Anmeldelse Grand Theft Auto IV

Enormt og storartet

Grand Theft Auto IV er kanskje tidenes mest imponerende spill. Men det er ikke helt problemfritt.

Jeg cruiser gjennom Liberty City i en gammel amerikaner, med to passasjerer i bagasjerommet. Som vanlig kjører jeg litt for fort, og litt for uansvarlig, men etter et hardt sammenstøt med bilen foran skjønner jeg plutselig at det ikke er særlig lurt. Bagasjelokket går opp, og hele verden kan titte inn på de to uheldige karene som litt tidligere på dagen hadde snublet rett inn i hver sin kule. Jeg får heldigvis lukket bagasjerommet før jeg blir sett av noen av Liberty Citys blåkledde.

En «ulykke» skjer i Liberty City.
En «ulykke» skjer i Liberty City.

Resten av turen går problemfritt, og passasjerene slippes av hos en lege. Han kan riktignok ikke hjelpe dem, men han kan selge organene deres på svartebørsen, og det er godt nok for meg. Jeg finner en ny og mindre blodig bil, og setter kursen hjemover. På veien ser jeg imidlertid et kjent ansikt – rastafyren Badman sitter på en parkbenk og ser sur ut. Jeg stopper bilen og stikker bortom. Han forteller at han har problemer med noen russere, og jeg foreslår at vi skal ordne problemet sammen. Jeg hadde ikke noe fornuftig på timeplanen uansett.

Så, vi stikker bort til en bakgate hvor den russiske gjengen står og driver dank. Det hele går som smurt – fem minutter senere ligger de døde (eller døende) på bakken, og Badman er fornøyd. Det samme er jeg, og jeg konstaterer at det lønner seg å ha øynene med seg når man kjører rundt i byen. Ellers hadde jeg raskt gått glipp av denne perfekte muligheten for litt gladvold. Jeg fortsetter hjemturen, men blir avbrutt av at mobiltelefonen ringer. Det er Brucie, en morsom galning med alt for mye penger, som tilsynelatende liker meg veldig godt. Han har to jenter og et helikopter, og lurer på om jeg vil være med på tur. «Hva tror du?», svarer jeg, og legger om kursen.

Din egen historie

Grand Theft Auto IV har en glitrende og velregissert historie, men vel så viktig er historien du lager selv. I det den øst-europeiske innvandreren Niko Bellic går i land i Liberty City, tar du kontroll over livet hans. Det som skjer i de neste månedene er like mye et resultat av dine handlinger som det er et resultat av historien Rockstar har kokt sammen. Rockstar tegner omrisset, men fargene og detaljene fyller du inn selv. Du kan kjøre forbi Badman, si nei til Brucie, og heller gå online for å sjekke damer hvis det er det du vil.

Nok en grunn til å holde seg innendørs.
Nok en grunn til å holde seg innendørs.

Mulighetene Rockstar har lagt inn er enorme, og det skulle ikke forundre meg om de samlet sett gjør Grand Theft Auto IV til tidenes største enspillerspill. Her kan du utforske en enorm og uhyggelig detaljert storby, med bowlinghaller, puber, butikker og restauranter. Vil du ta en pause fra volden kan du se stand-up-komikere (byen har fått besøk av Ricky Gervais og Katt Williams), dra på strippeklubb, se herlige cabaretshow eller spille arkadespill, biljard og bowling. Alene eller sammen med en av de mange kontaktene dine. Alternativt kan du drive gateracing, spise hamburger (uten å engste deg over vekta) eller bare cruise rundt på jakt etter muligheter.

Det å lage et stort spill er i seg selv ikke en spesielt imponerende bedrift. Det som gjør Grand Theft Auto IV til kanskje det mest imponerende spillet jeg har prøvd noensinne, er at i tillegg til å være enormt stort, er det også enormt detaljert, ned til de minste småting. Tusenvis av småting, som at folk mister handleposene sine når de hopper unna bilen din, at de løper mot ly med aviser over hodet når det pøsregner eller står og mekker på bilene sine etter å ha hatt motorhavari, gjør at spillverdenen føles langt mer autentisk enn det vi er vant med. Mange av detaljene vil du sannsynligvis aldri legge merke til – de bare er der, og lurer hjernen til å tro at det du ser er virkelig.

Tradisjonelt GTA

Men i bunn og grunn ligger det tradisjonelle Grand Theft Auto, slik det alltid har vært – en herlig blanding av bilspill og skytespill i åpne omgivelser. Det overrasker vel ingen at bilkjøringen sitter perfekt. Det har den alltid gjort. Som vanlig er arkadepreget sterkt, med litt slapp tyngdekraft og litt løse kjøreegenskaper, som inviterer til lange hopp og heftige sladder. Men det føles alltid riktig, og uansett om du sitter i en tung lastebil eller en lett sportsbil kjenner du at det er moro å kjøre bil i Liberty City.

Niko Bellic har en mørk fortid (og fremtiden er ikke spesielt lys, den heller).
Niko Bellic har en mørk fortid (og fremtiden er ikke spesielt lys, den heller).

