige førere. Stort sett er ikke dette et problem, da bilen brøyter det meste unna, men noen ganger klarer små gjenstander å gjøre overraskende mye skade. Det er lite som er så irriterende som å fly ut av veien i siste sving på grunn av at bilen treffer en liten stokk som tilfeldigvis bestemte seg for å skape trøbbel.

Det forhatte strikkbåndet

Et annet irritasjonsmoment må sies å være motstanderne, som styres etter det foreldede (men dessverre fortsatt svært vanlige) strikkbåndprinsippet. Det vil si at de slakker litt av på farten når de har et forsprang, samtidig som de gir ekstra gass når de ligger bak deg. Resultatet er at det ofte er umulig å bygge seg opp et skikkelig forsprang, så det greieste kan ofte være å bare ligge og luske i feltet helt til siste runde, hvor du bruker all nitroen din på å komme forbi lederen i svingen før mål. Man kan få følelsen av at det som skjer i de første rundene ikke betyr særlig mye i det hele tatt, og at alt avgjøres helt til slutt. Som i moderne langrenn, med andre ord.

Et stort problem er det imidlertid ikke, og som sagt er FlatOut 2 langt fra det eneste spillet som benytter seg av slike motstandere (noen spillutviklere går til og med så langt at de skryter av det). Generelt er FlatOut 2 veldig blankpolert og problemfritt, og på mange måter føles det som dette er spillet originalen egentlig burde ha vært, uten at det første FlatOut var noe dårlig spill.

Ragdollolympiade

Som før får vi en rekke minispill hvor du må oppnå ulike ting ved å skyte den ragdollanimerte føreren ut av frontruta med riktig vinkel og fart. Her finner vi alt fra høydehopp til bisarre "kortspill" og bowling, og det er tydelig at de finske utviklerne i Bugbear har noen svært fantasifulle sadister blant seg. Disse minispillene er underholdende, og det er langt flere av dem enn tidligere. Du kan spille dem alene eller i "party"-modus. Vi får også et spillmodus hvor målet ganske enkelt er å ødelegge motstanderne i god, gammeldags Destruction Derby-stil, noe som kan være en artig måte å slippe ut innestengt aggresjon på.

Liker du å spille med andre, får du også mulighet til det i FlatOut 2. Om du planlegger å kjøpe spillet for PS2 er det en ting du bør legge merke til: Den europeiske versjonen av spillet støtter ikke onlinebasert flerspiller, slik den amerikanske gjør. I følge en moderator på det offisielle forumet ble onlinebasert flerspiller fjernet fra Europa-versjonen på grunn av tidspress, noe som gjør dette ekstra trist. Som et lite plaster på såret får PS2-versjonen flerspiller for to ved hjelp av delt skjerm. På PC kan opp til åtte spillere kjempe mot hverandre over LAN eller nettet, og dette fungerer etter min erfaring rimelig knirkefritt selv når det skjer mye samtidig. Onlinebasert flerspiller fungerer også på Xbox-versjonen, men denne har vi ikke fått testet.

Spillet ser for øvrig ut til å være likt på PS2 og PC (som er de plattformene vi har testet spillet til), men lastetidene er noe lengre på PS2 samtidig som den lavere oppløsningen gjør at spillet absolutt ser best ut på PC. Grafikken i FlatOut 2 er ikke direkte spektakulær, men takket være svært solid håndverk fra grafikernes side, ser det ganske så flott ut. Omgivelsene er varierte, fargebruken er god og bilmodellene er detaljerte. Lydsiden fungerer også godt, med heftige motorlyder og massevis av effekter. Den lisensierte og fantasiløse musikken kan heldigvis lett skrus av.

Konklusjon

FlatOut 2 leverer akkurat det coveret lover: Stor fart og kraftige kollisjoner. Det er ikke det eneste bilspillet som tilbyr en slik kombinasjon, men Bugbear har gjort det aller meste helt riktig, slik at vi sitter igjen med et lekent og velpolert produkt som ikke burde ha noe problem med å underholde. Noen ganger kan det være litt frustrerende, takket være uforutsigbarheter i spillets fysikkmotor og frekke strikkbåndmotstandere, men uansett hva som skjer kommer du garantert tilbake for en ny runde. Om du forventer noen store nyheter eller endringer i formelen siden forgjengeren blir du nok skuffet, men om du likte forgjengeren burde toeren likevel ikke ha noe som helst problem med å hekte deg. FlatOut 2 prøver ikke å finne opp hjulet på nytt, men så lenge vi tar det for hva det er, kan vi ikke si annet enn at det er et svært vellykket spill.

Vurdering


Windows | PS2
Svært godt

FlatOut 2 PS2

FlatOut 2 Windows

FlatOut 2 PS2 PS2 8/10 Windows 8/10 Xbox

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 7. juli 2006
  • Plattform: PlayStation 2
  • Utgiver: Empire Interactive
  • Utvikler: Bugbear Entertainment

FlatOut 2 Windows Windows 8/10 PS2 8/10 Xbox

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 7. juli 2006
  • Plattform: Windows
  • Utgiver: Empire Interactive
  • Utvikler: Bugbear Entertainment

Kommentarer (32)

Forsiden akkurat nå

Til toppen