Anmeldelse

Frontline Attack

Frontline Attack: War Over Europe er et strategispill i samme gate som gamle travere Command & Conquer og Dune. I kjølvannet har vi sett mange avspring i litt forskjellige retninger. For eksempel i form av spillene i "Age of"-serien eller legendariske Starcraft. Frontline Attack er ikke spesielt nyskapende, men fungerer på flere måter storartet.

Side 1
Side 2

Spillet er ikke spesielt originalt, men det gir det seg heller ikke ut for å være. Denne gangen dreier det seg om 2. verdenskrig fra et strategisk perspektiv. Det er på ingen måte nyskapende og igjen er det slik at du vet hva du har i vente når det går fram at det dreier seg om et krigsstrategi-spill. Det er ikke dermed sagt at Frontline Attack (heretter FA) er et dårlig spill. På ingen måte. Det har definitivt potensial og kan helt sikkert være ganske avhengighetsskapende for mange strategi-fans. FA har stort sett de samme mulighetene du finner i andre slike spill. Det er derfor ikke spesielt vanskelig å sette seg inn i hvordan spillet fungerer. "Har du spilt ett, har du spilt dem alle" gjelder i dette tilfellet også. De polske utviklerne i Inimages og RealityPump har greid å plukke opp svært mye av det geniale med andre slike "storselgere" og blandet det godt inn i sitt eget produkt.

Dette er det andre sanntidsstrategi-spillet som kommer fra tyske produsenter på kort tid (Sudden Strike II), og dette må på alle måter sies å være et langt bedre forsøk enn det forrige. Det kan virke som spillutviklere verden over har tatt helt av på hele WW2-bølgen, som har blomstret innenfor flere sjangere dette året. Rent grafisk kan det tidvis minne ganske mye om Sudden Strike, bare mye bedre. Spillet er basert på Earth 2150-motoren. Det er 100% i 3D og det betyr i praksis at du kan bevege kameraet ganske fritt. Du kan zoome nedover på samme måte som i Age of Empires, hvor kamera flater ut ved bakkenivå, eller bevege kameraet rundt 360 grader, som i superaktuelle Age of Mythology. Ganske fritt altså. Likevel føler man ikke at spillet er oversiktlig. Soldatene dine er bitte små og det gjør det svært vanskelig å skille mellom de forskjellige klassene (snikskyttere, flammekastere, rakettmenn osv.). Nå kan det hende at det blir enklere ettersom hvor mye tid man bruker på det, men jeg fikk aldri helt oversikt over hva, hvem og hvor. Spesielt under kamp. Det blir fort kaos hvis man skal zoome inn på en gruppe soldater for å se hvem som duger til hva før man sysselsetter dem.

Artige detaljer
Noe av det som skiller FA mest fra C&C-serien er de historisk korrekte oppdragene. Der C&C utelukkende er vill fantasi har FA en historie. Dersom du spiller kampanje vil du bli konfrontert med flere av de store kjente slagene slik som i Battlefield 1942. Du vil faktisk kommer over flere av de samme "berømte" krigsskueplassene som i Battlefield 1942. Et annet likhetstrekk er at du også her kan velge side. Du kan velge mellom de allierte, tyskerne eller russerne. Alle med godt utvalg av forskjellige våpen og utstyr. Det første oppdraget er et såkalt "tutorial"-oppdrag hvor du blir kjent med kontrollene og de forskjellige enhetene i spillet. Dette må du runde før du får gå videre i kampanje-delen, noe som er helt greit. Det er tross alt en del nye ting man ikke har sett i andre slike spill. Her, som i Battlefield 1942, er det slik at ikke alt av arsenal fungerer like godt mot alt.

Til dels logisk tankegang gir deg et godt blide av hva som er effektivt mot hva og hva som ikke fungerer i det hele tatt. For eksempel er infanteri mot stridsvogner helt ubrukelig. Skulle du mislykkes er det bare å kalle inn flystyrker! Airstrike er som regel svært effektivt mot det meste. Oppdragene du får underveis er selvfølgelig ikke genuine oppdrag fra andre verdenskrig, men de fungerer godt og gir en rekke utfordringer i scenarioer fra flere årstider av krigen. Du har også muligheten til å spille et single-scenario, såkalt "skirmish". Her velger du kart, setter opp dine motstandere og kjører på. En annen artig vri som man sjelden finner i andre slike spill (utenom Sudden Strike II) er muligheten for infanteri til å okkupere og bemanne diverse byggverk, vakt tårn, stasjonære geværposter eller forlatte kjøretøyer. Stridsvogner og annet tungt artilleri har heller ikke ubegrenset med ammunisjon! Det finnes "re-supply" poster rundt om på brettene hvor du kan få fylt opp det du trenger. Eller du kan sende en lastebil for å hente kuler og krutt til basen din. Dette er med på å gi FA et langt mer strategisk preg enn titler som C&C. Så trenger du selvfølgelig en form for økonomi å styre. Du "utvinner" penger til å kjøpe nye styrker eller bygge deg opp en større base ved å okkupere fabrikker eller gruver.

Det er ikke alltid du har en base å holde til i, så dette er mest aktuelt i multiplayer-delen av spillet. Det bør også nevnes at spillet, som de fleste andre, fungerer aller best i LAN eller over Internett. Her kan opptil 8 spillere møtes på slagmarken, men på grunn av det historiske aspektet kan det også trygt anbefales til singleplayer. Alle disse tingene er med på å trekke FA opp. Et spill å anbefale for enhver strategi-fan. Jeg tror kanskje ikke die-hard C&C-fans vil fatte umiddelbar interesse, og det hører derfor ikke hjemme i enhver strategispillers samling, men er absolutt verd å sjekke ut. En annen betydelig forskjell, fra andre spill det er nærliggende å sammenligne FA med, er at infanteriet består av grupper med soldater. Du kan i utgangspunktet ikke dra rundt på "oppdagelsesferd" med kun én soldat, men må ta med en gruppe på 5-10 stk. Samt at soldatene beveger seg i overkant raskt i forhold til kjøretøyer. Dette greide jeg aldri å bli helt fortrolig med. Nå er det heldigvis mulig å dele opp slike lag, men det er i utgangspunktet ment at man styrer tropper fremfor en enkelt soldat. Uvant hvis du har spilt mye C&C.

Side 1
Side 2

Siste fra forsiden