Førsteinntrykk Destiny

Samarbeidsdelen veier opp for mye av det dårlige

Her er vårt inntrykk av Destiny så langt.

Det lå alltid litt i kortene at Destiny ville bli svært. En tjueårsavtale med Activision gir liksom litt den følelsen. Akkurat hvor svært visste vi aldri, men svært? Ja, sannsynligvis. I hvert fall ganske. Og når vi nå sitter med spillet i henda og prøver å svare på hvor stort det er, ser svaret ut til å være nettopp det: «I hvert fall ganske». 

Vi satt igjen med en rekke ubesvarte spørsmål etter å ha spilt betaen, spørsmål som Bungie ser ut til å ville la spillet selv besvare. For eksempel hva level-capen egentlig er, hvor mye sandkasse spillet er, hva man har igjen å gjøre når man er ferdige med historien, eller i det hele tatt hva historien egentlig går ut på. 

Nok av skyting.
Nok av skyting. (Bilde: Activision)

Det er haugevis av utstyr og våpen og romskip og klær og evner og greier som kan låses opp og oppgraderes, flere forskjellige typer oppdrag, og en rekke planeter å utforske. For eksempel skal det være noen slags raid-oppdrag som jeg fortsatt har tilgode å se noe særlig av.

Her er dermed en liten oppdatering på inntrykket Destiny har klart å skape seg til nå.

On the grind

Til å begynne med er Destiny ganske streit: Du høvler deg gjennom bølge på bølge av masse forskjellige typer fiender (det er forøvrig et sunt og godt artsmangfold i Destinys slemmingfauna), du slipper ut denne Peter Dinklage-roboten din, du havner i bakhold, og så gjør du alt det en gang til. Og så en gang til. Og en til.

Men så, rundt nivå 12, skjer det noe.

Det er som om spillet plutselig kommer på «å pokker, jeg skal fortelle en historie også», og vips sendes du rundt på planeter og astroidebelter mens det litt febrilsk introduseres for en rekke personligheter i et økende antall mellomsekvenser. Figuren din begynner plutselig til og med å prate (jeg som hele tiden hadde trodd Bungie kjørte en sånn Grand Theft Auto III/BioShock-linje). Historiefortellinga kommer seg rett og slett etterhvert. Kanskje var Bungie redd for å starte for brått og ikke få med seg alle.

The Tower.
The Tower. (Bilde: Activision)

Glatt

Problemet er bare at denne historien ikke helt klarer stimulere verken nysgjerrigheten eller innlevelsesfaktoren. Spillet framstår til nå både humor- og humørløst, og ser ut til å ta seg selv altfor høytidelig. 

At spillet mangler humor som sådan er greit. Det er liksom ikke et sånt spill, bare, og det får være lov. Jeg trenger ikke le. Men annet enn en veldig monoton slags stirre-teatralsk-utover-horisonten-følelse, har ikke spillet noe humør heller, noe som er verre. Spillet kjører bare på dette ene klisjésporet hele tiden.

Alle som sier noe skal absolutt proklamere det hamletsk ut i luften med sånn melodramatisk teaterhøyskolen-stemme.

For eksempel er det ingen som klarer å bare si noe rett ut som en vanlig person. Alle som sier noe skal absolutt proklamere det hamletsk ut i luften med sånn melodramatisk teaterhøyskolen-stemme. I tillegg sier de ting som «The Awoken is wavering between light and darkness», eller «follow the legend of the Black Garden and rip out its heart», eller min favoritt: «the Vex are an evil so dark they despise other evil». Oioioi, det er evil, det.

Men ingen tar seg bryet med å forklare meg hva Vex faktisk er. Når svaret viser seg å være time travelling space-robots, så er det kanskje like greit? Her er forøvrig et bilde av en Vex, som til tross for visstnok å være så ond at han hater ondskapen selv, likner litt på noen av de klumsete tøyse-slemmingene fra Ratchet & Clank. 

Mye moro

Men når jeg først skal bli sittende å slakte ned bølge på bølge av slike stakkarslig onde space-robots, gjør jeg det heller i Destiny enn i noe annet skytespill. Skytemekanikken er nemlig utsøkt. Kontrollene og våpenhåndteringen er rett og slett akkurat sylskarp nok, og akkurat jordnær og realistisk nok til at jeg sluker det rått. Det er rett og slett moro. Enkelt og greit.

