Førsteinntrykk
fronttoptp

Frontlines: Fuel of War

Trauma Studios, folkene som sto bak den populære Battlefield 1942-modifikasjonen Desert Combat, er tilbake med et flunkende nytt spill. Frontlines: Fuel of War er et førstepersons skytespill satt til 2024, og vi er på randen av tredje verdenskrig. Mangelen på fossilt brensel er nemlig prekær, og det kan synes som at el-biler og vindkraft aldri ble noen stor slager blant verdens befolkning. Etter litt småkrangling mellom den vestlige koalisjon (USA og EU) og Røde Stjerne-alliansen (Russland og Kina), er full krig et faktum. Gud hjelpe oss alle.

Droner i aksjon

Vis større

Trailer: Frontlines: Fuel of War


Machomenn

Vi har prøvekjørt de første enspillerbrettene i en ferdig versjon av Frontlines for Xbox 360. Her spiller du som en amerikansk soldat i troppen Strayed Dogs, stasjonert nær den russiske grensen. Alle soldatene, deg selv inkludert, er skikkelige machokarer – bare et lite hakk unna det vi så i Gears of War. Disse gutta liker å drepe, og ikke søren om kommunistene skal slippe unna med å stjele olje fra USA. Neida, her viser man ingen nåde i en krig som er hektisk og morsom.

Hvert brett er delt opp i ulike deloppdrag. Disse oppdragene er som regel å fange et strategisk punkt, eller sprenge noe i lufta. I starten er ikke disse punktene foranderlige, det vil si at fienden ikke kan ta dem tilbake. Etter hvert endrer imidlertid dette seg, og man får en skikkelig frontkrig. I flerspillerdelen er denne frontoppdelingen ment å konsentrere alt krigføring rundt visse punkt, slik at man får mer action for penga. Slik er det også i enspillerdelen, her skjer det mye på en gang!

Selv om enspilledelen er en kopi av flere flerspillerbrett, med filmsekvenser i mellom, føles det faktisk aldri som om du beveger deg rundt i en tom konflikt. Oppdragene er interessante, og punktene du skal ta er fornuftige i forhold til både fremdrift og militærtaktisk realisme. Historien er i utgangspunktet troverdig. Dette er et scenario som ikke er tatt helt ut av det blå. Selv om man smører på med litt vel mye klisjeer og patriotisme, fungerer den. Du får lyst til å se hvordan slagene forandrer historiens gang.

Disse soldatene har vært ute en vinternatt før.
Disse soldatene har vært ute en vinternatt før.

Selv om du har en tropp med medsoldater i ryggen, kan du bare glemme å kommandere dem rundt. Disse lever sitt eget liv, og din innvirkning på dem er minimal. Deres bevegelser bestemmes av målene som skal gjennomføres og hvilken rute du tar. Det hadde vært fint med litt makt, men denne friheten fra å fortelle soldatene hva de skal gjøre passer fint i Frontlines. Moroa ligger i å kvitte deg med fiender på diverse spektakulære måter, ikke å tenke gjennom hvert bidige skritt troppen din tar.

Dette er nemlig ingen militærsimulator. Frontlines er i så måte et skikkelig arkadespill. Det kommer godt til syne når du merker at kuler og krutt har en langt bedre virkning på slemmingene enn dine egne, selv om dette bedrer seg noe på høyere vanskelighetsgrad. Man tar heller ikke hensyn til tyngdekraften når du bruker et våpen som granatkasteren – du treffer akkurat det du sikter på. Selv om dette er lettvint, er det uhyre morsomt å føle at man har kontroll over våpenutvalget relativt tidlig i spillet.

Deilig utvalg

Og for et våpenutvalg du har til dispensasjon. Du trenger ikke vente lenge på å få udelt godsakene her. Ingen av herlighetene er lisensierte, av naturlige årsaker – du har jo reist over 15 år inn i fremtiden. Likevel er våpenfølelsen helt akseptabel. Angrepsrifla er en evig favoritt, og plukker ned fiender i hektiske situasjoner. Hvis du vil være litt slu klatrer du opp på et tak med snikskytterrifla. Siktet sitter som støpt, og det er med morbid glede at fiender faller som potetsekker før de vet ordet av det. Håndgranatene kommer godt med i kriser, mens rakettkasteren er helt nødvendig når fiendtlige stridsvogner plutselig ruller rundt hjørnet.

Det gjelder å være forsiktig når du skal fyre av en salve.
Det gjelder å være forsiktig når du skal fyre av en salve.

Favorittvåpenet ble likevel de mange dronene i spillet (se videovindu). Bruken av disse fjernstyrte godbitene er et lite minispill i seg selv, og gir en svært tilfredsstillende maktfølelse. Her har du både helikoptre, fly og biler i ditt arsenal, alle like dødelige. Mens du står trygt bak betongvegger kan du sende ut dine små venner på oppdrag. Alle bærer en dødelig last i form av eksplosiver. Selv om de er sårbare for fiendtlige angrep er suksessraten relativt stor. Det finnes ingen bedre måte å kvitte seg med fiender på, det kan jeg garantere deg! Når du i tillegg kan kalle inn luftangrep i beste World of Conflict-stil med jevne mellomrom, er det bare å sette seg tilbake og nyte showet.

