Anmeldelse

Forbidden Siren

Ved første øyekast ser Forbidden Siren ut som en standard Silent Hill-kopi, men det skal ikke mye spilling til før du oppfatter at dette er milevis fra sannheten.

Side 1
Side 2
Side 3

Forbidden Siren foregår i en idyllisk liten japansk landsby. Det vil si, den er ikke særlig idyllisk lenger nå. Det som har skjedd er nemlig at uten forvarsel ble nesten alle byens innbyggere forvandlet til en slags zombier (shibitoer). Det er imidlertid noen få personer rundt om i byen som fortsatt er menneskelige, og disse er nå fanget i en tilsynelatende håpløs kamp for å overleve. De ser ikke ut til å få noen hjelp fra omverdenen (om det i det hele tatt er noen omverden lenger), og har kun seg selv å stole på. I dette spillet er det overlevelse som er i fokus - du får alltid rollen som den jagede, og aldri som jegeren.

Spennende fortellerteknikk
I løpet av spillets 78 episoder får du kontrollere ti ulike karakterer, hver med deres egne spesielle situasjon og mål (som riktignok stort sett er å komme seg så langt bort som mulig, og da helst med livet i behold). På denne måten får du se den fryktelige situasjonen fra mange ulike synsvinkler, og oppgavene du må løse blir dessuten svært varierte. Hendelsene blir ikke presentert i kronologisk rekkefølge, men i stedet hopper du fra person til person, frem og tilbake i tid. Ofte opplever du ting du har sett fra en annen synsvinkel tidligere, eller ting som forklarer hendelser du tidligere har opplevd. Hvis noen er i tvil om at spill er godt egnet til å fortelle historier bør de ta en titt på Forbidden Siren.

Gameplaymessig minner Forbidden Siren mer om klassiske snikespill enn vanlige grøsserspill. Dette spillet går ikke ut på å skyte zombier, det går ut på å unngå dem. Det å bli oppdaget betyr ganske ofte døden, men det skal vi komme tilbake til senere. Spiller du Forbidden Siren som et skytespill vil du i alle fall bli drept ganske hurtig. I tillegg til snike-aspektet inneholder spillet et ganske klart fokus på problemløsning, og oppgavene her er langt mer avanserte enn de vanlige "finn nøkkelen til den låste døra for å komme deg videre"-oppgavene vi ofte ser i slike spill.

I tillegg har du ofte ansvaret for andre karakterer. Disse kan du beordre til å gjemme seg, stå stille eller følge etter deg, alt etter situasjonen og hva som er nødvendig. Hvis en karakter du har ansvaret for dør kan du bare glemme å fullføre oppdraget. De andre karakterene er ofte ganske hjelpeløse. En av dem er ei blind småjente, for eksempel, og hun har ingen mulighet til å klare seg uten hjelp om hun skulle bli oppdaget av en zombie der hun sitter sammenkrøpet og livredd. Og oppdaget blir hun, om du ikke passer på. En zombie kan gå forbi rommet hun gjemmer seg i ti-tjue ganger uten å bry seg, for så plutselig å bestemme seg for å ta turen inn.

Se verden fra fiendens øyne
Alle personene du spiller i Forbidden Siren har det til felles at de har evnen til å se verden fra andres ståsted. De kan også se handlingen fra fiendens øyne om nødvendig. For å kunne gjøre dette må du gå inn i "sightjack"-modus. Her er skjermen først full av snø, men ved å bevege stikka i ulike retninger kan du "søke" etter andre personer. Hvis du kommer over et "signal" kan du låse dette til en knapp på kontrolleren slik at du hurtig kan se hvordan verden ser ut fra denne personen eller zombiens ståsted. Dette er uunnværlig, da det gir deg muligheten til å se det fienden ser. Dermed kan du finne ut når og hvor du bør løpe for å komme et sted uten å bli oppdaget på veien.

Forbidden Siren er et skremmende spill - til tider vanvittig skremmende. Først og fremst er grafikken og lyden utrolig vellykket, og skaper akkurat den riktige stemningen som får nakkehårene til å reise seg når ting skjer. Men vel så viktig er "sightjack"-funksjonen, og det faktum at når du blir oppdaget av en fiende vil kontrollen riste litt samtidig som du får se deg selv fra fiendens synspunkt i et kort, men fælt, øyeblikk. Det er vanskelig å ikke støkke til når du sniker deg langsomt fremover i mørket, for plutselig å bli oppdaget. Det er lenge siden jeg har opplevd en så enkel, men effektiv bruk av PS2-kontrollerens vibreringsfunksjon.

Side 1
Side 2
Side 3

Siste fra forsiden