Førsteinntrykk

God of War II

Det er veldig lett å oppsummere førsteinntrykkene mine etter å ha brukt noen timer i selskap med Kratos og det nye spillet hans, God of War II. De er, for å si det mildt, fantastisk gode, og den viktigste grunnen til det er kanskje at God of War II har en ufattelig heftig begynnelse. Kratos, som nå har fått gudekrefter, angriper den hellenske byen Rhodos, sammen med sin hær av spartanere. Der får han uventet motstand av Zeus, som har sett seg mektig lei av Kratos ødeleggende ferd gjennom Hellas. Zeus vekker den gigantiske Kolossen (et av verdens eldgamle underverker) til live, og allerede i de første minuttene av gameplayet møter vi en av de råeste motstanderne Sonys aldrende konsoll noensinne har klart å fremvise.

Kampen mot den tårnende kolossen fordeles på flere etapper, ispedd litt tradisjonell plattformhopping og en liten dash massedrap. Det er action hele veien, og hele tiden blir du sittende å måpe over de utrolige omgivelsene. God of War II er et av de peneste spillene jeg har sett, og dette på tross av at maskinvaren det kjører på er så utdatert at det nesten gjør vondt. Selvsagt har det ikke Gears of Wars lekre shadereffekter og høye antall polygoner, men det tekniske og artistiske nivået er likevel skyhøyt.

Det er imidlertid ikke bare grafikken som gjør God of War II til en slående opplevelse. Det du ikke ser på bildene er nemlig den utrolige musikken, som hele tiden følger det som skjer på skjermen med nøyaktig presisjon. Kvaliteten er ekstremt høy, og det skulle ikke forundre meg det spor om God of War II stikker av med en ryggsekk full av "beste spillmusikk"-priser når året er omme. Jeg aner ikke hvor mye Sony har investert i dette spillet, men på samme måte som forgjengeren er det et produkt som virkelig viser hva vi kan forvente når utviklere får nærmest ubegrensede midler til rådighet. Absolutt alt i God of War II virker dyrt.

Glattpolert gameplay

De fleste av oss vet såpass at selv om god grafikk og lyd til en viss grad kan veie opp for gameplaymessige svakheter, holder det ikke i lengden hvis resten av spillet ikke holder mål. Det gjør det, heldigvis, i God of War II. Utviklerne har ikke gjort noen radikale endringer med suksessoppskriften fra forgjengeren, og spillet fokuserer fortsatt på en god og svært glattpolert blanding gåteløsning, utforskning og kamp.

Gåtene er logiske og veldig godt implementert i resten av gameplayet, slik at det aldri føles som de har blitt presset inn for å forlenge spilletiden. Utforskningen er, som tidligere, svært tilfredsstillende. Det er stort sett alltid klart hvor du skal gå for å komme videre, men hvis du bare løper fremover uten å snuse litt rundt, går du glipp av mange bonuser. Som i forgjengeren finner du kister med forskjellige bonuser skjult bak hjørner og i mørke skygger, og jo flere av disse du får med deg, jo mektigere blir Kratos. Dette kommer godt med, for Kolossen fra Rhodos er ikke den siste gigantiske monsterfienden du møter i God of War II.

Kamp er selve ryggraden i God of War-opplevelsen, og systemet fungerer glitrende. På den ene siden er dette et spill som du kan spille nærmest med å bare trykker som en gal (noe som gjør det rimelig nybegynnervennlig), men på den andre siden får du en verden av spesialangrep om du tenker litt før du trykker. Noen angrep passer bedre i enkelte situasjoner enn andre, og det lønner seg å ha kontroll over hva de ulike angrepene gjør slik at du vet hva du skal bruke når du tvinges til å skifte strategi. Nye våpen får du også tilgang til etter hvert, og disse kommer med sine egne unike angrep. I tillegg kan Kratos bruke magiske angrep for å ta knekken på fiendene.

Fortsatt ekstremt brutalt

God of War II er minst like voldelig som forgjengeren. Her står blodspruten til alle kanter, og noen av angrepene er ekstremt brutale. Spesielt gjelder dette avslutningsangrepene du kan bruke på fiender som synger på siste verset. Når de gjør det kommer det opp en liten sirkel over dem, og ved å stille deg opp riktig og trykke sirkelknappen på kontrolleren kan du ta knekken på dem på særskilt ondskapsfulle måter, noe som resulterer i ekstra erfaring (og ofte også helse eller magisk kraft). Ofte må du gjøre spesielle ting for å gjennomføre disse angrepene, som å trykke en viss knappekombinasjon eller trykke på samme knapp så raskt som mulig.

Gameplayet bygger som sagt videre på det vi kjenner fra den herlige originalen, men vi får noen nyheter her også. En av disse inkluderer muligheten til å senke tidens hastighet i en begrenset periode. Dette er riktignok ikke en egenskap du får tilgang til hele tiden, kun når du har en viss type statuer i nærheten. Derfor er dette noe du bare kan gjøre i de spesielle situasjonene designerne har bestemt at du skal kunne gjøre det, og selv om det er en enorm fordel å ha i kamp, brukes det som oftest for å komme fra et punkt til et annet så fort som mulig (gjerne før en dør lukker seg).

Andre nyheter inkluderer muligheten til å reflektere magi tilbake på de som kastet den og sekvenser hvor du får ri på en pegasus (en hest med vinger, og et kjerneeksempel på hvordan God of War II utnytter seg grådig av klassisk gresk mytologi). Generelt er gameplayets kjerne den samme som før, men det er ærlig talt ikke noe problem. Gameplayet i God of War var ikke langt unna perfeksjonen, og kraftige endringer ville utvilsomt ført til store protester og muligens et gameplay som ikke holdt den samme kvaliteten som i forgjengeren.

Konklusjon

God of War II ser så langt ut til å overgå forgjengerens skyhøye standard når det lanseres 18. april. Det er selvsagt mulig at spillet slakker av på kvaliteten etter hvert som det utvikler seg (dette er tross alt bare førsteinntrykkene mine, og jeg tror og håper jeg har mange timer igjen før jeg når spillets finale), men det skulle ærlig talt forundre meg stort om God of War II blir noe annet enn en klassiker. Kanskje blir det også den siste virkelig stortittelen på PlayStation 2, og i så fall blir det et verdig punktum på det begivenhetsrike livet til en av historiens viktigste konsoller.

Kommentarer (7)

Forsiden akkurat nå

Til toppen