Hvis du blir lei av å løpe rundt på apostlenes hester, er et kjøretøy den åpenbare løsningen for deg. Vi har testet både Hummer og stridsvogn, og begge fungerer utmerket som rene våpenplattformer. De er også helt nødvendige siden du vil møte på konvoier en fiendtlig panser. Kjørefølelsen er imidlertid ikke så veldig god, og man blir aldri helt venn med styringen. Dette passer særs dårlig i situasjoner der du må handle like raskt som du tenker. Da er det ofte vel så smart å hoppe ut av kjøretøyet og orientere deg.

Selv om de kjemper på hver sin side av en blodig krig, har både allierte og fiender minst én ting til felles. Deres noe sviktende intelligens. De har riktignok kontroll på hvor de er, og de er som regel flinke til å finne dekke når det behøves. Hverandres eksistens er de imidlertid litt mer usikre på. Det skjer litt for ofte at man overser hverandre totalt, selv om de passerer hverandre i trange bygninger. Det virker som de først må gjemme seg, så kan de skyte på hverandre. Da er det positivt at begge har det samme tankesettet. Hvis én av sidene kom på bedre tanker ville nemlig tredje verdenskrig vært over på et blunk.

Drone og to medsoldater ute på tur.
Drone og to medsoldater ute på tur.

Tydelig design

Brettdesignet er helt tydelig skapt for en optimal flerspilleropplevelse, det er ikke vanskelig å se. Her er det mengder av snarveier og stiger som fører deg til spennende og fordelaktig steder. Det finnes alltid flere veier til et mål, slik at fienden ikke kan skape en barrikadesituasjon. Flankering av fienden ventes å være like sentralt i flerspillerbiten som det er her i kampanjemodusen. Utvikleren skal også ha skryt for at brettene er såpass varierte når man spiller alene, selv om du kanskje ikke møter de samme utfordringene man ville gjort over nett. Derfor er det også litt skuffende at spillet ikke støtter en lokal samarbeidsmodus, det hadde vært helt perfekt å kunne dele denne opplevelsen men en kompis uten å måtte utfordre fremmede i samme slengen.

Visuelt vil Frontlines neppe blende noen med sin grafikk. Mellomsekvensene er gode, brettene er varierte, eksplosjonene er skikkelig kule og animasjonene på soldatene er helt greie. Detaljnivået er også utrolig høyt, noe som bidrar til troverdige slagmarker. Likevel er det tydelig at dette i utgangspunktet er bygd for å gi en glatt flerspilleropplevelse. Unødvendig krimskrams har man droppet. Men gjør det egentlig noe? Når man befinner seg midt i hektiske kamper legger du ikke merke til noe annet enn ditt neste offer, og da gjør det ikke så mye at treet du lener deg mot ikke har 5000 uavhengig animerte blader.

Trommehinnene dine kan glede seg, for her serveres det mye godis. Våpenlydene er stort sett fine, og lyden av prosjektiler som treffer ulik underlag sitter bokstavelig talt som et skudd. Høye eksplosjoner hører selvsagt med til en lydopplevelse som passer som hånd i hanske til et skikkelig anlegg. Til og med stemmegivningen er god, både i mellomsekvenser og når soldater snakker sammen under oppdrag.

Kampene er intense i Frontlines.
Kampene er intense i Frontlines.

Frontlines er like mye et flerspillerspill som noe du koser deg med alene. Dette er ment å nytes over nettet. Vi har dessverre ikke fått testet denne delen av spillet ennå, men det er helt tydelig hva Trauma Studios forsøker seg på. Grunnoppbygningen er ganske lik det vi for eksempel har sett i Battlefield, men her virker det som man kan lykkes i å sentrere kampene enda mer rundt en felles front. Dette vil trolig gi mer intense kamper på nett. Så gjenstår det om man kan gi en like fyldig opplevelse utenfor slagmarkene. Da tenker jeg på rangering og våpenutvikling. Slike detaljer er nemlig ikke med i enspilleropplevelsen.

Konklusjon

Det vi har testet av Frontlines: Fuel of War så langt er relativt lovende. Det sier en del om hvordan flerspillerbiten vil bli, men gir aller mest inntrykk av å kunne tilby en bunnsolid enspilleropplevelse. Da snakker vi om arkadekrig i første person, for dette er aldri i nærheten å være en krigssimulator. Våpenutvalget er helt i toppklasse, med stilige droner som det store høydepunktet så langt. Det er intet mindre enn superkult å kunne fjernstyre din dødelige last.

Vi ser frem til å teste mer av dette spillet i tiden som kommer, da spesielt flerspiller. Vår endelige dom om Frontlines kan du lese i vår omtale som kommer før spillet slippes til Xbox 360 og PC 29. februar.

Kommentarer (31)

Forsiden akkurat nå

Til toppen