Anmeldelse

GripShift

Bilspill er en gammel sjanger som finnes i et utall varianter. Felles for dem alle ser ut til å være at de plasserer seg på en horisontal skala hvor simulasjon og arkade er ytterpunktene. Noen ønsker dypt og detaljmessig å gi en gjengivelse av hvordan det er å kjøre en bil, mens andre har som mål å være kilde for litt morsom bilkjøring, uten at man trenger å legge seg opp i fysiske forhold som friksjon, gravitasjon, marktrykk osv. GripShift befinner seg ganske langt ut på arkadedelen av skalaen – og gjør det ganske bra der.

Hybridbil
Det vil være feil å karakterisere GripShift som et rent bilspill da det ikke alltid er nok å ha klampen i bånn og komme seg til mål - du må også finne en måte å gjøre det på. Det rent administrive er lagt opp slik at du skal kjøre på forskjellige baner, enten mot klokka eller en motstander. Mens du pusler deg mot mål, kan du samle gullstjerner og finne den skjulte GripShift-logoen (samme funksjon som videokassetten i Tony Hawk-spillene).

Det tidsmessige aspektet er delt opp i tre velkjente kategorier: Gull, sølv og bronse, og du mottar den respektive medaljen på bakgrunn av tiden din i mål. Grunnen til at du skal kjøre så fort du klarer og raske med deg alt du kan på veien, er like enkel som den er åpenbar; du mottar poeng som igjen går inn i en pott som åpner nye nivåer, kjøretøy osv. På mange måter kan dette sammenlignes med Gran Turismos sertifikat-del, hvor du minimum må klare bronse-tiden mens den gyldne tiden er optimal.

Når det kommer til spillets fremtoning, synes jeg også denne er ganske artig og løs i snippen. Måten de forskjellige banene er designet på, gir meg sterke assosiasjoner til f.eks. Trackmania-spillene med mye svinger, looper og annet snacks – nesten som bilbanen du hadde på rommet ditt som liten. Det eksisterer omtrent ingen omgivelser til banene, som bare svever i løse luften som om de skulle befinne seg i himmelen. Dette gjør at du i tillegg til å kjøre fort må fokusere på å holde deg på veien, for faller du utfor er det ingen kjære mor, og du må starte helt på nytt.

Det er i banedesignet at spillets sterke puzzle-elementer kommer frem. Når du etterhvert begynner å stige i gradene, kan det være riktig så utfordrende å finne seg en måte å komme i mål på. Teleporteringshull, typiske bevegelige plattformer hvor ens entrè må tilrettelegges, samt små områder hvor du løftes opp i luften er hverdagskost. Navigeringen fra start til mål er ingen søndagstur i parken.

Du kan velge mellom noen få forskjellige kjøretøyer som alle er litt forskjellige i utseende og egenskaper, men grovt sett fungerer de på samme måte. En slags jetmotor som drives av nitro, gir kjerra et realt spark i ræva når du har behov for det. Små nitrobeholdere man finner rundt om på banen, fyller opp måleren til høyre i skjermen som angir hvor mye du har igjen. Det som er litt artig med denne funksjonen er at om du kjører på hopp og flyr ut i luften, kan du navigere med hjelp av jetmotoren ettersom gravitasjonen er relativt lav. Dette åpner for å ta snarveier samt komme seg til områder som ikke ville vært mulig på denne jord.

Vriompeis
Spillopplevelsen i Gripshift kan føles svært gjentakende. Dette er fordi hele spillet er konstruert, ikke som en helhetlig spillopplevelse hvor handlingsrekker automatisk etterfølger hverandre, men som en helhet bestående av mange små enheter. Det eksisterer ingen historie i spillet og det eneste du trenger å tenke på er å få med deg så mange poeng som mulig fra hvert enkelt brett. Vanskelighetsgraden er det heller ikke noe å si på, og i mange tilfeller kan brettdesignet være en skikkelig vriompeis. Selv om det er morsomt, kan bli litt vel mye, og du sitter igjen med en følelse av at variasjonen er noe anorektisk.

Grafikken er fin på samme måte som at den er svært funksjonell. Utvikler har ikke kastet på en hel masse krimskrams og duppedarier som til syvende og sist bare er med på å forpurre en god spillopplevelse. Dette er et av de få spillene til PSP-en hvor jeg verken har opplevd irriterende fall i bildeoppdateringsratingen eller såkalt ”ghosting” – det glir perfekt.

På samme måte som den grafiske konfekten er blitt bespart, har også lydsiden sine innskrenkninger. Det som derimot ser ut til å fungere fint på et område, er ikke en selvskreven suksess på andre. Selve lydeffektene på kjøretøyet er få, men til gjengjeld ganske gode. Det jeg ikke takler, er de kakofoniske musikkstykkene som er kokt sammen. Jeg er hundre prosent sikker på at jeg kunne lagd bedre og mer fengende rytmer - som døv.

Når det gjelder andre rent tekniske ting må jeg, etter en rekke titler hvor UMD-disken har rotert i en tornados hastighet og lastet i tide og utide, si meg imponert over hvordan dette har blitt gjennomført her. I sterk kontrast til de typiske multiplattformspillene, merker du virkelig at dette er utviklet ene og alene for PSP. Alt faller så naturlig for konsollen og det hele er enkelt å kontrollere

Spillet inneholder flerspillermodus hvor du etter ganske standardiserte normer kan kjøre mot andre på disse banene, uten at jeg fikk mulighet til å prøve dette. I tillegg til spillets hovedmodus, finnes en slags kart-aktig liten racingdel hvor du kjører mot tre andre, samt en rekke morsomme småspill som pingvinbowling, ishockey m.m. Om ikke dette skulle være nok for å holde på deg, har utvikler også lagt til en editor som lar deg konstruere dine egne baner.

Konklusjon
GripShift er et morsomt spill som på en positiv måte bærer preg av at det er konstruert for PSP. Selv om spillopplevelsen kan bli noe repetitiv, inneholder det nok action og gåteløsning til å underholde et bredt publikumsspekter over tid. Det at spillet verken tar seg selv eller realistisk bilkjøring særlig høytidelig, er å se på som et pluss og gjør at dette til syvende og sist er å betrakte som en god tittel.

GripShift PSP PSP 7/10 PS3 X360

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 12. desember 2007
  • Plattform: PlayStation Portable
  • Utgiver: Ubisoft Entertainment
  • Utvikler: Sidhe Software

Kommentarer (0)

Forsiden akkurat nå

Til toppen