Skytingen fungerer også godt. Denne gangen har Rockstar lånt litt fra Gears of War og andre dedikerte skytespill, og implementert et dekningssystem som både du, dine allierte og dine mange, mange fiender utnytter seg av. Det er aldri tvil om at skytingen er like arkadepreget som bilkjøringen, men dette systemet gir kampene et mer taktisk og tilfredsstillende preg, hvor omgivelsene tar steget fra å være kulisser til å bli en integrert del av en hver skytekamp.

Historien og oppdragene struktureres på samme måte som den har gjort siden GTA III. Du har til en hver tid én eller flere kontakter du kan besøke, som har en eller annen luguber jobb for deg. Når du har snakket med dem, og opplevd en av spillets mange herlige filmsnutter, må du stort sett finne veien til en eller annen plass i byen, hvor noen må drepes eller noe må finnes. Selv om basisstrukturen er den samme i oppdrag etter oppdrag, er selve utførelsen alltid såpass variert at det er spennende å ta fatt på et nytt oppdrag.

I tillegg til at alle oppdragene føles unike, er mange av dem også mer komplekse enn det vi er vant med fra tidligere i serien, med flere, varierte og spennende ledd. De tar deg gjerne til spesielle steder, og det er tydelig at de skotske utviklerne har arbeidet mye mer med å gjøre hvert oppdrag interessant og unikt enn de har gjort i tidligere GTA-spill.

Rockstar har ikke gjort byen helt ferdig enda (hoho).
Rockstar har ikke gjort byen helt ferdig enda (hoho).

Prøv på nytt

Som før må du imidlertid av og til spille samme oppdrag flere ganger før du får det til. Takket være det åpne gameplayet, som lar deg angripe de fleste situasjoner på din egen måte, er det vanligvis ikke kjedelig å spille samme oppdrag mer enn én gang. Avhengig av hva du gjør, og hva eventuelle fiender foretar seg, får du en unik opplevelse hver gang du spiller. Rockstar har også gjort noen andre grep for å minske frustrasjonen når du må ta fatt på samme oppdrag to ganger.

For det første har de gjort det mye lettere å starte et oppdrag på nytt. Du slipper å manuelt reise tilbake til personen som gav deg oppdraget og se filmsekvensen før oppdraget på nytt, og svarer i stedet på en rask tekstmelding på mobilen. For det andre kan du nå bruke drosjer til å komme deg raskt frem og tilbake i byen, slik at du slipper lange kjøreturer. Og de gangene hvor du må kjøre, vil du ofte oppleve at ting forandrer seg litt fra oppdrag til oppdrag. Samtaler mellom Niko og passasjerene hans kan for eksempel være totalt forskjellige fra gang til gang (og her snakker jeg ikke om tilfeldig småsnakk, men lange og velskrevne samtaler).

Det er likevel ikke til å komme utenom at flere av oppdragene godt kunne hatt noen sjekkpunkter underveis. Ofte er et oppdrag delt inn i flere sekvenser, og det hadde ikke skadet om man hadde sluppet å gjøre de første sekvensene om igjen om man tabber seg ut helt på slutten. I begynnelsen, når oppdragene er relativt enkle, er ikke dette et spesielt stort problem, men når vanskelighetsgraden stiger og oppdragene blir lengre, kan det være frustrerende å gjøre det samme flere ganger.

Du bør ikke ende opp som denne mannen.
Du bør ikke ende opp som denne mannen.

Dette er spillets største reelle enkeltproblem, og når det kombineres med til tider urettferdig oppdragsdesign, kommer du garantert til å bli frustrert. Ta for eksempel oppdraget der du må bruke en evighet på å kjempe deg gjennom en bygning full av fiender, før du må redde et gissel ved å skyte gisseltakeren i hodet før han får tid til å gjøre det samme med gisselet. Om du nøler eller bommer, eller treffer gisselet i stedet, er det bare å begynne helt på nytt.

Det å dø i Grand Theft Auto IV er heldigvis ikke så ille som en skulle tro. I tidligere spill mistet du våpnene dine om du døde, men det gjør du ikke her. I stedet våkner du opp utenfor sykehuset, med litt mindre penger men alt annet som det var. Politiet tar fortsatt våpnene fra deg om de lykkes i å arrestere deg, så hva du enn gjør: ikke bli tatt levende. Det blir nesten en klisjé med den desperate skurken som heller vil dø fremfor å gå i fengsel, men jeg liker det.

Grand Theft Auto IV PS3

Grand Theft Auto IV X360

Grand Theft Auto IV PS3 PS3 X360 Windows

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 29. april 2008
  • Plattform: PlayStation 3
  • Utgiver: Rockstar
  • Utvikler: Rockstar North

Grand Theft Auto IV X360 X360 PS3 Windows

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 29. april 2008
  • Plattform: Xbox 360
  • Utgiver: Rockstar
  • Utvikler: Rockstar North

Kommentarer (231)

Forsiden akkurat nå

Til toppen