Varierte omgivelser.
Varierte omgivelser. (Bilde: Activision)

Det finnes en rekke forskjellige typer oppdrag, der de såkalte Strike Team-oppdragene er en foreløpig favoritt (kanskje fordi de har null med historien å gjøre).

Der må du og to kumpaner samarbeide dere gjennom noen ganske så tøffe områder og bosskamper. I tillegg er spiller-mot-spiller-delen er også veldig avhengighetsskapende. 

Venter i spenning

Derimot er jeg litt usikker på om jeg virkelig blir dratt med inn i denne verdenen. Det å bli dratt inn i universet er noe som jo er viktig for et spill som Destiny. Spillet må få meg til å kjøpe denne noe glatte og overdramatiske virkeligheten. For det kan lett bli slik at jeg tvinges opp på en slags høy hest der jeg bare må sitte å le av dialogen og de noe forutsigbare oppdragene.

Der er kanskje også hovedproblemet jeg har med Destiny så langt; det er for mange anledninger her til å le det hele bort, å liksom avfeie det som teit eller useriøst eller overflatisk. Jeg holdes litt utenfor hele tiden, og det verste er at det ikke føles som om det er min feil heller.

For jeg har veldig lyst til å dykke ned i en dyp verden med en medrivende historie, men jeg er ikke desperat heller. Jeg legger ikke fra meg alle standarder og tar til takke med hva som helst. Jeg må overbevises. Det er liksom noe jeg ikke kan noe for.

Det kan nemlig virke som om Destinys underholdningsfaktor i stor grad avhenger av om du har noen å spille med eller ikke.

Godt og vondt 

Helhetsvurderingen til nå er derimot positiv, og spillet ser i det hele tatt ut til å vokse på meg, noe som også er litt av årsaken til dette førsteinntrykket. 

Tung skyts.
Tung skyts. (Bilde: Activision)

De mange interessante samarbeidsoppdragene veier opp for mye av det dårlige; det kan nemlig virke som om Destinys underholdningsfaktor i stor grad avhenger av om du har noen å spille med eller ikke. Det kan dermed absolutt anbefales å alliere seg med noen før man gyver løs.

Spiller-mot-spiller-modusen er også veldig interessant. Det virker i tillegg som om det er voldsomme mengder med våpen og utstyr og ting og tang som kan oppgraderes herfra til månen og tilbake. 

Dermed er juryen fortsatt ute, som de sier, og det gjenstår en rekke ting å både se og gjøre som kan sende den endelige karakteren både opp og ned.

Destiny er i det hele tatt et litt pussig spill. Før jeg slår i bordet med den endelige anmeldelsen må jeg dykke litt dypere, og forhåpentligvis kommer jeg opp igjen med en god opplevelse. Indikasjonene er i hvert fall der.

Destiny er i salg for PlayStation 4, Xbox One, PlayStation 3, og Xbox 360.

Destiny PS3

Destiny PS4

Destiny XOne

Destiny X360

Destiny PS3 PS3 XOne PS4 X360 X360 PS3 PS4 XOne

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 9. september 2014
  • Plattform: PlayStation 3
  • Utgiver: Activision
  • Utvikler: Bungie

Beste priser

På leverandørlager 120,- Til butikk
Ikke på lager 169,- Til butikk
Ikke på lager 199,- Til butikk
På lager 229,- Til butikk

Destiny PS4 PS4 PS3 XOne X360 X360 PS3 PS4 XOne

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 9. september 2014
  • Plattform: PlayStation 4
  • Utgiver: Activision
  • Utvikler: Bungie

Beste priser

Nedlasting 137,- Til butikk
Ikke på lager 149,- Til butikk
På lager 219,- Til butikk
Forventet lagerdato 238,- Til butikk

Destiny XOne XOne PS3 PS4 X360 X360 PS3 PS4 XOne

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 9. september 2014
  • Plattform: Xbox One
  • Utgiver: Activision
  • Utvikler: Bungie

Beste priser

Nedlasting 137,- Til butikk
På lager 149,- Til butikk
Ikke på lager 199,- Til butikk
Ikke på lager 199,- Til butikk

Destiny X360 X360 PS3 XOne PS4 X360 PS3 PS4 XOne

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 9. september 2014
  • Plattform: Xbox 360
  • Utgiver: Activision
  • Utvikler: Bungie

Beste priser

På lager 99,- Til butikk
Ikke på lager 99,- Til butikk
Nedlasting 110,- Til butikk
Ikke på lager 199,- Til butikk

Kommentarer (24)

Forsiden akkurat nå

Til toppen