Anmeldelse

Guitar Hero II

Guitar Hero tok en hel spillverden med storm. Det var kanskje ikke så innovativt og originalt som mange tror, etter som det lånte en hel del elementer fra det japanske arkadespillet Guitar Freaks, men etter som Guitar Fraks aldri distribuert utenfor Japan, representerte Guitar Hero noe helt nytt og spennende for de fleste. Dessuten demonstrerte det, sammen med titler som SingStar og Buzz, at spill for alvor kan være et sosialt midtpunkt for både gamere og folk som ellers ikke ville brydd seg særlig mye om å sette seg ned med et vanlig konsollspill.

Klar til å rocke igjen?

Nå er etterfølgeren her, til glede for både nye og gamle Guitar Hero-spillere. Stort sett bygger Guitar Hero II videre på fundamentet fra originalen, og hvis du håpet på en drøss av store nyheter blir du nok litt skuffet. Det er jo selvfølgelig begrenset hvor mye nytt man kan komme med i et spill som dette, og for de aller fleste leverer spillet akkurat det de forventet – et nytt, stort lass med sanger, noen flotte tillegg og mulighet for å spille med økt vanskelighetsgrad for de beste av de beste.

Om du ikke kjenner til Guitar Hero-konseptet, er det kanskje på sin plass med en liten beskrivelse. Guitar Hero er en drøm som virkeliggjøres for alle som spiller luftgitar mens de lytter til rockelåter. Her byttes imidlertid luftgitaren ut med en stor gitarformet kontroller, med fem knapper for "grep", en strengeknapp for selve spillingen og en vibratorspake som du kan bruke til å sette en ekstra piff på lengre noter. På skjermen presenteres du for en serie notesymboler (et symbol for hver av grepknappene), og målet er selvfølgelig å time spillingen din med notene på skjermen, samtidig som du holder inne riktig grep.

Det hele akkompagneres av god, gammeldags rockemusikk, og selvfølgelig kan du ikke bare late som. Om du spiller feil, hører du tydelig hvordan det går galt i låten. Om du mener visse låter er hellige, bør du med andre ord unngå å spille dem til du har fått en del øvelse, for det er nemlig fullstendig mulig å maltraktere låtene til det nærmest ugjenkjennelige. I slike tilfeller bør du helst spille alene, eller med hodetelefoner, for det er ærlig talt ganske flaut.

Gjør du det riktig dårlig, kan du regne med at publikum buer deg ut, slik at du må prøve hele sangen på nytt. På de letteste vanskelighetsgradene er dette noe du stort sett slipper å tenke så mye på, for det skal ikke så mye god spilling til før de blir i godt humør igjen, men om du prøver lykken på de vanskelige nivåene kan du risikere å bli kastet fra scenen omtrent like raskt som du kom inn.

Du får selvsagt også poeng for god spilling, og jo lengre du spiller uten å gjøre feil, jo flere poeng får du. Ved å treffe riktig på spesielle, stjerneformede notesekvenser får du også "stjernekraft", som du kan aktivere ved å holde gitaren vertikalt. Her vanker det potensielt store bonuser, men det kan være vanskelig å aktivere stjernekraften uten å komme litt ut av spillingen, spesielt i vanskelige partier, så det er ikke helt risikofritt.

Ikke akkurat Gitarkameratene

Låtene vi får servert i Guitar Hero II er relativt varierte, og vi får alt fra klassiske og karakteristiske låter som Sweet Child O' Mine, Woman og Shout at the Devil til mer moderne låter som Killing in the Name of. I kampanjene går det mest på relativt kjente og kjære låter som de fleste som liker rock har hørt, men i tillegg er det mulig å låse opp en hel del låter fra mindre kjente band, og noen av dem har blitt laget spesifikt for dette spillet. Her er det faktisk mange skjulte skatter, og samtidig får vi også et bredt spekter av låter for de med litt "spesiell" musikksmak.

Alle låtene er temmelig heftige, og bandene som spiller dem gjør en god jobb med å få det til å høres ut som det er de ekte artistene som står for spillingen (selv om det stort sett ikke er det). Totalt får vi 64 låter, hvorav 24 er opplåsbare bonussanger fra mindre kjente band, mens de resterende 40 for det meste er coverlåter fra velkjente band. Skal jeg kritisere utvalget litt vil jeg nok påstå at det skorter litt på virkelige klassikere, men greit nok, ikoniske låter som I love Rock & Roll og Smoke on the Water var jo med i det første spillet, så vi kan vel ikke forvente at de skal dukke opp i toeren også.

I Guitar Hero II går det dessuten i litt større grad på metal-låter med heftige soloer. Hvordan du stiller deg til dette, avhenger nok litt av hva slags spiller du er. Om du har rundet eneren på "hard", vil du sannsynligvis elske de nye utfordringene. Er du en ny spiller, hadde du kanskje satt litt større pris på litt roligere sanger. Det økte tempoet kan også gjøre spillet litt mindre tilgjengelig for kameratene dine som bare vil ha det litt moro. I flerspillermatcher er det mulig for begge spillerne å velge vanskelighetsgrad, men det er litt flaut å velge "easy" mens vennen din spiller på "hard" eller "medium".

