Refleksjon

Gamere - evolusjon eller forfall?

Data- og videospill har ofte blitt sett på som en asosial og fysisk nedbrytende aktivitet som, i hvert fall hos mange eldre, gjerne ses på som en av grunnene til ungdommens angivelige forfall. Dataalderen har introdusert et slags nytt konsept når det gjelder generasjonskonflikter, og mens ungdommer strever for å få sine digitale hobbyer sidestilt med fotball og idrett i foreldrenes syn, må den eldre generasjonen stadig streve for å holde seg passelig oppdatert for å i det hele tatt kunne fungere i jobbsituasjoner som stadig krever mer og mer IT-kompetanse.

Å være en ”gamer” i Norge
Når en bor i et land som Norge er det ofte nærmest et selvfølge at en skal være atletisk og sportslig. Norge er som kjent en ski-nasjon av de store, og også fotball er uhyre populært her til lands. Data- og videospill har i de siste ti årene beveget seg fra å være et undergrunnsfenomen til å bli noe som er hverdagslig og typisk blant de fleste ungdommer – både jenter og gutter. Det merkes kanskje best nå i senere tid da Counter-Strike kom på banen, og ble en slags internasjonal farsott blant barn, unge og voksne av begge kjønn. På åtti-tallet var det neppe det helt store miljøet for hverken data- eller videospill i Norge, men etter hvert som blant annet Nintendo kom på banen på tidlig nitti-tallet med sin velkjente ”8-bit”-konsoll har det bare gått én vei derfra – opp, eller ned, alt etter som hvordan du ser på saken.

Hvis en tar en titt på Gamer.no-forumet vil en se mange unge som klager over mangel på aksept fra foreldrene for hobbyen sin. Selv om vi befinner oss i 2004, og data- og videospill har vært en realitet i godt over 30 år, er det fremdeles et problem for mange i den eldre generasjonen å akseptere at spilling har blitt en så stor del av ungdommens liv. En kan nesten bare se for seg reaksjonen når 14-årige Mats sier til foreldrene at han skal tilbringe nesten én uke i Vikingskipet i Hamar, sammen med 5000 andre datafrelste mennesker som ikke gjør annet enn å spille omtrent uten stopp. Øynene sperres opp og fordommene siger på – hva skal du gjøre der? Er ikke det fryktelig usunt, da? Skepsisen kan nok forstås av mange, men er vanskelig å svelge for mange norske ungdommer som vet at data- og videospill er like vanlig som ost i skiver.

Kanskje er dette et fenomen som er spesielt fremtredent i Norge, da vi har mange friluftstradisjoner og generelt sett er et land som verdsetter sosiale verdier som slettes ikke har noe med digital underholdning å gjøre. Når nordmenn skal kose seg reiser de på hytta som naturligvis ikke har strøm eller innlagt vann, hvor du må gå fire mil til nærmeste butikk gjennom syv meter tykk snø for å kjøpe kaffe, brunost og brød. Dette er kanskje å generalisere, men det er ofte inntrykket du sitter igjen med når du tenker på norske ferietradisjoner. Hvis du derimot ser på amerikanerne, virker de mer avhengige av tekniske duppeditter, og en kan vanskelig tro at de ville vært like interesserte i en ferie av norsk standard. Kanskje det bare er vanskeligere å være en ”gamer” i Norge?

- Dere skal være klar over at nordmenn er veldig hyggelige så lenge du møter dem i deres egne lekegrinder (på tur i skog og mark etc.), men kan være blant verdens mest slitsomme folkeslag når du gjør noe som de ikke forstår og ikke respekterer, sier 35-årige ”Quale” på Gamer.no-forumet.

Asosialt eller ikke?
Kanskje det mest brennhete emnet i data- og videospilldebatten er hvor vidt det hele er sunt for mennesker på det sosiale planet. Mennesker er sosiale vesner som bygger kulturer og samfunn, og vår fundamentale eksistens er basert på kjærlighet mennesker i mellom på et fysisk nivå. Er Internett og spilling med på å ødelegge dette? Spør du medlemmer av den eldre generasjonen vil nok mange gi et soleklart ”ja”. Dagens ungdom sitter på rommene sine og tilbringer dagene fremfor PC-en i stedet for å være ute sammen med hverandre i et virkelig miljø. Dette er en mening mange har, og forumbrukeren ”Chonkel” kan fortelle en skrekkhistorie om hvordan læreren kastet ham ut av klasserommet fordi han motsatte seg lærerens ytring om hvor nedbrytende spillingen er. Forum-medlemmet ”Milamber” forteller at han også var en av dem som mente at data- og videospill var det viktigste, og at han ga blaffen i foreldrenes stadige kritikker mot hans PC-bruk. Men etter som han ble eldre skiftet han mening.

- Etter som jeg ble eldre skjønte jeg at det foreldrene mine sa er delvis sant. PC-bruk er ikke sosialt. Det å ”chatte” via IRC, MSN og så videre kan sikkert tilfredstille manges behov for sosial omgang, men det å være sosial betyr ikke å sitte og stirre inn i en PC-skjerm. Min oppfatning av å være sosial er å være sammen med venner fysisk og ikke virtuelt, sier ”Milamber”.

Men som alt annet her i livet finnes det to sider av samme sak. Andre vil stå på barrikadene og rope ut at Internett og spill bringer mennesker sammen. De har også et godt poeng. Internett er utvilsomt med på å bringe mennesker sammen, mennesker som aldri ville møtt hverandre hadde det ikke vært for prateprogrammene eller onlinespillene. Det er med på å knytte bånd på tvers av kulturer og landegrenser, og 50-åringer i Norge kan sitte og ha meningsfylte debatter med 15-åringer i Kina. Ville det vært en realitet uten Internett eller onlinespill? Antakeligvis ikke. Og historier om par som har møtt hverandre over Internett eksisterer i hundretalls, og onlinebaserte spill slik som EverQuest har vært med på å lede mange kjærestepar fra hele kloden inn i hymens lenker. Men så er EverQuest også det spillet som trolig har ført til flest skilsmisser.

Kommentarer (22)

Forsiden akkurat nå

Til toppen