Anmeldelse

Global Operations

Her står jeg, med MP5-en i hånda og en livredd VIP ved min side. Det eneste som skiller oss fra en blodtørstig geriljagjeng er en ussel, liten murvegg. Desperat kaster jeg meg på radioen i håp om at lagkameratene mine kan gi meg backup, men de er for langt unna og det er for liten tid igjen. Svetten pipler og grepet om mitt trofaste våpen strammes.

Side 1
Side 2
Side 3

En ny passiv klasse
Du vil på neste skjermbilde kunne velge mellom de 7 forskjellige klassene som finnes; Demoman (sprengstoff-ekspert), Heavy Gunner, Commando, Recon, Medic, Sniper og Intelligence Officer (kun for multiplayer). Alle medfører selvfølgelig fordeler og ulemper, for eksempel har sniperen fordelen av å kunne benytte seg av våpen med lang rekkevidde og er kjapp til beins, men tåler mindre skade enn de andre klassene. Man får også vite hvor mange på laget som allerede er av den aktuelle klassen når man skal velge. Under spillets gang har man selvfølgelig muligheten til å bytte klasse.

Intelligence Officer er en interessant klasse, og en nyskapning for denne sjangeren. Dette er en passiv klasse som ikke har noen avatar. I stedet har han oversikten over fire kameraer spredd rundt på brettet, førstepersons-perspektivet til alle på laget, og et kart over området som viser hvor alle lagkameratene er lokalisert, samt fiender dersom en recon er i nærheten av dem. Hans oppdrag er dermed å informere lagkameratene om forholdene, legge planer og eventuelt finne alternative ruter. Han har også muligheten til å sette nummererte waypoints rundt om på kartet. Spesielt i klankamper kan dette være en svært hendig klasse.

I siste skjermbilde før man begynner å spille, skal man velge våpen. Hvilke våpen man kan kjøpe er avhengig av hvilken klasse man valgte. Det er til sammen over 30 rifler, maskinpistoler og hagler å velge mellom, og de fleste kan oppgraderes med for eksempel ekstra kuler, zoom, laserpeker eller silencer. Man har muligheten til å bevæpne seg med et primært våpen, et sekundært våpen, en pistol, maks 3 forskjellige utstyrstyper (som kan være nattsyn-briller, gassmaske eller C4) og maks 3 granater. Et fint utvalg man ikke blir lei av med det første, særlig ettersom en ny klasse sikrer nye våpen og nytt utstyr.

Nord, sør, vest, øst
Etter å ha karret deg gjennom forberedelsene er du altså endelig klar for litt action. Det første som kanskje slår deg når du kommer inn, er hvor i granskauen du befinner deg? Det er ikke blitt gitt noen informasjon om hvor du skal, og du har heller ingen waypoints, med mindre en Intelligence Officer kan kartet og har satt det. Man er rett og slett helt på villspor, uansett hvor nøye man har lest gjennom objektivene sine. Dette er i grunn veldig irriterende, fordi brettene er ganske store og når man må føle seg frem gang på gang tar det veldig lang tid å klare et brett. Ikke nødvendigvis fordi motstanderne er gode, men fordi du rett og slett ikke aner hva og hvor du skal. Og ettersom spillet legger så stor fokus på oppdragene i stedet for hemningsløs fragging, blir det enda mer håpløst. Med fri fragging er det tross alt bare å finne en hvilken som helst levende sjel og skyte et apokalyptisk kuleregn av episke dimensjoner over ham, men med et oppdrag må man finne et bestemt sted. Det er vanskelig å lære seg kartene, og ettersom det er så mange kart må man bruke unødvendig lang tid på å memorisere dem. Spesielt gjelder dette Internettspilling, for der plukker serverene ut kartet tilfeldig. På singleplayer går man gradvis gjennom oppdrag etter oppdrag, så å finne frem på kartet er dermed mer eller mindre en del av spillet.

Et annet moment som ødelegger en del av gleden er avatarene. I seg selv er de bra nok laget, med realistiske bevegelser og fine teksturer, men det er vanskelig å se hvilket lag de egentlig er på. Dette er mye fordi de ofte blir helt svarte, altså mister teksturen, men også noe fordi de ligner en del på hverandre. Så er du i tvil må du enten kjøre en "skyt først, spør etterpå"-politikk, eller håpe på at han du møter ikke gjør det. Den enkleste måten å finne ut om det er en fiende er å bevege siktet over han. Da får du opp navnet i enten grønn eller rød farge, som da signaliserer venn eller fiende. Alternativet er kanskje å prøve et lite skudd, for å se om reaksjonen blir noen kuler tilbake eller en ildsint lagkamerat. Men det er jo nokså tungvindt å måtte identifisere enhver man møter med slike metoder, og det gjør at god reaksjon ikke lenger er et element som kan sikre deg seier, med mindre du skyter alt som beveger seg og har flaks. En kan jo påstå at det er realistisk at de ligner på hverandre, men hvor realistisk er det da at navnet dukker opp, attpåtil i grønt eller rødt?

Side 1
Side 2
Side 3

Siste fra forsiden