Dette går imidlertid veldig på smak. Faktum er i alle fall at det er mange låter, og de er velproduserte. Notene du ser på skjermen matcher det du hører fra høytalerne svært godt. Harmonix har med andre ord gjort en kjempejobb med selve musikken, og selv om musikkutvalget kunne vært litt mer balansert, er det fortsatt svært godt. Om du liker rock, vil du sannsynligvis elske det meste av det du får servert, og om du ikke liker rock, kan du jo alltids spille SingStar sammen med moren din.

Livet på turné

I kampanjemodus reiser du rundt til ulike konsertlokaler, og for hvert stopp på veien får du tilgang på fem nye låter. For hvert stopp blir det litt vanskeligere, så det kan lønne seg å holde seg i de lettere konsertlokalene en stund, om du sliter litt med å henge med. En ny og artig detalj er at den siste sangen i hver gruppe ikke er tilgjengelig fra starten av, og må låses opp gjennom et ekstranummer som du kun får mulighet til å gjøre hvis du spiller godt. Du kan forresten glede deg til du får prøve deg på den siste ekstrasangen, Free Bird.

Som jeg har vært inne på tidligere, har vanskelighetsgraden generelt gått litt opp siden eneren, og selv de som kunne spille Guitar Hero med bind for øynene og propper i ørene, får litt å bryne seg på her. På de vanskeligste nivåene kommer det blant annet seksjoner hvor du må holde nede tre grepknapper samtidig, og det er vanskelig. I seg selv er det kanskje ikke den helt store utfordringen å bruke tre fingre samtidig, men når du må gjøre det flere ganger i allerede heftige soloer, står hjernen din i seriøs fare for å smelte.

Om du sliter med spillingen din, bør du ta en titt på den nye treningsfunksjonen, som er ekstremt hendig. Her slipper du å være avhengig av å imponere publikum for å få spille hele sangen, samtidig som du kan hoppe rett til den seksjonen i en gitt sang som du sliter mest med. Dessuten kan du senke hastigheten betraktelig, slik at selv den vanskeligste gitarsoloen blir sånn rimelig overkommelig. I tillegg er det jo alltid litt morsomt å høre musikk i senket hastighet.

Samarbeid på scenen

Å være soloartist er temmelig morsomt, men det er som nevnt ikke det eneste Guitar Hero II tilbyr. Spillet kommer nemlig med gode flerspillermuligheter, og nytt denne gangen er en kooperativ modus hvor hver av de to spillerne får tildelt en egen rolle i bandet. En av spillerne må spille hovedgitar, mens den andre kan enten spille bassgitar eller rytmegitar (avhengig av hvilken låt det er snakk om). Dette kan være skikkelig festlig, men det må sies at bass og rytme kan være litt kjedelig til tider. Dessuten bør du ha gode høytalere (med ordentlig bass), for hvis ikke har den ene spillerens bidrag en tendens til å drukne litt i resten av sangen.

Flerspiller er uansett kjempemorsomt, spesielt med de rette folkene. Ulempen er jo selvsagt at du helst bør ha to gitarkontrollere. Et potensielt problem for noen er dessuten at de uoffisielle gitarkontrollerne fra TAC ikke fungerer med Guitar Hero II. Spillet kan riktignok spilles med en vanlig PS2-kontroller også, men det blir litt døvt. Om du ikke har mulighet til å spille med to gitarer vil Guitar Hero II uansett være morsomt å spille ved sosiale anledninger, rett og slett på grunn av at gameplayet er av den typen som appellerer til alle, samtidig som den selvforklarende gitarkontrolleren gjør at de med aversjon mot vanlige spillkontrollere lett kan finne seg til rette.

Hva annet er så nytt? Vel, vi får massevis av kule gitarer som kan låses opp underveis (inkludert en bråte lisensierte Gibson-gitarer, samt en rekke mer "unike" gitarer), og vi får i tillegg flere nye figurer som kan representere oss på skjermen, inkludert norskfødte Lars Umlaut, som minner litt om en feitere utgave av Baron Blod. Grafikken har også fått seg noen oppgraderinger, med flere effekter og detaljer, men grafikkstilen og det generelle utseendet er det samme som før.

Konklusjon

Guitar Hero II fortsetter der den populære forgjengeren slapp, og gir oss en haug nye sanger, noen nye flerspillermuligheter, en hendig treningsmulighet og en ny vanskelighetsgrad for selvpinere. Spillet føles ikke like friskt som forgjengeren, fordi det ikke gir oss noen direkte store nyheter, men er likevel et sikkert kjøp for de av dere som er hektet på Guitar Hero. Dere andre kan være oppmerksomme på at det kanskje er litt vanskeligere å komme inn i for nybegynnere, men øvelse gjør mester, og i Guitar Hero II er øvelse veldig morsomt. Luftgitaren er død, lenge leve Guitar Hero II!

Vurdering


Guitar Hero II PS2 PS2 8/10 X360 9/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 4. april 2007
  • Plattform: PlayStation 2
  • Utgiver: Activision
  • Utvikler: Harmonix

Kommentarer (7)

Forsiden akkurat nå

Til toppen