En god stund etter at Xbox-utgaven av Full Spectrum Warrior høstet god kritikk hos presse verden over, får nå Alpha og Bravo bryne seg på terroristtrusselen på PlayStation 2. Konseptet bak Full Spectrum Warrior er ganske spesielt. Den mest korrekte sjangerdefinisjonen vil være sanntidstaktikk, ettersom det holder høyt fokus på taktikk og strategi, samtidig som det inneholder action som krever rask tenkning. Og hvilket scenario passer vel bedre enn en militærsituasjon i et midt-østlig land, hvor en grufull diktator leder sine militante tilhengere i en kamp mot amerikanerne?
Man kan jo også fundere på om amerikanerne forbereder seg på en slik situasjon, for Full Spectrum Warrior ble utviklet som en krigssimulator for de amerikanske soldatene. "Gutter, ta en titt på dette, og forbered dere på en lignende situasjon for dere selv om en måned eller to."
Fortløpende taktikkeri
Slik Full Spectrum Warrior skildrer krigen mot terror, fortoner den seg forholdsvis ukomplisert. Ikke det at den ikke byr på vanskelige situasjoner, som fort blir spennende hodebry, men i bunn og grunn krever nesten alle de ulike situasjonene samme løsning, kun med en tvist som skreddersyr det hele.
Når Alpha- eller Bravo-laget støter på fiender, vil i de fleste tilfeller slemmingene ligge gjemt bak en eller annen form for hindring. Det være seg bilvrak, sandsekker, murvegger eller andre ting som så beleilig befinner seg i Zekistans gater. Her har utviklerne gjort en vri som ikke står helt i tråd med de formaninger om realisme spillet ellers skaper, for så lenge et menneske, enten soldat eller terrorist, er gjemt bak en slik hindring, kan han ikke under noen omstendigheter ta skade. Unntaket inntreffer hvis hindringen er av det destruerbare slaget, slik som trekasser. Da er det mulig å pepre løs med skudd for å eksponere terroristen som gjemmer seg bak. Men, sett bort i fra unntaket, så fører denne siden av spillet til at kampens hete utarter seg etter en basisformel: soldatene beveger seg fra hindring til hindring, og det ene laget oppholder fienden, mens det andre laget på forskjellig vis klarer å flanke terroristene. Og eksponert terrorist = dødt kjøtt.
Nå som dere vet hvordan spillet vil utarte seg, er det vel også rimelig innlysende hvordan lokasjonene er utformet. De Zekistanske bakgatene fortoner seg som flate hinderløyper, med terrorister beleilig (eller ubeleilig, alt etter hvordan man ser det) plassert på bestemte posisjoner. At terroristene alltid starter på samme sted i sine respektive oppdrag, gjør at utålmodige spillere snarere foretrekker en prøv-og-feil-taktikk, enn taktisk tenkning for å løse den gitte situasjonen. Men for å kunne prøve på noe må en jo vite hva man skal prøve på, og med arbeidet for å la spilleren tilegne seg denne vissheten har Pandemic Studios gjort en grundig jobb.
Opplæring av militær standard
Hvis du ikke allerede er utlært krigsveteran med et dusin æresutmerkelser og betente skuddsår på de frykteligste steder, vil jeg råde deg til å begynne med Full Spectrum Warriors opplæring: det såkalte MOUT-kurset (Militære Operasjoner i Urbant Terreng). MOUT-kurset er delt opp i fem deler, hvorav de fire første gjennomgår teknikker, mens det femte er et øvingsoppdrag som lar deg spille gjennom en høyaktuell, hypotetisk situasjon.
I de fleste andre spill gir opplæringen deg en grei innledning til spillet, mens resten av ferdighetene og teknikkene læres etter lengre spilletid. Slik er det ikke i Full Spectrum Warrior. Spillet forsøker til en viss grad å være en krigssimulator, og opplæringsdelen står i tråd til dette. I løpet av de fire MOUT-oppdragene lærer du nemlig alt som er å lære, ingenting utelates. Det er i og for seg bra, for jeg tror vel neppe du kan fortelle meg om en krig hvor soldatene i forkant kun lærte halvparten av det som var å lære, mens de ble instruert i resten da de lå frosne og skadeskutte i skyttergravene. På den annen side føles det hele noe overveldende. En typisk og brautende general-stemme pøser på med informasjon om våpen, utstyr og finesser, og til sammen blir det litt mye på en gang. Det er overkommelig, men ikke akkurat lett fordøyelig.
