Anmeldelse

Golden Sun: The Lost Age

På tross av at oppskriften er mer eller mindre standard for rollespill, er ikke Golden Sun: The Lost Age (heretter The Lost Age) et spill som drukner i mengden. Det første spillet, Golden Sun (heretter Golden Sun), ble en suksess, og The Lost Age tar opp tråden like før slutten av forgjengeren. Vinklingen er likevel helt forskjellig. Der du i Golden Sun får styre Isaac og hans gruppe som dro av gårde for å redde verden og noen kidnappede venner, får du i The Lost Age se saken fra de bortkomne vennenes side. Felix er denne gruppens leder, og selv om de kommer seg fri i begynnelsen av spillet er ikke alt bare fryd og gammen. På tross av at begge gruppene ønsker det beste for menneskeheten har de forskjellig oppfatning av hva dette er.

Stridens kjerne er alkymi, en kraft som er låst ned og forseglet dypt inne i Sol Sanctum. Isaacs gruppe ønsker at det skal forbli slik, mens gruppen til Felix vil frigjøre kreftene ved å tenne noen spesielle fyrtårn. Slikt blir det selvsagt konflikter av. De ulike personene og NPC-ene har forskjellige relasjoner til hverandre, og grensen mellom god og ond er ikke så klar som i mange andre spill, heldigvis. Selvsagt får du mulighet til å banke noen gjennområtne slemminger, men i mange tilfeller er det ikke like soleklart hvem som tilhører den gode eller onde siden, eller for den saks skyld hva som virkelig er den gode eller onde siden. Forståelsen for helheten blir bedre utover i spillet, og gjør at historien alltid er interessant.

Kampsystemet er rundebasert, og minner i bunn og grunn en hel del om Final Fantasy-serien. I begynnelsen av hver runde velger du hva hver enkelt person i gruppa skal gjøre; Angrep, psynergy, forsvar eller å påkalle djinns. Djinns er noen små krabater du finner rundt om på brettet. Disse tilhører en av fire forskjellige typer, etter de fire elementene. De har flere funksjoner i spillet, og ofte må du vurdere hvordan du har mest bruk for dem. Settes de som aktive vil de gi karakterene forskjellige bonuser. Når du begynner å få en del djinns kan det dreie seg om stor forbedring. Hvis du derimot velger å ha dem inaktive kan de brukes til å påkalle diverse mektige skapninger og fenomener. Brukt på riktig måte utgjør dette en knusende kraft. Det gir et aldri så lite kick å kunne slippe løs slike krefter på obsternasige motstandere. En ørliten svakhet ved kampsystemet er at dersom en fiende dør før en runde er over, får du ingen mulighet til å angi et nytt mål for dine karakterer. En eller flere av dine folk kan med andre ord bli stående passive ut runden fordi fienden de hadde planlagt å angripe døde, mens de strengt tatt heller burde bruke tiden på å angripe en annen motstander.

Mellom slagene manøvrerer du deg gjennom landskapet ved hjelp av Felix, som trasker rundt på et stort oversiktskart. Avstandene er til tider ganske store, og rett som det er møter du diverse monstre i tilfeldige kamper. Slike kamper kan du utnytte for å få litt ekstra erfaringspoeng, men etter hvert som du blir mektigere kan det være lettere irriterende å hele tiden bli avbrutt av totalt evneveike motstandere. Smågnagere er ikke kjent for å være spesielt intelligente, men de burde vite bedre enn å hoppe på fire tungt bevepnede slosskjemper uprovosert. Et stykke ut i spillet vil du få tilgang på en båt, noe som forenkler forflyttningen betraktelig. Havet er heldigvis kjemisk fritt for smågnagere, men hva hjelper egentlig det når måkene er like slitsomme?

Med unntak av monsterslakt er spillet relativt fredelig. Relativt fordi du har rundprylt en liten norsk sørlandsby før spillet er over, men du dreper dem ikke. De faller mørbanket over ende, og blir pent liggende. Veldig sympatisk, å bli liggende altså. Som i de fleste andre rollespill har erfaring og levels en sentral rolle. Når du når visse grader får du ny psynergy du kan bruke, ganske heftige saker også. Karakteren blir også sterkere, mer hardfør osv. Når det gjelder klasser skiller spillet seg litt fra mengden. Hvilken klasse hver krakter har er avhengig av hvilke djinns han/hun har tilordnet. Dette påvirker også hvilken psynergy som er tilgjengelig.

Konklusjon
Golden Sun: The Lost Age rettferdiggjør nesten innkjøp av en GBA i seg selv, men skal du få full glede av det bør det opprinnelige Golden Sun spilles gjennom først. Da er det også mulig å overføre din gruppe til The Lost Age. Riktignok spiller du forskjellige grupper i de to spillene, men det kan jo hende du støter på folkene fra Golden Sun i oppfølgeren, hvem vet? Kvalitetsmessig er de to spillene praktisk talt identiske, og så godt som alt som er sagt i denne omtalen gjelder også Golden Sun. The Lost Age er med andre ord en verdig oppfølger til en meget god tittel, og byr på mange timer med god underholdning.

Vurdering


Golden Sun: The Lost Age GBA GBA 9/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 19. september 2003
  • Plattform: Game Boy Advance
  • Utgiver: Nintendo
  • Utvikler: Camelot

Kommentarer (0)

Forsiden akkurat nå

Til toppen